Å føde er grusomt...(Ikke les den hvis du nervøs for å føde)

[Jellybelly81]

Jeg hadde desverre en helt forferdelig fødselsopplevelse. Men siden det er så mange solskinnshistorier å lese her på sidene, så kan det kanskje være greit å få en historie inn som ikke var en drømmefødsel.

 

Vannet gikk en morgen noen dager etter terminen. Svangerskapet hadde vært litt tøft de siste ukene(som det er for nesten alle) og jeg tenkte, "yes no er vi i gang"... Ringte mannen min, han kom hjem fra jobb og til sykehus bar det for sjekk. Der kunne de imidlertid fortelle meg at de trodde slettes ikke at vannet mitt hadde gått(det rant ikke lengre når vi kom til sykehuset). Men at de IKKE kunne sjekke meg i tilfelle det var gått, for da kunne det bli infeksjon. Så ble sendt hjem.

Lå da hjemme i 60 timer med maserier som var veldig vonde, umulig å sove, umulig å finne en stilling som var behagelig. Gråt til slutt av smerte og at jeg var så sliten. Så til slutt dro vi til sykehuset igjen og spurte om det virkelig skulle være sånn??? Fikk to smertestillende og en sovepille jeg da. Og ble sendt hjem igjen...

Pillene hjalp ingenting, det ble verre og verre, var vondt HELE tiden. Så da dro vi til sykehuset, og mannen min nektet å dra derfra igjen. Ikke hadde de noe fødestue til oss, ble satt på venterom. Der hjalp det litt å sitte i dusjen en time. Men så startet helvete på alvor. Smerter jeg aldri har kjent maken til(tåler faktisk en del...) kom ved hver ri. Og de kom tett. Jeg kan best sammenligne smerten med at noen tar en hammer og slår hardt mot venusbegeret/ skambenet, om og om og om igjen... Husker ikke alt fra disse timene, blacket rett og slett ut. Til slutt fikk jeg endelig fødestue etter at mannen min hadde kjeftet opp ansvarlig jordmor. Der fikk jeg lystgass iallefall. Hjalp i grunnen ikke noe særlig. Men etter to timer på fødestuen fikk jeg epidural. Det var himmelen i forhold.

Og med epidural gikk det hakket bedre. Timene gikk, pulsen til babyen viste seg å ligge på 170 konstant, så de satt en elektrode på hodet hennes. DA først fant de ut at vannet var gått for noen dager siden. Jeg fikk feber, og måtte ha antibiotika, væsketilførsel og drypp for å hjelpe riene som hadde dabbet av med epiduralen. I 20 timer drev vi på sånn. Det viste seg at hun satt fast høgt oppe i bekkenet, til slutt fant de ut at hun måtte ut, så de dro henne gjennom halve bekkenet med vakum(vanligvis skal de ta keisersnitt i slike situasjoner, men ene legen hadde gjort dette før og bestemte at han ville forsøke det isteden). Fult oppmøte av barneleger, jordmødre, leger osv... Var sikkert 15 stykker der inne på slutten. Hun ble dratt ut til slutt, hadde respirasjonssvikt. feber og infeksjon pga. den lange tiden fra vannet gikk til hun kom ut. Det ble intensiven på henne, mens jeg ble sydd i over en time. Ruptur grad 3. Fikk etter to og en halv time hilset på henne. Før jeg ble kjørt til barselavdeling, veldig veldig utmattet.

Det gikk jo bra til slutt, men det var helt jævlig. Hun har skjevt hode pga. den trange fødselen. Og snart seks måneder senere har jeg og mannen min enda ikke kalrt å gjennomføre et samleie pga smerter. Vi forsøker med jevne mellomrom, men arrvev o.l. er fortsatt veldig vondt. Dessuten tok det sikkert to måneder å få sovet ut etter fødselen var fullstendig ødelagt i hodet.

 

Stortrives som mamma da, men en ting er sikkert blir jeg noensinne gravid igjen blir det keisersnitt!

