Min fødselshistorie, tøff men heldigvis vellykket

[maria89]

Det ble en lang og detaljert historie jeg deler med dere, det var ingen lett fødsel men så klart vært det

Så for den som har lyst og tid.... Enjoy!

 

Ved 19-20 tiden på søndag var vi på besøk hos min samboers foreldre. Hadde hatt en del sterke kynnere den siste tiden og denne dagen var intet untak. De kom og gikk og etterhvert ble de verre og verre. Vi reiste hjem for å slappe av med en film og kynnerne besto.

 

Til slutt ble det natta og ved 00-01 tia tusla vi i seng. Mine kynnere slapp ikke taket og jeg lå våken hele natta med vonde tak som kom og gikk. Det var da jeg begynte å mistenke at det var noe på gang.

Ja, for dette føltes verre og kom oftere enn kynnerne jeg har hatt før tenkte jeg. Men jeg holdt ut, gikk i dusjen kanskje 5 ganger i løpet av natta ettersom jeg både har erfart og hørt at det er godt og lindrende mot smerter.

 

Det hjalp litt men når du ser ut som en flodhest trenger du gjerne litt større plass en et lite trangt kabinett, spesielt ettersom riene noen ganger nå kom sterkere og jeg ville vri meg litt i smerte. Noe du ikke får plass til i dusjen fant flodhesten ut...

 

Jeg begynte og skrive opp det jeg nå forsto var rier og det varierte mellom 2-5 rier i løpet av et kvarters tid.

 

Jeg kontaktet moren min kl 05 da jeg skjønte det var lite søvn og hente med denne smerten og jeg planla og reise til henne siden hu har stort badekar jeg kunne boltre meg i. Det var på dette tidspunktet riene begynte og bli sterkere og verre så det ble bare til at vi drøyde tiden hjemme og ventet på at riene skulle komme tettere og med jevne mellomrom.

Vi fikk forøvrig gode råd fra min samboers mor som har vært både sykpleier og erfaring som jordmor.

 

Kl 14 ringte vi inn til AHUS og sa vi skulle ta turen men jeg ombestemte meg og vi drøyde tiden eeeenda litt lenger.

Kl 18-19 var riene forøvrig så vonde og jeg var utrolig sliten etter mangelen på søvn og bestemte meg nå for at jeg ikke orket å vente lenger.

 

Vi kjørte inn til sykehuset og etter noen timer på cpg (eller hva den enn heter, maskin som måler rier og fosterlyd) fikk jeg mast meg oppi et badekar. Jeg skulle egentlig bare ligge på maskinen i en time men det kom aldri noen tilbake for å sjekke oss opp. Riene ble sterkere og jeg følte meg ikke topp som lå der ''fastbundet'' i maskinen uten plass til å kunne røre meg når riene kom. Vi dro i den røde ''hjelp'' snora for jeg orket ikke mer og ville forsøke badekaret men det gikk enda en time før noen kom for å se hva vi ringte for. Altså pustet jeg meg så best jeg kunne gjennom de riene jeg møtte. Det var flere enn meg som skulle føde og det var en ganske kaotisk med jordmødrene som sprang i gangene og desverre hadde lite med tid til å følge oss opp.

Forøvrig vil jeg legge til at alle jordmødrene vi hadde innom var super hyggelige og hjelpefulle selv om de brukte maksimalt lang tid på å hente ting de lovet etc.

 

-I allefall, jeg gikk vel opp av badekaret da riene ble intense ''nok'' ved 00 tiden. Etter en halvtimes tid dro jeg i snora med tanke på at riene var så harde og vonde + min mangel på søvn og utslitthet at nå så jeg meg nødt til å ha en form for smertelindring. Jordmoren foreslo to type piller og jeg takket ja, de merket jeg forøvrig ingen forskjell av og jeg spurte etter noe som heter steriltvannspappel. Det er rett og slett 4 (?) stk sprøyter med sterilt vann som settes i bestemte punkter i ryggen. Dette skal virke veldig lindrende hvis man har vonde rier som går bak i ryggen også. Som betaling er sprøytene helt forferdelig vonde og få satt, derfor bestemte vi oss for at jordmoren skulle sette de under en av mine rier siden de allikevel var så vonde. Det kjentes rett og slett ut som at hun satt fyr på ryggen min x3. Rien gikk over før hun rakk den fjerde og vi satt oss ned for å vente på neste ri. Som om ikke dette var typisk avtok plutselig riene som inntil da var både rytmiske og harde. Vi ventet og ventet. Ingen ri...

