kjæresten vil ikke bli pappa

[Anonym bruker]

Hva gjør man når man finner ut man er gravid, og kjæresten sier han ikke vil bli pappa? Er det opp til han, så tar eg abort... Han sier eg må gjøre som eg føler,men ta litt hans tanker med i betraktning og.. Han har ingen garanti på hvordan ting blir fremover, om han kan være der formeg og ungen når den kommer, eller frem til det. Han vet ikke hva han føler om en tid fra nå. Men nå... har han virkelig ikke lyst på barn... samtidig så sier han, att han er glad i meg.. og når eg sier att eg ikk vil miste han, sier han att han føler det samme.. Er det RART eg blir forvirra... velger eg å bære frem barnet, må eg da gjøre det alene? Eg må jo bare være forberedt på det da tydeligvis.. og det er jo langt fra noe eg ønsker, elle er klar for... når eg egentlig ikke er helt sikker på sjøl om eg er klar til å bli mamma... men likevel... eg har noe lite i magen... tror nok ikke eg klarer å ta det bort... må eg velge mellom kjæresten og barnet? han kan jo forandre mening da?

[Anonym bruker]

kommer litt ann på hvor gammel du er, din livssituasjon mm..

 

jeg ville beholdt barnet og dumpa han

[Anonym bruker]

Gjør som du føler selv..om han ikke vil men DU føler at du ikke vil ta abort synes jeg du skal beholde det.Var i samme situasjon for noen år tilbake,og tok abort for jeg tenkte på BF å var redd for å miste kjæresten og å bli alenemor..Anger skikkelig den dag i dag...Ikke vær redd for å bli alene. Vi bor i et land der vi får hjelp til det meste :) Å den babyen kommer til å bli den fineste gaven å gi deg mye glede... Å kanskje BF ombestemmer seg også...

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg var i samme situasjon som deg i april/mai. Fant ut at jeg var gravid og BF sa at han ikke visste om han kom til å takle å ha et barn etc., og at det godt kunne hende han ikke ville være sammen med meg mer. Han ville gjerne at jeg skulle ta abort, og jeg vurderte det fordi jeg var så redd for å miste han-Jeg var spesielt redd for å ta sjansen på å miste noe som jeg visste var bra mot noe jeg ikke aner hvordan kommer til å bli (Et liv med barn).

 

Etter mye tenking kom jeg frem til at det kanskje ikke var så bra forhold som jeg trodde når BF "tvinger" meg til å gjøre et valg jeg egentlig ikke vil, nemlig å ta abort. Hadde han brydd seg nok, ville han ha støttet meg uansett, kom jeg frem til. Jeg valgte derfor å beholde og er nå 29 uker på vei.

 

Dessverre taklet ikke BF engang at jeg valgte å beholde barnet, så han slo opp når jeg var 4 mnd på vei. Jeg hadde nesten regnet med at han ville forsvinne når barnet kom, men når jeg gikk gravid...det var litt av et sjokk. (trodde vi hadde det ganske bra sammen egentlig...:-(...) Det har vært en tøff tid og er det fortsatt, og vil nok være det en stund til, men jeg gleder meg samtidig masse til nurket kommer og selv om jeg nå ikke aner hva fremtiden vil bringe, så er jeg klar!

 

Du kan jo være heldigere enn meg og ha en kjæreste som er støttende når han får tenkt seg om, men uansett hvordan han kommer til å reagere: tenk på deg selv og hva DU vil, og husk at du forjener å bli støtet i valget du tar- hvis ikke er han rett og slett ikke den rette for deg. DET har jeg funnet ut.

 

Lykke til!

 

 

 

[Anonym bruker]

http://www.barnimagen.com/forum/thread/140725643

 

min ville heller ikke bli pappa. men nå er han tilbake og sier han elsker meg og angrer. så man vet aldri. jeg trodde aldri i verden han skulle si noe sånt, særlig etter at han sa han ikke hadde noen følelser for meg lengre.. men i linken der kan du lese hvordan det endte. vil du beholde babyen, bare gjør det. menn kommer og går..

[Anonym bruker]

Da jeg var 18 tok jeg abort pga kjæresten min overtalte meg for jeg ville ikke miste han. Vi bodde sammen. 4 uker senere sa han takk for seg og jeg satt igjen med sorgen over og miste babyen og han.. men skjønte heldigvis fort at han ikke var noe og sørge over. Lytt til hva DU vil, og ikke ta abort fordi du ikke vil miste han. Jeg har i dag 2 herlige barn og blitt singel nå, men klarer meg strålende allikevel :-)

[En liten spire i magen min]

Hei... Jeg var i samme situasjon med min andre unge,Vi snakket sammen og diskuterte det i 3 måneder.. Fortell hvordan du føler det og har det.. Prøv å få han til å prate om det, Hvis det hjelper så gråt sammen. Jeg var 18 og samboeren min var 19 når vi fikk første barn sammen... vi er sammen den dag i dag og vår lille jente fyller snart 2år. Vi har holdt sammen hele tiden.. Fortell at det blir slitsomt men også veldig mange fine stunder med barn..Håper dette innlegget har hjelpet deg litt på vei.. Det hjelper alle parter å snakke om det..

 

Lykketil klem

[Anonym bruker]

Takk for svar... Var mye tenking den første stunden... Tror aldri eg har følt meg så ensom av å være sammen med noen.. Var nesten mindre ensom da eg var alene.. Men fant ut att eneste grunnen til att eg i det hele tatt tenkte i den retningnen, av å ta det bort, var pga att han ikke ville... Så det ble helt feil.. Det var ikke noe eg kunne ha gjort.. Så eg fant ut att eg ville ha barnet, var vel egentlig aldri noe ant alternativ, og att vi kom til å klare oss utmerket alene om det endte sånn:) Er jo i min beste alder, så skal vel alltid klare meg økonomisk, sjøl om det blir trangt, men med kjærlighet klarer man det meste..Og har familie rundt meg..

Men det viste seg jo att da eg bestemte meg og fortalte han det, så godtok han det.. og nå virker det nesten som han gleder seg til å bli pappa... snakker også om å flytte sammen.. sant skal sies, att dette skjedde veldig tidlig i forholdet, men vi har kjent hverandrei mangen år..

men nå er det meg som trekker meg litt unna.. tror den perioden eg hadde i tenkingen gjorde att eg kanskje trakk meg litt unna.. føler nesten følelsene for han har endra seg.. men kan jo være pga graviditeten også.. og nå henger han på som en klegg.. hehe.. Lurer på om man blir fornøyd noengang... Men akuratt nå tar eg det akkuratt som det kommer..ser hvordan det utvikler seg mellom meg og han.. men vet nå att barnet har en far uansett..

går straks over i uke 14, og har det egentlig ganske så bra..