Ekstremt mammadalt etter oppstart i barnehage. Noen andre?

[Lille-My,75]

Vesla på 1 år har gått i barnehage i 2 uker nå. Den siste uka har hun begynt å gråte hysterisk når jeg går, men personalet sier hun er rolig og glad ganske raskt etter at jeg har gått. De sier også at hun har funnet seg godt til rette. Har en venninne med barn i samme barnehage, og hun har observert litt for meg når hun har hentet sønnen sin. Hun sier at vesla vår er mye stillere enn hun er når hun er hjemme hos oss, men hun gråter ikke.

 

Problemet er at hun har blitt ekstremt mammadalt. Jeg kan ikke gå inn i et annet rom i huset eller rundt et hjørne i stua uten at det er fullt ramaskrik. Vi hadde barnevakt en kveld og da hadde hun grått i 2 timer før hun sovnet av utmattelse. Hun var helt hysterisk da jeg dro. Dette er en barnevakt hun kjenner veldig godt og som har passet henne mange ganger før uten problemer. Snuppelure som aldri tidligere ville sitte på fanget mitt, skal nå plutselig sitte der hele tiden. Hun kommer og kryper tett inntil meg. Hun vil også sitte på armen hele tiden. Det er veldig tydelig at hun er redd for at jeg skal bli borte. Ikke engang pappa'n hennes er bra nok.

 

Synes dette er vanskelig, jeg. Synes så fryktelig synd på henne! Lurer veldig på om dette er noe som vil gå over bare hun har funnet seg til rette i barnehagen, eller om det er noe vi må slite med over lengre tid. Noen med erfaring? Kjenner de vanlige rådene om at være tydelig på at man går fra henne, si tydelig "ha det" og ikke snike seg avgårde osv. Noen med andre gode råd?

[TrøttSomEiStrømpe-]

tror det er en helt vanlig reaksjon etter et par uker i barnehage.. snuppa vår var også sånn, gråt da jeg gikk osv.. de i bhg sa det var bare å ringe etterpå om jeg ville det, og det gjorde jeg faktisk et par ganger, og hun ga seg kort tid etter jeg gikk.

 

etter et par uker går det ofte opp for dem at de ikke bare er på besøk, mn at de faktisk skal være der.. og da kan dt være litt sårt at mor/far går, men som regel går det fort over!

 

[Lille-My,75]

Er egentlig ikke så bekymret for at hun gråter når jeg går fra barnehagen, selv om det ikke akkurat er noen ønskesituasjon det heller. Men må man jo nesten bare regne med, og det går vel over etterhvert. Det er mer den voldsomme angsten for at jeg skal gå når vi IKKE er i barnehagen som bekymrer meg. Var snuppa di mammadalt utenom barnehagetid også?

[herola]

Jenta mi har også vært svært mammadalt de siste ukene. Hun går ikke i barnehage, men har vært hjemme med pappaen et par uker mens jeg har jobbet. Det gikk fint når hun var hjemme med pappaen, men de ukene jeg har vært hjemme sammen med henne nå, er hun livredd for at jeg skal dra fra henne igjen. Skriker bare jeg går på do og enda værre er det hvis jeg går ut. Verken pappa eller besteforeldre er bra nok lengre, og hun har plutselig blitt veldig "kosen og klengende".

Seperasjonsangten er ganske stor i akkurat denne alderen, og det går nok forhåpentligvis over etter hvert. Vanskelig å vite hva man skal gjøre, det river litt i mammahjertet. Jeg skal på helsestasjonen på kontroll i morgen, så får kanskje noen tips da.

[Lille-My,75]

Enig med deg i at det er vanskelig å vite hva man skal gjøre. Skal man gi helt etter, eller hjelper det å sette grenser... Ikke godt å vite! Hadde satt stoooor pris på om du ville dele eventuelle gode råd fra helsestasjonen med meg :-) Lykke til med veslejenta di og kontrollen i morgen!

[Tjukkemagen *m/jente 1.mai*]

Hei! Vi er litt i samme båt. Junior har gått i barnehage i snart 2 mnd nå, og fremdeles gråter han litt når jeg går. Han elsker mamman sin, sånn er det bare. Men jeg har fått gode råd av de i barnehagen. De møter oss i gangen dersom det er kommet mange barn når jeg leverer og leken er godt i gang. Bedre at de følger ham inn i leken, enn at jeg kommer inn og avbryter noe barna holder på med. Jeg GÅR når jeg har sagt "ha det," ikke si "ha det" mange ganger og ikke mene det. Jeg holder avskjeden kort og grei, en kos eller en suss. Ikke noen tårer fra mor (helst) før jeg er ute av døra. Det kan virke hardt og brutalt, men det går MYE bedre å gå fra ham nå enn tidligere. Nå gråter han vel ca annenhver dag. Men aldri lenge. Han har som oftest sluttet når jeg kommer ut i gangen. Det virker som om det er en protest overfor meg, for å teste meg. Ikke at han egentlig er så veldig lei seg, men han vil bestemme/protestere på at jeg går. I begynnelsen var det hjerteskjærende. Og han trives i barnehagen! Ikke noe problem når mamma ikke er der. Og jeg får verdens største kos når jeg kommer og henter ham :-) Håper du holder ut, det er det verdt! Men det er tøft for mor og far underveis!

[Tjukkemagen *m/jente 1.mai*]

Glemte å svare på det med barnevakt. Opplevde det samme her da moren min var barnevakt for ham en dag. De sees ikke så ofte, men var sammen hele ettermiddagen før, så det så ok ut. Men da jeg gikk ut døra var pappa fortsatt hjemme, det var hyl og skrik likevel. Selv om han satt på pappas arm da mamma vinket ha det. Det gikk greit da pappa skulle gå, ikke noe gråt da. Og han hadde hatt det fint hele dagen sammen med bestemor. mGitt bort kos til og med! Så det er nok bare slik at de gjerne vil ha mamma´n sin i denne perioden. Får håpe det løser seg for dere. Jeg merker at det går litt lettere med barnevakt nå som han er vant til at mamma går fra ham av og til. Men den protestgråtingen og klamringen han har er der fortsatt til jeg er ute av syne....

[herola]

Da har vi vært på helsestasjonen og helsesøster sa dette var en helt naturlig reaksjon. Det var et positivt tegn og viste at barnet var knyttet til mor. Helsesøsters erfaring var at det beste var å gi en kort og enkel beskjed om at mor må dra og at dette går helt fint. Ikke for mye klemming og kosing - da ble det fort verre (det er også min erfaring). Det ville gå over av seg selv etterhvert.