[Lykkelig 2.barnsmor:)]

uff da:S ikke en bra opplevelse. synes enkelte bare overser en,blir ikke hørt liksom..! jeg hadde også en litt hard fødsel,men i senere tid ser jeg hvor undertrykt jeg ble. men neste gang vet man hva man går til. stå på kravene!!! =)

[Jellybelly81]

Hadde faktisk forberedt meg godt før fødselen om rettigheter og muligheter oav. Men når man ligger der i et smertehelvete så sterkt at man knapt ksarer å blunke så er det ikke lett å stå på krava desverre. Mannen min hjalp meg jo litt, men han var selv lamslått av alt som skjedde. Han knakk sammen på slutten og bare gråt. Og han nekter fullstendig å være med på noen flere fødsler.

Både han og jeg har vel utviklet fødselsangst etter den opplevelsen, så her blir det keisersnitt hvis jeg noen gang blir gravid igjen. Men må jo klare å ha sex først...

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Signerer på den, vet hvordan du har det til en viss grad. Hadde det også helt grusomt....

[justme1]

Kan jeg spørre hvilket sykehus dette var på?? De høres ganske inkompetent ut.Ville absolutt vurdert å sende en klage, er jo bare flaks at det gikk så bra som det gjorde.

[Jellybelly81]

Det var på St. Olavs hospital. De skyldte på at det var en travel helg med mange fødsler, og at i helgene har de bare den ene fødeavdelingen åpen.

Har hørt at andre har hatt positive erfaringer derfra, men jeg må si at jeg stoler ikke et dugg på dem. Blant annet var det en barnepleierske på barselavdelingen som ringte faren min(hun var vist en fjern slektning av kona til faren min) og gratulerte han med å bli bestefar, kun to timer etter fødselen, FØR jeg hadde rukket å ringt rundt å fortelle det til noen.(Vi ville vente til neste dag fordi fødselen hadde vært slik en påkjenning og fordi jenta vår lå på intensiven syk). Brydde seg vist lite om taushetsplikten sin...

Har ikke i historien nevnt alle etterplagene, men klarte feks ikke å ligge på siden på fem måneder etterpå fordi skambenet og ligament sammenføyingen begynte å verke hvis jeg gjorde det. Men dette hadde de ikke hørt om før og kunne overhodet ikke gjøre noe med. I tillegg var de veldig masete, var innom hver time på barselavdelingen feks. Fikk jo ikke sove ordentlig. Gikk faktisk to dager før jeg kom på at kanskje jeg skulle kle på barnet mitt(snakk om å være utkjørt...) Det ble til at vi forsøkte å holde oss mest for oss selv både på nyfødt intensiv og på barselavdelingen til slutt. De maset nok lell.

 

Som du skjønner er jeg fortsatt rimelig grinete på det sykehuset. Følte meg rimelig overkjørt av de. Men andre har sikkert hatt trivelige opplevelser derfra, så man kan vel egentlig ikke si at de er inkompentente. Jeg var vel bare uheldig rett og slett.

 

[Måffe]

Fyttigrisen.. Kjenner det koker i meg...Dere skulle saksøkt dem.. Det er ikke deres feil at dere måtte føde samtidig som mange andre...

Dere skulle fått erstatning fra sykehuset...

Sånn motagelse er uakseptabelt..

Håoer det er bedre med deg og dere nå!!

Føler med dere!!

[AO3]

Huff, det hørtes ut som en grusom opplevelse... Jeg kjenner meg til en viss grad igjen, med langvarig vannavgang og et hode som aldri kom ordentlig ned i bekkenet på tross av full åpning. Hos meg tok de imidlertid ks i stedet for vakum (eller tang, som hadde vært den eneste muligheten for meg, han lå for langt oppe for vakum), noe jeg i ettertid var sjeleglad for, tross alt. Jeg skjønner godt at du aldri vil føde vaginalt igjen etter en slik opplevelse!! Hvis du likevel en gang skulle ombestemme deg på det punktet, må du insistere på å få sjekket bekkenet ditt først. Jeg gjorde det på oppfordring fra jordmor, selv om hun egentlig ikke trodde bekkenet mitt var problemet. Surprise - det var det, faktisk. Jeg grøsser nå ved tanken på at en overivrig jordmor kanskje kunne klart å overtale meg til å føde vaginalt igjen på tross av fødselsangsten, og så hadde det endt i det samme helvetet en gang til!

