Noe å tenke over.....

[Anonym bruker]

En mann kom sent hjem fra jobb, trøtt og irritabel. Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn. Sønn: Pappa, kan jeg spørre deg om noe?

Far: Selvfølgelig. Hva lurer du på? svarte mannen.

Sønn: Pappa, hvor mye tjener du i timen?

Far: Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt? spurte mannen sint.

Sønn: Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det?

Far: Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen.

Sønn: Åhh, sa sønnen og kikket ned i gulvet. Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg?

Faren ble rasende. Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet!

Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren.

 

Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger?

 

Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger

Mannen gikk til guttens soveroms dør, banket på og åpnet. Sover du, gutten min? spurte han.Nei, pappa, jeg er våken, svarte gutten.

Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg, sa mannen. Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne

 

Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: Tusen takk, pappa! Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler.

Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren. Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har? murret faren. Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det! svarte sønnen.

Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss?

Faren var knust. Han la armene rundt sønnen sin og ba om forlatelse.

 

Dette er bare en kort påminnelse til alle som jobber mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært.

Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om.

 

Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.

 

(ukjent forfatter)

 

[Anonym bruker]

Det var en fin/trist historie...

[Anonym bruker]

Nå ble jeg faktisk litt rørt, og jeg er vanligvis ingen lettrørt person. Takk for en fin historie!

[Kliko]

Var det ikke noen som skrev inn for litt siden at sønnen hadde spurt mor om penger for han måtte kjøpe pappa? Eller husker jeg helt feil?

 

Er er tankevekkende historie da.

[Anonym bruker]

huff..

[Anonym bruker]

Å herregud! Klisjé!

For noen høns som blir rørt av slikt.

[Anonym bruker]

Den som ikke blir rørt første gangen de leser denne, har et hardt hjerte.

 

[Anonym bruker]

Hardt hjerte meg i rompa!

Den som blir rørt er en sentimental og urealistisk fjott, som sikkert elsker dameromaner og onsdagsfilmen på Tv Norge.

[Anonym bruker]

Og som fremdeles videresender e-poster om at Microsoft gir 10 øre pr. sendte mail til en kreftsyk gutt eller lignende vås, fordi de er så naive at de tror på slikt.

[Anonym bruker]

En dag , når jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd.

Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.

 

Når jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca ett par meter i fra ham.

Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans. Når jeg gav brillene til ham, sa jeg;

De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling!

Han så på meg og sa;

Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans.

Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før.

Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja.

Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.

 

Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa,

For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag!

Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.

 

I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.

 

Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd.

Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.

 

På avslutningsdagen, så jeg Jonas, han så flott ut.

Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu.

I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa;

hallo tøffing, dette blir kjempebra!

Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte.Takk! sa han.

Når han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.

 

Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest....dine venner. Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem.

Jeg skal fortelle dere en historie.

Jeg så da på min venn med vantro når han stod der å fortalte historien om den første dagen vi møttes.

Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han foralte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil.

Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige .

 

Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk , når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk.

Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil.

Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.

 

Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte.

 

Se etter det gode hos andre!

[Anonym bruker]

Jeg vet de ikke gir fem flate øre, men hvis det rører en hjertestreng, var det verdt det.

 

At du er kald, får ikke hjelpe. Det er så mange som fremdeles har et godt hjerte, og for dem var denne og mange andre historier ment.

 

Imens kan du bare håpe at hjertet ditt også mykner opp.

[Anonym bruker]

Ha ha! Nok en slik historie som tragiske husmødre sender videre - fordi de tror det er 1999.

[Anonym bruker]

haha, flaut å bli rørt?

 

[Anonym bruker]

Hvis jeg kunne leve mitt liv om igjen

 

Jeg ville våge å ta mer feil.

Jeg ville slappe mer av. Være mer smidig

Jeg ville være mer enfoldig

Jeg ville ta færre ting alvorlig

Jeg ville ta flere sjanser, jeg ville ha flere opplevelser

Jeg ville bestige flere tinder og svømme over flere floder

Jeg ville spise mere is og færre bønner

Jeg ville kanskje få flere vanskeligheter, men færre innbilte.

 

Ser du, jeg er en av dem som lever følsomt og sunt.

Time etter time, dag etter dag

Å, jeg har hatt mine øyeblikk, og hvis jeg skulle leve om igjen, ville jeg ha flere av dem.

Faktisk ville jeg prøve å ikke ha noe annet. Bare øyeblikk.

Det ene etter det andre, i stedet for å leve så mange år med tanke på morgendagen.

 

Jeg har vært av dem som aldri reiser noe sted uten et termometer, en varmeflaske,

en regnfrakk og en fallskjerm.

Hvis jeg skulle leve om igjen så ville jeg reise med mindre bagasje.

 

Hvis jeg skulle leve mitt liv om igjen, ville jeg begynne å gå barføtt tidligere om våren,

og fortsette lengre utover høsten.

Jeg ville danse mer

Jeg ville unne meg selv flere karusellturer

Jeg ville plukke flere tusenfryd

 

Nadine Starr, 85 år

[Anonym bruker]

Ja, flaut å bli rørt over sentimentalt tull. Gråter du til Oprah også kanskje?

[Anonym bruker]

Ser ikke på Oprah.

[Anonym bruker]

Hva ser du, søster?

 

 

Hva ser du, søster, her på din stue?

En gammel, sur og besværlig frue,

usikker på hånden og fjern i blikket,

tilsmusset og rotet der hun har ligget.

 

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke,

hun sikler og hoster,

har snue og hikke.

 

Hun takker deg ikke for alt du gjør,

men klager og syter,

har dårlig humør.

 

Er det hva du tenker?

Er det hva du ser?

Lukk øynene opp,

og se, det er mer!

 

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,

den gamle damen som ligger her:

Jeg er: pike på ti i et lykkelig hjem,

med foreldre og søsken

- jeg elsker dem.

 

- En ung mø på seksten med hjerte som banker

av håp, av drømmer,

romantiske tanker.

så er jeg brud med blussende kinn,

i vårt nye hjem går jeg lykkelig inn

 

Og barna vokser med gråt og latter,

så blir de store og nå er vi atter

to voksne alene som nyter freden,

trøster hverandre og deler gleden.

 

Så blir vi femti og barnebarn kommer,

de bringer latter og uro hver sommer,

 

så dør min mann, jeg blir ensom med sorgen,

sitter alene fra aften til morgen,

for barna har egne barn og hjem,

det er så mye som opptar dem.

 

Borte er alle de gode år,

de trygge, de glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg.

Min styrke, mitt mot blir snart tatt ifra meg.

 

Ryggen blir bøyet og synet svikter,

jeg har ikke krefter til dagens plikter.

Mitt hjerte er tungt og mitt hår er grått,

med hørselen skranter det også så smått.

 

Men inne bak skrøpelighetene finnes

der ennå så meget vakkert å minnes:

Barndommen, ungdommen, sorger og gleder,

samliv, mennesker, tider og steder.

 

Når alderdomsbyrdene tynger meg ned,

så synger likevel minnene med.

Men det som er aller mest tungt å bære,

er det, at evig kan ingen være.

 

 

Hva ser du, søster?

 

En tung og senil, trett gammel skrott?

Nei, prøv en gang til.

Se bedre etter, se om du kan finne

Et barn, en brud, en mor, en kvinne!

 

Se meg som sitter der innerst inne.

Det er meg du må prøve å se og finne.

 

 

 

 

Funnet i nattbordskuffen til en senil gammel dame som var pasient på et sykehjem.

Oversatt til norsk av en ukjent.