Gleder meg ikke denne gangen.

[Gjest]

Jeg er nå 26 uker på vei. Og alt står bare bra til. Jeg har to barn fra før (1 og 10 år) hvor alt gikk bra da å. Men saken er den at jeg denne gangen ikke klare å glede meg til å få møte denne krabaten.

Jeg føler meg trist hele tiden og har egentlig ikke lyst å gjøre noe. Faktisk har jeg begynt å lure på om man kan få fødsels depresjoner før man har født. Hva skal jeg gjøre? Føler ikke jeg klarer å snakke om dette med mannen min ettersom han er helt i hundre og bare gleder seg til neste.

[Relu]

Du har nok ikke fødselsdepresjon, men svangerskapsdepresjon kan det høres ut som du har.

Det er ganske vanlig... snakk med en god venninne eller noe sånt om det, prøv å finne på koselige ting, og prøv å ikke føle skyldfølelse for noe du ikke kan noe for.

Når ungen er ute, og du føler deg mindre sliten igjen, skal du se at du kommer til å elske denne ungen akkurat like høyt som de to andre!

 

Du må huske at vi er ganske fulle av hormoner for tiden, og med en ettåring og en stor unge i tillegg, kan jeg skrive under på at vi har nok å drive med... dermed har vi faktisk ikke tid til å ta graviditeten innover oss på samme måte som vi gjorde de andre gangene.

Merker godt det jeg også...

[Let's hear it for the boys!]

Jeg vet veldig godt hvordan du har det. I begge mine svangerskap har jeg vært sterkt deprimert de første fire månedene. Virker som det er et typisk graviditetstegn for meg!

 

Det som er viktig for deg, siden du er så langt på vei og enda føler det slik, er å snakke med noen om det. Aller helst bør du snakke med lege eller jordmor. Det er bevist at kvinner som lider av svangerskapsdepresjon har mye større sjanse for å utvikle fødselsdepresjon.

 

Lykke til!

[Gjest]

Så prøvde jeg altså å snakke med gubben om dette. Å hans svar er "Ja, du vet jo at dette er bare tull" I dag orket jeg nesten ikke stå opp av sengen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tårene triller og jeg er bare glad Lillemor sover lang formiddags lur i dag. Jeg føler meg feit og stygg. Og dersom jeg hadde død nå hadde igen ville savnet meg. Dette er helt jævlig.

 

Er nesten som jeg føler at hver lille spark fra Krabaten er er ork. Jeg vet jo at jeg ikke burde føle det slik. At man skal bli glad, men det er ikke jeg. Begynner å lure på om jeg kanskje egentlig ikke ønsker dette barnet. Hvorfor er jeg ikke glad. Jeg har ultralyd time i morgen igjen. Burde jeg ikke gledet meg.?? Alt jeg tenker på at det vil bli et ork å kle på seg og komme meg opp på sykehuset for en sjekk.

 

Jeg har ikke startet med noe denne gangen. De andre gangene har jeg vært Flink å skrevet mye i babyboken og ordnet med vogn, seng, klær osv. Nå så føler jeg ikke for det. Det ordner seg nok. ER jo LENGE igjen..

[3 gutter+spire i magen]

Kanskje du rett og slett har for høye forventninger til graviditets-tiden. De to første kom jo med langt mellomrom og du kunne fokusere mer på magen og "lillespirene" enn det du kan nå. Mitt inntrykk er at du er sliten og må prioritere de barna du har rundt deg istedet for det i magen. Noe som egentlig bare er fint. Da vil jo tiden gå fortere og dagen da du møter lillespiren plutselig være her- det kommer til å bli fantastisk, og det vet du!

Slipp tanken om alt du gjorde under de andre graviditetene og aksepter at det er annerledes denne gangen.

Dessuten vet du jo at det ikke er så mye du MÅ gjøre før babyen kommer, du har nok det meste i hus og resten skaffer du når engasjementet er der.