 

*trøsteklem*

[Jellybelly81]

Tror nok ikke jeg blir å ombestemme meg, men takk for tipset:)

Ja er det ikke rart at alle jordmødre er så forbaska ivrig og insisterende på vaginal fødsel, nesten uansett. Jeg tror de er blitt prentet inn i hodet av staten til at alle bør føde vaginalt side det er 30 000,- kroner dyrere at et barn blir forløst med keisersnitt enn vaginal fødsel.

For det er litt underlig at at jordmødres egen fødsler har en keiserssnitt prosent på nesten 25%, det vil si at hvert fjerde barn født av en jordmor blir født med keisersnitt. Og ser man på leger er tallene enda høyere, nærmere 30%. Til sammenligning er prosenten for resten av befolkningen ca. 15-16%. De praktiserer ikke selv det de lærer bort kan man si...

Klem til deg og:)

 

[hurra1234]

Skriver under på denne. Dvs. Hadde rimelig ugreit selv, og har ikke kommet meg nedentil enda... 9 md etter. Tang og hastverk. Fysjom!

[Underveis -->]

Føler med deg! Jeg hadde det ikke nær så ille som deg, men unektelig en del likhetstrekk. Vannet gikk ikke her da, men maserier startet søndag, og jeg ble satt i gang først torsdag formiddag. Kan skrive under på dette å være sliten og ikke helt "der" mentalt. Får jo hverken sovet eller spist noe særlig. Natt til torsdag hadde jeg en jordmor også som snakket til meg om statistikk. At "alle hadde det slik" og at "fødekvinner har det best hjemme". Hun ville at jeg skulle reise hjem, men jeg nektet. Fikk heldigvis en aldeles fantastisk jordmor morgenen etter, som hadde tatt imot oss på onsdags ettermiddag. Hun kom faktisk en time tidliger på jobb fordi hun hørte at jeg fortsatt ikke hadde født. Da hadde hun allerede snakket med barnelegen og det ble besluttet å sette meg i gang. Jeg hadde fortsatt bare 2 cm åpning, og hadde hatt det i mange dager.

Da gikk det heldigvis rasende fort. Vondt, ja! Fyttihelvete, så vondt! Fikk lystgass, og epidural ble ikke satt med mitt samtykke, siden jeg tross alt taklet det og det gikk så fort. Da vannet gikk var det misfarget, og det var lite vann. Han lå også skjevt og klarte ikke helt å bestemme seg om han skulle være stjernekikker eller ikke. Måtte tas med vakuum. Egentlig skulle legen bare snu hodet i rett leie, men tror han glemte seg og dro ham ut. Førte til ruptur grad 2. Moralen var superlav da pressriene begynte. Hadde ikke mer mentalt å gå på, så var jo veldig greit å være ferdig, trodde jeg ;-) Det var jo utrolig ubehagelig å bli sydd, synes jeg, og halebeinet mitt hadde fått seg en skikkelig trøkk, så det var vondt å ligge der. Klarte ikke å sitte på to uker, var hoven og feis ukontrollert like lenge.

Det tok 3 1/2 time fra jeg ble satt i gang til han var ute. Jeg fikk feber etterpå, og var skikkelig sjaber. Sikkert som en reaksjon på å gå slik i flere dager.

 

Når det kommer til underlivet, så var jeg ikke overbevist om at alt var i orden før jeg var hos gynekologen for en liten stund siden for å få satt inn spiral. Hna sa at alt så helt fint ut, og at grunnen til at samleie var så utrolig vondt (kjennes jo fysisk umulig ut!) ikke er pga arrvevet, men fodi amming gjør at det er tørt som Sahara der nede. Blødde jo til og med!

 

Jeg har nok ikke utviklet fødselsangst, men det er første gang siden fødsel jeg er her inne for å lese, og å se på Jordmødrene på tv nå er helt uaktuelt. Blir for nært...

[Jellybelly81]

Du har min medlidenhet, ikke noen enkel fødsel du heller nei. Men bra du ikke har utviklet fødselsangst da. Skjønner veldig godt at du ikke klarer å se fødsler på tv, er helt likens.

