Jeg er knust. Hvorfor vil han ikke flytte sammen med meg???

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen 1,7 år nå. Ting går fint. Vi elsker hverandre. Jeg bor i et hus. Han i leilighet.

Jeg har vært samboer i 8 år tidligere, har en sønn på 5 år.

Han har ikke hatt forhold før. Og kjøpte leligheten rett etter vi ble sammen. vi er 28 år.

Jeg spurte om han ville flytte inn med meg. Men nei, det er han ikke klar for. Jeg kommer muligens til å miste huset, da jeg ikke har råd til det alene. Han sier han er glad i meg, men hvorfor vil han da ikke bo med oss?? Gå et skritt videre? Jeg er helt knust, og vet ikke mine arme råd. Gråter masse og er livredd. Jeg elsker denne mannen og vet han er den rette.

Så hvorfor er det så vanskelig. Hvorfor vil han ikke ha meg?

Noen som kan trøste meg eller har noen gode råd? Evt.- vært i samme situasjon?

Jeg er bare så lei meg. Alt er grusomt nå. Er ufattelig glad jeg har sønnen min..

[Anonym bruker]

Hvorfor vil du at dere skal være samboerer hvis dere har et godt forhold slik det er nå?

[Anonym bruker]

Fordi jeg føler meg veldig klar for å gå et skritt videre. Vi er med hverandre ca. 4 gangeri uken. Og de gangene jeg sitter alene om kveldene, er jeg så ensom. Og jeg føler mer og mer på savnet etter å være to.- Føler meg så himla alene...

[Anonym bruker]

Det er jo ikke bare, bare å bli samboere.

Det er mange ting å tenke over.

 

 

- Hvor skal dere bo?

- Hvordan skal det gjøres økonomisk?

- Hvem er han ovenfor din sønn? Kjæresten til mamma eller en omsorgsperson?

- Hvordan skal samboerkontrakten utformes?

 

Dere har jo ikke vært sammen så lenge, hva stresser du med?

[Anonym bruker]

Han er rett og slett ikke der du er nå. Enten så føler han ikke like sterkt for deg som du for han, eller så er han ikke like sikker på at dere er riktige for hverandre.

 

Tror ikke det er så mye å gjøre med. Enten må du gi han tid, eller droppe hele fyren. Om det vil endre seg i fremtiden? Kanskje, kanskje ikke.

[Anonym bruker]

Skjønner deg, men selv om du er klar til å gå et skritt videre så er tydeligvis ikke han det. Og det får du ikke gjort noe med, annet enn å vente på han hvis du er villig til å gjøre det.

Det med huset ditt er jo faktisk ikke hans ansvar å redde deg ut av, for å si det rett ut. Hvis du antyder at dere bør flytte sammen for å redde huset ditt, vil han kanskje føle seg presset, og sette seg enda mer på bakbena.

Tror du at du ville vært like utålmodig mht å flytte sammen hvis ikke situasjonen var så kritisk ift huset ditt?

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt masse på dette..

Og ja, jeg spurte om han ville flytte sammen før det ble kritisk med huset. Jeg tror han har litt angst for å binde seg, pga. han ikke har hatt kjæreste før osv. Men dette kan jeg ikke vite.

Han er ikke alltid så lett å snakke med om følelser. Men han sier han er glad i meg osv.

Han er verdens beste person. SÅ snill med sønnen min, og sønnen min er kjempe glad i han.

Han sier han kunne bodd hos meg, så har ikke noe med huset å gjøre.

Økonomisk skulle vi vel delt alle utgifter.

 

Jeg er så glad i han, og vil være sammen med han. Men hvor lenge skal jeg vente? Og kommer han til å endre seg??

[Gjest]

Ikke alle liker å bo sammen med andre. Kanskje det er det?

[Anonym bruker]

Men herlighet da dame, dette kan jo ikke vi vite svarene på!? Helt ærlig, til at dere har vært sammen i 1,7 år (er dette forresten det samme som 1 år og 7 mnd? I så fall skal det være 1,58 år.), så synes jeg du virker i overkant usikker. Det virker ikke som dere kjenner hverandre så godt som jeg (personlig mening selvf.) ville satt som krav å gjøre. Du sier du er knust og føler deg ensom. Hvorfor knuser det deg at han ikke er klar? Er det ikke bedre at han sier det som det er, heller enn at dere flytter sammen også skjærer det seg kanskje? Også sier du at dere er sammen ca 4 dager i uka, og at du føler deg alene/ensom. Tenker du da at når han flytter inn så har du selskap alle 7 dagene i uka? Kanskje det er det som gjør at han ikke vil enda, fordi han føler (med rette, men igjen, min personlige mening) at du da vil forvente at han er mer sammen med deg og sønnen din?

