Gråter....

[Lykkemamma]

Etter to og et halvt år med prøving er vi i gang med utredning. Endelig føler jeg at ting går vår vei, men så sinnsykt tregt....

 

Jeg har fortalt min svigerinne om situasjonen vår, og hvor mye jeg sliter i hverdagen pga dette. Men hun kan umulig sette seg inn i den situasjonen som vi er i.

 

I går ettermiddag mens jeg var på jobb tikket det plutselig inn en mms melding fra henne... Det var bilde av en graviditetstest med to striper på. Hun kunne like gjærne slått meg midt i fjeset med knyttneven. Jeg knakk fullstendig sammen. Hvorfor? I tillegg kom det en oppfølgingsmelding om at hun var veldig usikker på hva hun skulle gjøre, og at hun ville prate med meg.

 

Jeg forstår ikke hvordan det går an å være så korttenkt. Jeg har nok med å tenke på meg selv, og vil overhode ikke være en rådgiver når det gjelder dette temaet. Jeg gråt og gråt ustoppelig når jeg kom hjem etter jobb. Hvorfor kan ikke bare VI få det til. VI som har ønsket oss barn så lenge, men ikke klarer det... Jeg trodde endelig at vi skulle være neste par på "lista" som skulle få en liten krabat...

 

Livet kan være så urettferdig. Skulle bare ønske hun fortalte meg det på en annen måte, å at hun viste mere forståelse rundt meg. Det er et sårt tema. Jeg forstår ikke hvordan hun kan forvente at JEG skal være den personen hun skal prate med nå. Jeg vil bare legge meg under dyna å synes synd på meg selv resten av dagen...

 

Fryktelig egoistisk av meg, men må bare frøse ut litt frustrasjon...

[Luddes mamma]

Hei Lever i håpet.

Jeg synes ikke du er egoistisk. Syns din svigerinne er utrolig egoistisk og viser liten empati.

 

Jeg har en liten gutt, så jeg har aldri helt kunne sette meg inn i hvordan venninner som slet hadde det. Men jeg ville aldri fortalt at jeg var gravid til en av dem på den måten.

 

Jeg har nå diagnosen habituell abort og har hatt 5 SA/MA det siste 1,5 året. Jeg har opplevd at ett gravid par har spurt om de kan låne babyutstyr som jeg har liggende etter min sønn, 2 uker etter att jeg har vært inne til utskrapning på sykehuset i uke 14... For nå behøvde jo ikke vi det lengre...

 

Det vel slik at har folk ikke opplevd problem med å bli gravide el å miste, har de veldig liten forstålelse for andre i den situasjonen. Desverre.

 

Lykke til videre! Krysser fingrene for deg.

[Gwenpa]

Kjære deg..Synes slett ikke du er egoistisk. Dette var rett og slett korttenkt av henne.. Jeg synes godt du kan si til henne at hun kan snakke med noen andre om dette, fordi det er vanskelig for deg. - Hvis det er det du ønsker. Jeg mener at det er lov å beskytte seg selv i en slik situasjon..

 

Vi har også prøvd i snart tre år uten hell, og jeg synes det er kjempevanskelig å forholde meg til andre gravide. Savnet melder seg med en gang, og man blir bare trist av det. Jeg klarer jo å forholde meg til det på et overfladisk plan (smiler og sier det som er forventet...), men å følge graviditeter på nært hold er hardt!

 

Lykke til uansett hva som skjer videre! Og legg deg under dyna du. Det er greit å være litt trist i blant.

 

Krysser fingrene for at det blir vår tur snart

 

 

 

 

[Lykkemamma]

Takk for støttende ord! Det hjelper å få være litt trist. Jeg skal ta meg en prat med svigerinnen min og be henne vise litt mere forståelse på vegne av oss. Hun må nok støtte seg til noen andre med sine tanker og følelser. Hvis ikke knekker jeg fullstendig i sammen...

Jeg føler meg så motløs, og gir nesten opp litt håpet på en gang å bli gravid selv. Men det er bare forbigående tanker. Det blir bedre i morgen.

 

Nå skal jeg finne fram lydboka mi og hoppe til køys. Må ha noe annet å fokusere på, hvis ikke blir jeg bare liggende i senga å tenke...

 

Lykke til til alle dere snille mennesker som er her. En dag blir det vår tur. Og de babyene som kommer er i allefall ønsket av hele hjertet. Det er det som holder meg oppe...