Snakk med legen eller jordmoren din om dette, det er IKKE uvanlig å ha det sånn, tvert i mot - to tette krever noe ekstra av deg. Lykke til! Stor klem fra nord:)

[Huldretussa ' en av hver sort']

Huff da, sender deg en trøsteklem! Er ikke bra at du har det slik, hverken for deg selv eller resten av familien din. Synes du skal kontakte JM eller lege veldig snart sån at du kan få snakke med noen som kan hjelpe deg. Ikke bit sammen tennene og tro at du må klare dette alene, det er ikke "meningen" at det skal være slik. Er helt sikker på at du kommer til å klare å glede deg over graviditeten, og er sikker på du kommer til å elske det nye knøttet over alt på jord når det først kommer!

[Januarprinsesse]

Det er ikke godt å føle det slik- at man ikke strekker til, alltid skulle ha gjort noe bedre, annerledes eller et eller annet. Og det er "opplest og vedtatt" hvordan man skal reagere under et svangerskap og etter en fødsel. Desverre er det ikke alltid slik, og det å ha dårlig samvittighet for det hjelper i alle fall ikke. Om du klarer, vil det nok være til noe hjelp om du klarer å legge bort den (snill- pike syndromet slår hardt til innemellom )

 

Ellers tror jeg at de andre her har kommet med gode råd, fokuser på de andre to, og ta vare på deg og de to du har fra før. Den minste får alt den trenger der den er, så den trenger ikke så veldig mye nå. Og snakk med noen, jordmor eller lege - de kan eventuelt henvise deg videre dersom de ikke har kompetanse til å hjelpe deg. Er ikke sikkert at det er så lett for far å skjønne dette, han har ikke de samme hormonene og kjenner det ikke på kroppen på samme måte.

 

Håper det går seg til. Og at du klarer å lette på samvittigheten din, det kan høres ut som du trenger ei sol som skinner ei stund framover. Trøsteklem og mange gode tanker til deg.

[Maisie]

Høres ut som om det kan være svangerskapsdepresjon, ja. Ta kontakt med lege eller jordmor, og snakk med dem om det. Høres ikke ut som mannen din skjønte hva du prøvde å si til ham. Synes ikke du skal måtte gå alene og kjenne på disse følelsene uten å ha noen å snakke med resten av svangerskapet.

[Gjest]

Takk for gode råd og gode klemmer.

 

Prøver så godt jeg kan. Har snakket med JM Og lege om dette. Og de sier at alt jeg gjør er rett. Og at jeg kan få plass i en samtale gruppe og snakke med andre som også har det slik. Men det har jeg ikke lyst til. Å sitte å brette ut om privatlivet mitt til fremmende er liksom ikke meg. Vel dere er jo fremmende dere å men blir liksom på en annen måte. Er jo ikke noen fare for at jeg kan treffe dere på sentret og at dere da vet hvem jeg er.

 

Blir forresten en gutt.

[Anonym bruker]

Det høres ut som du ikke har det noe bra i det hele tatt, og det er fælt! Å være deprimert er det verste som finnes. Jeg vurderte sterkt å gå til psykolog for litt over en mnd siden - da var alt så fælt. Grein flere ganger for dagen, og klarte ikke å føle på noe som var positivt.

 

Heldigvis har det gått gradvis over for meg, men jeg synes du skal oppsøke psykolog. Få en henvisning av legen din. Om du ikke vil i gruppeterapi, så kan du gjerne få en psykolog alene. Samtidig kunne det nok vært bra for deg å treffe andre i din situasjon(?)

 

Ønsker deg lykke til, håper det ordner seg for deg.

[saracecili]

Det må være litt overveldene å få en til, siden du har en stor alders forskjell mellom de første 2, og minste er bare 1 år. Det er tungt fysisk og mentalt, i tillegg til gleden og kos. Det må være vanskelig at gubben ikke forstår og møter deg der du er, men det finnes andre kilder for støtte. BRA at du snakker om det her, og jeg anbefaler deg å snakke med både jordmor (om du føler hun er koselig å prate med om følelser) og evt. en psykolog. Det er ikke noe skam i det du føler, og en del av mine venner har følt det samme. Jeg selv har veldig blandede følelser, selv om denne er høyt ønsket og velkommen. Men mange følelser dukker opp fra barndommen, om hvordan vi jeg skal klare det, osv.

Stor klem til deg!!! Det betyr ikke at du er en dårlig mor, eller ikke kommer til å elske ungen som kommer. Det er en grunn til at du føler som du gjør, og du fortjener støtte og kjærlighet til deg selv og fra andre for å finne ut hva som skjer inne.