Hadde nesten glemt hvor ekkelt det var å bli sydd... Det kjentes ut som jeg konstant ville tisse meg ut. Men det verste akkurat da var allikevel at jeg ikke hadde fått sett barnet mitt enda. Lengtet vilt etter å få hilse på henne.

 

Underliv tørt som sahara kjenner jeg til:) De gangene vi har forsøkt å ha samleie har det gått med en middels stor bøtte glidemiddel:) Har også vært til både gynekolog, sexolog og bekkenbunnspesialist i det siste for å finne ut hva som er galt. Det de kom fram til er at jeg har noen stivnede arrvevklumper utvendig, og innvendig er det blitt altfor stramt i musklene, ikke pga syingen. Men det er rett og slett psykisk, jeg er så redd for å bli gravid og oppleve en fødsel igjen at jeg ubevist kniper igjen. Det er litt som at jeg har blitt fiklet med så mye og fått så mye juling under fødselen at jeg slettes ikke vil ha den tingen som i utgangspunktet startet hele elendigheta rotende rundt der nede. Men har jo veldig lyst på sex sånn egentlig, men det skjer bare på et ubevist plan. Så har fått bekkenbunnsavslapningsøvelser og sexinnstrukser rett og slett. Får håpe det hjelper:)

 

Supert at du fikk en bra jordmor til slutt. Det har ALT å si. Jordmoren jeg hadde på slutten var en veldig ung overivrig jente uten barn selv. Så følte meg ikke helt trygg på henne...

 

Lykke til videre med alt:)

 

[Tigerlise&Anton prøver igjen]

Huff, stakkars deg, hørtes ikke bra ut dette! Jeg vurderte lenge å søke meg til St. Olavs i stedet for Levanger siden jeg trodde det var så mye bedre der, men ombestemte meg siden det er mye lengre å kjøre. Det er jeg glad for nå... Bra at også de mindre rosenrøde historiene kommer fram. Greit å være litt forberedt på hva som kan skje, og tenke igjennom at man kan være nødt til å stå på ekstra for å bli trodd. Skulle ikke være nødvendig, men sånne ting kan tydeligvivs skje.

 

Ønsker deg i hvert fall masse lykke til videre, og håper du blir kvitt plagene dine snart, både de fysiske og psykiske.

[Jellybelly81]

Ja man må absolutt forberede seg næye! Også til barselavdelingen. Det var tydeligvis litt kaos på avdelingene når vi var der for de glemte en del ting.

De glemte å måle lengde og hodekrets på nyfødt intensiven etter fødselen(sikkert fordi hun måtte på intensiven med respirasjonsvikt), dette måtte vi minne dem på dagen etterpå. De glemte på barselavdelingen å ta hørseltesten, og dette var litt viktig for oss siden vi har folk i familien som er døv. Dette fikk vi endelig maset oss til siste dagen. I tillegg glemte de føllingstesten, den kom de på selv rett før vi skulle dra hjem, og måtte dermed sitte og vente i to timer ektra kun for at de skulle ta den prøven. Dette til tross for at vi ble noen ekstra dager på sykehuset enn vanlig.

Men uansett hvor mye man maser er det ikke bestandig man får igjennom det man vil ha. Jeg spurte tre ganger om å få litt hjelp til det første badet(aldri abdet en liten baby før...), en gang på nyfødt intensiv og to ganger på barselavdelingen. Hver gang sa de "Ja selvfølgelig skal vi komme og hjelpe deg med det, vi kommer innom litt senere". Men det kom aldri noen innom for å hjelpe til med badet. (Skjønt de kom innom for mange ting, men ingen hadde tid til det jeg ba om...)

Så lag en liste FØR du føder over alt som skal gjøres av helsepersonell både før og etter fødselen, abefaler det veldig!

 

[magica fra tryll]

Kjære deg! Føler virkelig med deg!

