Vanskelig situasjon..

[Anonym bruker]

Hei.

Dette er vel kansje ikke rette plassen og skrive,men det er det nermeste jeg kommer til familie og forhold.

Jeg er mamma til 2 barn(som jeg ikke har på heltid)fra et tidligere forhold,og er nå gravid igjen med ny samboer+ hans 2 barn som vi har hver tredje uke ons-søn.

Dette barnet var høyt ønsket av oss begge to,og vi gleder oss begge til å bli foreldre.Ulempen med alt er at det fra dag 1 har vært ganske ustabilt i forholdet.Jeg har måttet bo borte(perioder)pga at vi ikke finner utav ting(han har et veldigt temperament og kan bli utrolig hissig),og er så uenige om masse forskjelligt(bla.barneoppdragelse,økonomi,synspunkter og mye mer).Jeg har prøvd å anbefale at vi går på familievernkontoret og får hjelp der,men han nekter.Han mener heletiden at problemet ligger hos meg,og at det er jeg som har det galt og ikke han.Han skryter heletiden om hvor perfekt livet hans er,hvor fint forholdet vårt er,hvor godt han har det osv.Han er også veldigt opptatt av at alt skal se så perfekt ut utenifra,og skryter ofte om seg selv eller ting han gjør for meg/i hjemmet og masse andre ting.(Det negative er at venner av meg faktis har begynnt å gjennomskue fasaden litt)Mener jeg noe annet,eller sier det til han kan han bli veldigt sur eller fornermet.Han liker ikke at andre har egne meninger.Jeg kan ikke forstå hvorfor han er sånn?Tenker han bare på seg selv?

Han sier ofte til meg at"Hvis du har det så galt med meg,er jo saken enkel!Da går du din vei,og jeg min"!Han har også sagt flere ganger at "det er det samme for meg om vi er isammen eller ikke"!

Jeg har begynnt å svare med samme gemytt.Jeg har faktis begynnt smått å tenke tanken på at jeg bør flytte.Hvordan vil det bli når barnet kommer?Bedre?

Virker ikke som at han tar dette forholdet seriøst,og jeg føler meg ikke respektert.Jeg er så lei meg,for alt jeg vil er at dette skal fynke!!Dette er bare et stykke av den store kaka,for det er så mye mer..

Jeg vil bare ha et stabilt liv,men er redd for å sitte alene med et nytt barn igjen.Jeg er redd for alle evnt "trusslene" faren kan komme med,det er så mye jeg frykter...

Hva ville dere gjort?Hva bør jeg egentlig gjøre?Er det bare meg?Og bør jeg kansje bare leve med det?

Jeg gledet meg utroligt masse til å bli mamma igjen..Det har sakte men sikkert begynnt å avta..