Jeg var forferdelig sliten og jordmoren foreslo nå at vi kunne ta vannet mitt, sette meg på epidural og starte drypp.

Jeg var utslitt og så dette som eneste mulighet jeg også og dermed ble vi flyttet fra undersøkelsesrommet over til føderom og familierom.

 

Hun stakk hull på vannet mitt som fosset ut på det mirakeltjukke lakenet jeg lå på, det fosset ut og jeg ble facinert over den rare følelsen det var... Føltes ut som det fosset en hel sjø ut av meg... Desverre var dette det eneste jeg kunne smile av på en stund. Hun festet også en elektrode på babyens hode som fortalte om hvordan hun hadde det der inne.

 

Jeg fikk epidural og for første gang på lenge gikk det noen minutter uten en eneste ri og jeg sovnet faktisk sittende!

-Sier litt om hvor sliten jeg var...? Denne ''gleden'' var derimot korvarig og nå trakk jeg lystgass på riene som var anstendig mye vondere enn før.

 

Lystgassen var derimot ikke en lindring jeg likte godt ettersom jeg mistet følelsen i bena og ble nummen i hele kroppen. Den funket ikke umiddelbart når jeg trakk under rier men gjorde derimot rommet rimelig tåkete da rien var over og jeg la bort masken. Jeg forsøkte å komme meg gjennom de fleste riene uten masken.

 

På et tidspunkt følte jeg en utrolig trykketrang og vi tilkalte jordmor som klargjorde at hodet til vesla nå var så langt nede at jeg nå kunne bruke riene mine til å presse det enda lengre ned og forhåpentligvis ut i verden.

 

Dette var helt forferdelig vondt og smertefullt men jeg ga alt jeg hadde igjen av krefter...

Ved 8 tiden ble alle mulige leger tilkalt (blant annet amstesi og barnelege kom løpende inn), jeg hørte de pratet og de pekte på pulsmåleren. De forklarte samboeren at fosterlyden ble svakere og konfererte litt seg i mellom.

Til tross for alle ''forstyrrelser'' var det eneste jeg fokuserte på riene, press, pust og press.

Nå var det 2 jordmødre som trykket på magen min samtidig som riene mine kom, en annen hjalp til med å dra hodet til babyen nedover. Jeg holdt på å bli gal og trodde jeg skulle dø imens de sto der og snakket til meg ''FLOTT! EN GANG TIL NÅ, EN GANG TIL, FLOTT! EN GANG TIL NÅ''. Skulle smerten aldri ta slutt?

 

Ettersom fosterlyden forsvant hastet det nå å få ut vesla vår, dermed tok noen en avgjørelse om å klippe meg opp...

Dette merket jeg forøvrig ingen forskjell av og jeg fortsatte å presse på de heldigvis siste riene jeg fikk.

 

Kl. 09.08 29.09.2009 kom ei prinssesse til verden. Vår prinssesse.... Og når dette synet møtte meg møtte meg og vi var ferdig med syinga, DA var all smerte glemt og jeg var nok like forundret som vår lille jente som akkurat var kommet til verden.

 

Ja, det ble ganske dramatisk men jeg er glad det er over. Allikevel vil jeg si at fødselen ikke er noe å grue seg til. Må nesten bare håpe på det beste og frykte det verste, jeg hadde ikke ''forberedt'' meg eller tenkt mye på fødselen på forhånd ettersom alle fødseler er forskjellige er det jo umulig å forutse din egen fødsel. Det eneste jeg hadde tenkt over at jeg helst bare ville bruke badekar og lystgass mot smerter. Det var derimot bare å gi opp og takke ja til epidural så den ''planen'' ble lagt på hylla. Idag den 30.09.09 så føler jeg meg i ''topp'' form ser man bort ifra stikkingen og sviingen fra underlivet som kommer av stingene der nede. Nå har jeg fått sovet masse og jeg føler meg ikke lenger mer sliten enn vanlig.

 

Hun veide 3100 gram og var 51 cm lang, ei lang og slank frøken med andre ord.

- Såklart den fineste i verden!

Nå er vi hjemme og koser oss sammen, stingene i underlivet svir (naturlig med 9 sting så klart) men jeg hadde uten tvil gått gjennom alt på nytt for den vesle jenta vår.

 

(Bilder av jenta vår kan sees på www.mariany.blogg.no)