Selv har jeg fått 5 barn, og kunne skrevet en bok om alle mine forskjellige opplevelser. Kun en gang har jeg opplevd en "normalt vond" fødsel. Og det til tross for verdens mest positive og optimistiske innstilling hver gang! Siste nå tok helt kaka. han endte med brukket arm og var helt blå og uten pust. Han sto fast med hodet halvveis ute i 5 pressveer. De bare tok han og løp ut,-han kom også på nyfødtintensiven. Jeg hovnet opp innvendig og de måtte presse opp åpningen og dra han ut. Det var en slosskamp mellom meg, mannen min, 3 jordmødre og en lege. Bedøvelse kunne jeg ikke få, da anestesilege var opptatt med en som holdt på å dø av lungesvikt eller noe. Mitt ansvar?? Kjenner når jeg skriver nå at jeg nesten ikke orker å snakke om det engang. Det værste med det hele var følelsen av handlingslammelse fra de rundt meg, som bare klarte å si at jeg måtte slappe av. Følte faktisk at jeg nesten tok livet av ungen min, fordi jeg ikke var istand til å gjøre det de ba meg om. Gynekologen min, som jeg var hos til etterkontroll var skikkelig forbanna. Hun mente de skulle prise seg lykkelige over at det tross alt gikk bra. I tillegg måtte jeg trøste legen som brakk armen hans etterpå. I tillegg var det kaos på barsel, og jeg ble "kastet" ut etter 2 dager. Tidligere har jeg hatt en tvillingfødsel(vakum) og et keisersnitt(også den ene "normale da), men jeg har alltid følt meg trygg og møtt fantastiske mennesker. Og blitt stelt fantastisk godt med på barsel! Det jeg opplevde nå er slett ikke bra, og ikke sånt en skal behøve å oppleve. Jeg har ihvertfall erfart at jeg rett og slett ikke er noe god på det der med fødsler,-har prøvd alle innfallsvinkler. Siste gang trygla jeg om å få være på fødestue, kom til 8 cm uten problemer av noe slag, også kjelket det seg til. Det har gjort meg kjempeydmyk i forhold til at vi er forskjellige, og at noen ganger hjelper ikke de beste forberedelser. Men,-jeg har jo 5 vakre barn, så jeg har ikke gitt opp;) Men lykke til til deg om det blir en neste gang,måtte du bli tatt godt vare på og få akkurat den fødselen du ønsker deg! Om det mot formodning skulle bli en nr6 på meg, så skal jeg ihvertfall ha noen seriøse samtaler med sykehuset først,ja. Ble kanskje litt mye det her, men er første gang jeg skriver om det.....

[Jellybelly81]

Å herlighet, stakkar deg, fikk rett og slett grøsninger når jeg leste din opplevelse. Fy faen... De på sykehuset der du fødde skulle hatt skambank.

Men jeg vil takke deg på samme tid for å dele den opplevelsen her, for jeg må innrømme jeg har følt meg alene om å ha hatt en jævlig fødsel. Og det å høre andre har hatt det vanskelig gjør at jeg føler at det er mer OK å ha vært igjennom nå sånt. For resten av familien min er skikkelige barnefødersker der babyene bestandig nærmest har sklidd ut. Og mine venninner har stort sett hatt rimelig enkle fødsler, der de har fått barnet opp på magen rett etter den kom ut, og beskrevet den der fantastiske lykkerusen rett etterpå som både jeg og du ble frarøvet.

Er det lenge siden du fødte sist?

 

[magica fra tryll]

Tusen takk for varmende tilbakemelding! Ja, jeg føler også at det på et vis er godt å høre at det er fler av oss... Det er 8 mnd siden. Jeg vet at jeg burde ta en samtale med de på sykehuset både for min egen og deres del, men skyver det bare unna. Nå må jeg faktisk ned der igjen snart, siden armen hans ikke ser helt bra ut:( Det som er det rare med meg er at jeg ser helt grei ut nedentil. Der synes jeg skikkelig synd på deg altså!!

Babyen var ganske stor også,-4560 g og 53 cm. Gynekologen min sa at med tanke på at forrigemann(han var 4600g og 54 cm) satt fast i bekkenet og måtte taes med hastesnitt, var det fullstendig feilvurdering at de ikke tok denne med ks også. Men etter keisersnittet fikk jeg faktisk babyen opp til meg og hadde en mye bedre opplevelse da...