En siste ting: Når man er 28 år så tenker man gjerne at ting er ganske seriøse, og da er det jo også greit å sørge for å være 100% på at man vil være sammen LENGE før man gjør store ting som å bli samboere eller gift. Spesielt når det er barn inni bildet.

 

Uansett, jeg hadde egentlig ikke tenkt å engasjere meg i dette. Hovedpoenget mitt er uansett: Snakk med han hvis du er så usikker.

[Anonym bruker]

Nei, jeg skjønner at dere ikke kan svarene på dette. Tenkte bare å få noe råd. Trengte å få dette ut, håper du skjønner det.

Ja, klart jeg blir usikker.. Jeg trodde han så en fremtid sammen med meg. Og da blir jo jeg usikker når han er så usikker.

Ja, vi er sammen ca. 3-4 dager i uken. Jeg vet ikke hva som er vanlig jeg. Men ja, de andre dagene har jeg nå begynt å føle et savn. Jeg klarer fint å være alene, er ikke det. Jeg har pleid å kose meg alene. Men nå har jeg et savn etter å være to. Kanskje det er uforståelig, det vet jeg ikke.

Jeg er kanskje mer seriøs enn han. Jeg vil ha et familieliv sammen. Ja, vi har vært sammen i 1 år og 7 mnd.

Sikkert ikke all verdens tid, men jeg føler meg klar til tross for det..

[Anonym bruker]

Beklager hvis jeg virket krass her tidligere, det var ikke meningen. Jeg skjønner at du føler at du er klar for det, og jeg var også klar da jeg flyttet inn med min samboer 1 år og 2 mnd etter at vi ble sammen. Men jeg var klar kun fordi jeg visste med hele meg at det var noe vi begge ville like mye, og vi var forberedt på at forholdet endrer seg mye når man tar et så stort steg. Du sier i det første innlegget ditt at dere elsker hverandre, men at han ikke er klar. Når du sier det sånn så høres han jo ikke usikker ut i det hele tatt, men tvert i mot veldig klar på at han vil ikke enda, fordi han ikke er klar. Det er fullt mulig å fortsette forholdet akkurat som før, uten at noe er ødelagt eller annerledes, selv om han ikke er like klar som du er. Jeg ville heller tatt det som et tegn på modenhet at han heller vil vente for å være klar, enn at han hopper i det. Prøv å stol litt på han!

Uansett, masse lykke til. Håper det blir bedre for deg.

Hilsen anonym rett over her.

[Anonym bruker]

Tusen takk skal du ha

Ja, jeg skal prøve å stole på han. Han hadde vel ikke vært sammen med meg hvis han ikke kunne se muligheten for noe samboerskap.

Får prøve å tenke positivt.

[Dunder]

Hvis du nettopp har foreslått dette bør du i allefall slappe av litt. La tanken synke litt inn hos han, så kan dere heller snakke om det senere.

 

Hvis dette kom som lyn fra klar himmel for han og han ikke engang har tenkt fremover med dere, så er det lett å si nei. Og dere har faktisk ikke vært sammen så lenge. Ikke sitt og grin over dette, ro deg ned, snakk med han om en måneds tid. Da kan du si at du ble litt overrasket over at han ikke ville, og høre om han har tenkt noe mer på det. Tenker han at dette kan bli aktuelt i fremtiden eller får han helt hetta av tanken?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var heller ikke klar til å flytte sammen med mannen min etter 1,7 år (hvor lenge det nå er...).

Vi flyttet sammen etter 3 år, og selv da hadde jeg mine tvil. Jeg leide ut leiligheten min i ett år først, i tilfelle det ikke gikk så bra.

Det var ikke det at jeg ikke var glad i ham, men jeg hadde bodd alene i mange år, så det var skummelt å skulle bo så tett på noen andre (selv om vi jo var sammen hver dag). Og han har også barn fra før, noe jeg syntes var viktig å ta hensyn til, og være helt sikker på at det var rett...

 

Det viste seg at det gikk veldig greit, og vi er nå gift på andre året.

[Anonym bruker]

Ja, skal prøve å slappe av.. Puh..

Vi har nå snakket litt om at han kan leie ut leiligheten, og det virket som han syntes det var en god ide.

