Har nettopp funnet ut at jeg er gravid.. Men..

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor til en liten gutt på tre år, han har også barn fra tidligere, en jente på 10 år. Vi har vært sammen i et år, veldig mye frem og tilbake egentlig.. Det hele begynte som en flørt, var liksom bare sex i begynnelsen. Men så utviklet det seg mer og mer, og nå bor vi så og si sammen. Jeg er veldig, veldig forelsket i han. Han har fått meg til å vokse opp, lært meg om livet, lært meg å stole på noen, lært meg å elske. Jeg har det utrolig bra sammen med han. Og en del av meg kan vel egentlig se en fremtid med han.. Men på den andre siden.. Jeg er allerede alenemor, vi har veldig liten kontakt med min sønns far. Når jeg ble gravid første gangen, så kan man vel si at jeg ikke helt visste hva jeg gikk til, at jeg ikke helt "så alvoret" på en måte.

Jeg er ingen abortmotstander, men jeg er heller ikke for det. På en måte.

 

Nå er jeg livredd. Rett og slett.

 

Vi snakket om det her for to kvelder siden. Først sier han "ER DU GRAVID?", etterfulgt av "er det ikke bare å ta en sånn pille.. ?".. Og jeg svarer at nei, det er ikke BARE å ta en "sånn pille". Teoretisk sett så er det vel det, men psykisk så er liksom så mye mer.

Så blir han stille en stund, før han sier : Det er dyrt med barn da. Ja, sier jeg.. Så sier han "har du lyst på fler barn da..?", litt forsiktig. Og jeg sier det at jeg vil jo gjerne gi sønnen min søsken, jeg er utrolig glad i barn. Og vi snakker litt frem og tilbake om barneoppdragelse og slike ting.

For meg virket det som om at han egentlig kanskje kunne tenke seg å beholde dette barnet.

 

Men igjen, jeg er livredd. Livredd for at jeg kanskje tolket han feil, og at jeg begynner å ville ha det selv. For så at han kanskje ikke mente det slik som jeg tolket det? Livredd fordi jeg allerede har en sønn som jeg er alene med. Livredd for å bli alene igjen. Bare rett og slett livredd.. I dag har han vært helt fjern også. Men jeg prøver å tenke med meg selv, at kanskje han også er livredd?

Min eks forsvant da jeg var gravid sist, jeg gjorde alt alene fra dag èn omtrent, jeg trosset alle, sto rak i ryggen å sa at "dette fikser jeg", med all verdens motstand.

Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg går fra dette. Min kjære har reist bort med jobben, og blir borte til over helgen. Så vi får jo litt tid hver for oss til å tenke. Men jeg så redd for å falle til ro etter den forje samtalen, for at han så kanskje ikke mente det sånn.

 

Jeg har allerede et barn som går foran alt. Og selvom jeg vet at det ikke er en umulig oppgave å være alenemor til to, så er ikke det noe jeg har lyst til om han ikke vil ha dette barnet.

 

 

Dette ble rotete. Herregud.. Jeg vet ikke hva jeg vil frem til med dette innlegget heller.. Er bare livredd her jeg sitter!

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei kjære deg

Jeg har vært i akkurat samme situasjon som deg og vet hvor vanskelig du har det nå.

Da jeg møtte min nåværende mann hadde jeg et barn på 5 år, som jeg hadde vært alene med siden fødsel.

Jeg var oppi skyene forelsket i denne mannen, ble gravid etter 4 mnd sammen. Det var kaos i hodet mitt, jeg var som du, livredd. Tankene gikk i om jeg skulle ta abort eller ikke og hvordan jeg skulle takle dette, hva om jeg ble alene med 2 barn osv.

Vi bestemte oss til slutt, eller jeg bestemte meg for å beholde barnet. Vi fikk en nydelig datter, et år senere giftet vi oss. Men ting har ikke vært en dans på roser, jeg oppdaget etterhvert at denne drømmemannen min ikke var særliug ansvarsfull og problemene har ballet på seg, vi fikk barn sammen før vi kjente hverandre ordentlig.

 

For øyeblikket ser det ut som jeg blir alene med 2 barn likevel, ikke akkurat en solskinnshistorie det da. Men en ting er uansett sikkert, jeg elsker begge barna mine utrolig høyt og har aldri angret en dag på at jeg valgte å beholde barnet ( som nå er 4 år).

 

Lykke til med et vanskelig valg, kjenn på magefølelsen din.

 

[Anonym bruker]

Alt jeg leser er at du vil ha dette barnet og kommer til å plages med anger om du tar abort. Mister du denne mannen pga. et barn dere har lagd sammen er han vel kanskje ikke så stort tap? Syns det høres ut som han ønsker barnet også forresten.

[Anonym bruker]

Vanskelig situasjon ja.. jeg har vært i noe lignende.. har en sønn på 2 år som jeg ble alene med da han var 6 mnd.. så etter ett halvår eller mer ble jeg sammen med en fyr som virket helt fantastisk (ekspert på å si og gjøre ting for å få det som han vil).. jeg trodde på ham og han lovte meg at hvis vi kunne prøve å få en unge, så skulle jeg aldri bli alene med to unger.. jeg ville ikke ha unge med det samme fordi jeg var redd for å bli alene..

Vel.. ble gravid på første forsøk og allerede før testen viste positiv, hadde han stukket av og tilbake til eksen.. så der satt jeg da, og greide ikke å ta abort.. nå sier jeg ikke at det samme skal skje med deg da! hehe.. bare forteller min situasjon.. poenget er at jeg nå bare gleder meg sinnsykt mye til at unge nr 2 skal komme om noen uker.. nå er jeg så heldig at jeg har funnet en ny, herlig mann som er villig til å stille opp for både meg og ungene da.. men jeg tok valget om å beholde da jeg satt der aleine og nedfor, og vet jeg gjorde det riktige.. klarer ikke gjennomføre abort uten veeeldig god grunn, og man vil jo aldri angre på ungen sin når den først har kommet, selv hvor slitsomt det kan være til tider..

uansett, lykke til.. du greier det, samme hvordan ting utvikler seg

[Anonym bruker]

og et lite ps...

som egentlig var hovedgrunnen til at jeg begynte å skrive, men glemte å ta med

man har jo aldri noen garantier for noe som helst.. ingen vil jo ende opp som alenemor eller far og vil at ungene skal få ha begge foreldrene sammen.. men det er det bare tiden som kan vise.. man må ta en sjanse, og kanskje fører den til at man får det helt fantastisk

[Anonym bruker]

HI her.

 

Jeg har vel i grunn sett for meg at vi beholder dette barnet. Men som sagt så er jeg bare livredd, egentlig kanskje uten grunn, for at jeg må gjøre dette alene igjen.

Han er en fantastisk pappa for jenta han allerede har og han har stilt opp og vært helt utrolig for både meg og sønnen min. Men han har sagt tidligere at han er ferdig med barn og jeg har vel egentlig gitt inntrykk for at ikke jeg heller vil ha fler barn med det første. Men nå har det skjedd da.. Veldig uforventet. (Jeg går på pillen, men har vært plaget med ekstremt dårlig mage de siste 3-4 mnd, "stress-mage" som legen min kalte det!)

 

Huff.. Jeg vil gjerne gi han litt tid til å tenke på dette, men jeg har utrolig lyst til å ringe han nå med èn gang altså.

 

Jeg vet at jeg kommer til å angre på en abort. Men vi er så mange oppi alt dette.. På en måte..

 

Nei, jeg får prøve å få meg litt søvn..