[Jellybelly81]

Huff, ikke bra at armen hans ikke er i orden enda. Stakkar lille gutten... Du har fått store unger ja, helt hull i hodet at de ikke tok keisersnitt. Men de er jo så forbaska pro- vaginal fødsel hele tia at det er latterlig. Du kan sikkert ha stort utbytte av å snakke med de involverte på sykehuset. Jeg kunne sikkert hatt det og, men er redd jeg blir å filleriste de alle sammen når jeg møter de. Lykke til videre med armen hans, og alt annet:)

 

[magica fra tryll]

Takk:) Det går nok bra:)

Er i utgangspunktet pro vaginal fødsel selv, jeg, men ikke for enhver pris. Deg f.eks burde de absolutt tatt ks på. Jeg hadde vel vært fornøyd om de hadde hosta opp no epidural(dummeste hun hadde hørt sa gynekologen min, at de på et svært sykehus ikke kan gi det i en sånn situasjon) Da hadde jeg jo kanskje kunnet hjelpe til istedet for å sloss som et vilt dyr for å komme meg unna:( Men det virker som om noen har den innstillinga, at vil du ha barn, må du bare tåle hva som helst,-sånn er det bare! Men det er det slett ikke! Det er nemlig grenser for hva en skal tåle selv da! Jeg har hatt en "normalt vond" fødsel,-det var også jæ... vondt, men ikke til å sammenligne med noe av det vi har opplevd. Da var alt helt fint med en gang etterpå, og ikke evigheter med helvetes smerter underveis. Nei, det er nok ikke alle som er like gode til å vurdere situasjonen... Lykke til så mye videre dere og! Klem fra meg

[Jellybelly81]

Må bare få kommentere litt det du så riktig sa om at enkelte har den meningen at har man valgt å få barn så må man finne seg i all slags smerter.

Før i tiden trakk man visdomstenner, amputerte armer og føtter og rettet opp brukne ben, uten bedøvelse. Det var ikke noe alternativ. Men i dag har vi muligheten og vett nok til å bruke bedøvelse ved slike prosedyrer! Hvorfor i all verden skal fødsler være annerledes???

Man MÅ faktisk ikke velge en fødsel uten smertestillende for å gjøre det "riktig".

I mine øyne er en som føder uten smertestillende, med smertestillende eller ved keisersnitt like "flinke" fødersker, de to sistnevnte er bare smartere:)

Klem:)

 

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg måtte bare riste på huet og si til meg selv:"Såklart" - når jeg leste at det var St.Olavs du hadde født på.

 

Jeg har sverget og lovet at jeg aldri skal føde på det sykehuset igjen. Aldri.

Jeg har ikke fødselsangst, men jeg har en så stor angst for å komme i nærheten og ikke minst møte noen fra de jeg hadde under fødselen.

Da søsteren min fødte barnet sitt 8mnd etter jeg hadde født - merket jeg at jeg ikke likte å gå inn på sykehuset. Jeg håpte jeg ikke så pleierne som jeg hadde. Heldigvis så jeg de ikke, takk og lov...

 

Trist å lese at du har hatt en slik fødsel.

 

[Skattimagen<3]

Kjære JellyBelly81!!!

 

Jeg VET hva du har opplevd! Å lese om din fødsel var nesten som å høre om min egen.. Gutten min ble sittende fast høyt høyt oppe og ble dratt hele veien ut ved hjelp av vakuum. Jeg fikk bare beskjed om at de sto klare til ks nede hvis vakuumet skulle slå feil. Jeg trygla og ba om ks med en gang men de mente ar vakuumet var best. Og vakuumet fikk lille prinsen min ut, blå og sliten var han og ble tatt med rett ut. Jeg fikk ikke sett han engang. Jeg fikk også ruptur grad 3 og ble sydd i timesvis av en kirurg da jordmødrene ikke ville sy så alvorlige og dype revner. Det dannet seg ett hematom som plaget meg leeeenge! I senere tid slet jeg også med smerter pga arrvev i underlivet. Det endte med at jeg fikk komme inn og fikk fjernet arrvevet som var så plagsomt. Og det anbefaler jeg deg og, for det høres ut som du sliter med akkurat det samme som meg. Gå til gynekolog og forklar deg der. Det er viktig å få hjelp til det! Den fødselen var fæl, men likevel så var det liksom verdt det og! Jeg våknet opp noen timer senere og lå alene på barsel rom. Jeg heiv meg over snora og fikk da endelig treffe sønnen min!! Trist å ha mista de første minuttene ute av magen, men likevel så var vårt første møte helt nydelig. Vi kunne ligge i fred og ro og aleine på barsel og bare kikke på hverandre=) Jeg hadde en "skrekk" fødsel slik som deg, men jammen skal jeg gjøre det igjen forde=) Ønsker deg lykke til med baby og håper du får ordna opp i problemene dine!