Da blir det ikke sååå skummelt.

[Anonym bruker]

Er jo litt merkelig at han aldri har vært i et seriøst forhold før og er 28 år... hvorfor det egentlig?

enten må det være noe med han som gjør at han skyr unna kontakt, eller så har han vært en liten playboy som helst vil ha uskyldige flørter.

Virker som om han er redd for å bli stuck hvis han flytter inn i huset ditt.

 

Du må jo nesten bare gi han tid, eller som sagt droppe han og komme deg videre.

når vi hadde vært sammen i 1.7 år så bodde vi sammen i hans hus, var forlovet og gravid med første barn.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvorfor han ikke har vært i forhold før. Han er kanskje litt sjenert og veldig ordentlig. Han har ikke vært en playboy. Så langt i fra.

Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg altså...

[Anonym bruker]

Ikke si noen ting! Jeg synes absolutt ikke du skal snakke mer om det. Han vet hvor du står. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn en som står hikstende og puster meg i nakken mens jeg funderer over viktige endringer i livet mitt...

Hvis du vil statse på ham, gi ham tid. Hvis du synes det er viktigere å komme videre i livet, må du finne en som tar raskere avgjørelser. Det at man ikke er klar for å bo sammen med noen, har ikke noenting å gjøre med hvilke følelser man har for personen, men noe å gjøre med hvordan man liker å styre livet sitt.

[Anonym bruker]

Høres ut som en dritsekk.

La han gå, det kommer en etter som er mye bedre

[Anonym bruker]

Hm.. ikke playboy?

 

Må si at jeg aldri har vært bort i tilfellet ditt.

 

Som sagt tidligere må du nesten bare gi han tid til å venne seg til tanken. Hvis han føler seg fanget, så er fluktmuligheten stor.

Eneste tipset jeg har til deg er at du må beskytte deg og sønnen din. jeg ville ikke ha involvert mannen i forhold til sønnen før jeg visste at han var 100 % for å gå videre i forhold - på den måten at ikke sønnen min hadde fått en omsorgsperson som han knytter seg til - som plutselig kan bli borte.

 

Ta vare på deg selv, og ikke la han overkjøre deg.

[Anonym bruker]

En jeg var sammen med var også 28, og jeg var hans første kjæreste. han var veldig aktiv innen sport og studier, og hadde bortprioritert jenter. Jeg synes ikke det er rart eller mistenkelig- tvert imot så synes jeg det er et godt tegn på at han er en seriøs person.

 

Men det kan nok ta litt tid før han er klar for å etablere seg sammen med deg. Dere har veldig forskjellig bakgrunn og erfaringer fra før, så gi ham litt tid samtidig som du er ærlig på hva du ønsker og har behov for.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Mine erfaringer tilsier at menn som er motvillige til å bli samboere egentlig ikke vil ha meg. Mine to siste ekser tviholdte på ungkarstilværelsen, jeg var superklar for å bli samboer. Skremte dem muligens bort? Uansett, jeg ble usikker, sur og grinete og det gikk som det måtte gå. Ingen gidder være sammen med en grinete dame, det skjønner til og med jeg.

 

Med min næverende tok det 1 år og 5 mnd (han måtte bli kvtt eksen først), så vi var egentlig bare sammen offentlig 9 mnd. Vi var aldri i tvil om hva vi ville, og det var helt riktig å flytte raskt sammen.

 

Nå finnes det jo en del sære mannfolk der ute. Men man bør ikke gi opp håpet. Det er jo bare å spørre om når han ser det for seg. Så ser du om du kan leve med det. Jeg synes halvannet år er et bra grunnlag for å ta skrittet videre til samboerskap.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

1.7 år faktisk.

[Anonym bruker]

Det er jo ikke sikkert han føler det samme savnet etter deg når han er borte? Kanskje han synes det er deilig med tid uten deg og sønnen din. Kan faktisk forstå han godt.

 

Hvorfor ikke kommunisere med denne mannen, så kan du spørre han rett ut. Mye enklere.

[Anonym bruker]

Takk for alle svar.

Han er en veldig ordentlig og snill mann.

Vi har helt forskjelliga bakgrunner ja. Jeg ble mor ung, og hadde samboer i 8 år. Han har studert, bodd i kollektiv og nett kjøpt leilighet. Så jeg skjønner det jeg og. Det er nok ikke lett for han heller.

Men han sier han elsker meg. Så håper han en dag vil flytte sammen med oss..