 

Hilsen Bollemor

[Makko med to små gutter]

Dette ville jeg sendt inn klage på!

Hva stod det i brevet du fikk på kontrollen etter vannavgang? Er ganske sikker på at du ikke skal gå mer enn 24 timer etter vannavgang (mulig det er 32 men det er max!)

 

For dere som er trang og øm etter fødel, er det et håp om at det ordner seg selv. Hos meg ble skjedde det store endringer når mensen kom tilbake. nå 1.5år etter merker jeg lite til at jeg har født :-)

(jeg var i de første 6-7mnd ikke istand til å gjennomføre et samleie).

["Fru Schrøder"]

Fytti katta.

 

Har de ikke ultralyd på det sykehuset? Da hadde de sett at vannet var gått med en gang. Jeg hadde helt klart saksøkt dem. Så til de grader!

Skulle fått dem til å svi like mye som hele fødselen og hvert eneste samleie i ettertid. Og for å ha skapt fødselsangsten deres. For det er det de har gjort.

 

Gi dem inn og gni det i trynet på dem etterpå.

[lille knerten]

Mange likheter her, bare at min var litt kortere. Startet tirsdag ettermiddag etter en krangel med legen min. Ble rett og slett så sint at fødselen startet. Han ville at jeg skulle komme tilbake etter en uke på ny overtidskontroll (var allerede på overtidskontroll dag 10 når jeg fikk den beskjeden), så han ville at jeg egentlig skulle gå 3 uker på overtid!

Uansett, startet tirsdag ettermiddag og torsdag morgen var hun ute. Men vannet gikk aldri, bare sivet litt ut under fødselen, var missfarget og etter 2 timer med pressrier ba jeg på mine knær om hjelp til å få henne ut. Var da helt utmattet selv til at jeg ikke klartet mer. Hadde brukt så mye krefter under pressingen at jeg klarte ikke strekke ut armene mine på en uke etterpå!

Endte med at de tok henne med vakum (en kiwi som de kaldte den husker jeg). Det var helt forferdelig. Lå i 1,5 timer etterpå å ble sydd.

Gikk 11 mnd før jeg klarte å nyte sex igjen. Men nå er det heldigvis tilbake til normalt. Er bare spent på hvordan det blir etter nr. 2.

Har gått og tenkt på om jeg skal be om ks neste gang om det blir vakum en gang til, men samtidig så vet jeg flere som har vært mye mer plaget enn meg etter ks enn det jeg var etter min tøffe fødsel at jeg tror nok jeg skal overleve det en gang til. Da får heller mannen min smøre seg med tålmodighet igjen. Han vet at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves;) Så får han heller ta hendene til hjelp en liten stakket stund....

Selv glidemiddel hjalp ikke hos meg. Syntes bare det svei i underlivet, så om det var Sahara som bare sugde til seg det hun kunne få av fuktighet eller ikke vites ikke, men det gikk iallefall ikke.

Gråt av lykke når jeg endelig etter 11 mnd kunne nyte sexen igjen. Før det hadde jeg grått av skrekk med tanke på å ha sex.

Har ikke fødselsangst heldigvis - hun kom seg jo ut og det gikk greit, men har vært inne på tanken om alternativer... Men blir nok å ta en ekstra prat om fødsel med jordmor når det nærmer seg.

 

Er nå 4,5 mnd på vei med nr. 2:)