Gleden over å fortelle om ny graviditet er ikke der:(

[Molait]

Beklager jeg kommer inn til dere, da jeg mistet i uke 14, og derfor ikke kvalifiserer til dette forumet. Havner liksom litt mellom de to forumene. Fødte barna mine, holdt dem, har bilder av dem, har gravlagt dem. Alle i familie og venner visste. Blir ikke det samme som en blødning i uke 6...

 

Lurer på hvordan dere har hatt det ifm å fortelle om nytt svangerskap. Spesielt til eldre søsken. Kopierte hva jeg la ut på ufrivillig abort...

 

Er 11+5.

Har fortalt det til to venninner. (begge har jeg blitt kjent med på bim/dib)

 

Gruer meg til å fortelle. Det skal jo være en gladnyhet, og det blir vel forsåvidt det, men likevel...så er det så trist oppi det hele.

 

Mistet tvillingene mine i slutten av mars. Alle visste det jo da. Ble ganske traumatisk. Valgte å gravlegge dem sammen med samboers besteforeldre. Hadde og mye komplikasjoner under og etter. 2 pillekurer og 2 utskrapninger (i ettertid, rester av morkake e.l.) og infeksjoner og ja. Følte jeg hadde klippekort på sykehuset. Burde fått parkeringtillatelseslapp i ruta!

 

Vet mor kommer til å være bekymret. Ikke bare for om det går bra, men for helsa mi. Fysisk såvel som psykisk. Svigers tør vel ikke glede seg stort og tør vel ratt ikke snakke med meg om svangerskapet engang fordi de blir usikre på hva si og ikke si og ja.

 

Guttungen på 11 år tok det veldig hardt! Stakkarn gråt og gråt. Han har og vært med på at vi mistet i ma i uke 13 for flere år siden, noe han og tok veldig innover seg. (hadde da ingen søsken og gledet seg stort. Han var da 7 år)

Han er veldig følelsesgutt og vet han kommer til å være mye bekymret. Også for mamman sin. Sist var jeg en del på sykehuset og som et barn og med barns tanker var han jo redd for å miste mamman sin og.

 

Vet det blir mye merklige stemninger. "Skal man juble eller ikke? Skal man snakke om det som var eller ikke? skal man være stille og forsiktig tilfelle det går galt igjen? Vi får gi masse gode råd. Vi må passe på ekstra." Regner med et blir en del sånt...

 

Og værst er det vel at jeg ikke føler det blir en gladnyhet slik det burde føles. Har overhodet ingen trang eller lengsel etter å fortelle noen noe som helst. Men må snart, for magen begynner bli vanskelig å gjemme.

 

Hadde termin med tvillingene til fredag. Tenkte vente til etter den datoen. Dette er fortsatt deres tid på en måte...kanskje merkelig å tenke sånn, men vil la de få "sin" tid ferdig først. Vanskelig å vise kun glede når man har slik stor sorg inni seg på samme tid.

[Fru P og knøttet, FØDEKLAR!!!]

Heisann. Vet hvordan du tenker. Jeg mistet selv i uke 28. Det er mange oppturer og nedturer etter det å ha mistet et barn, uansett når i svangerskapet det er.

 

Jeg hadde også delte følelser om det å fortelle om en ny graviditet. Ble gravid bare drøyt 2 mnd etter at Balder døde, og var 1 mnd på vei da jeg kom til termin. Fortalte det faktisk på jobb før jeg fortalte det til familien. Var liksom lettere å si det til sjefen... (trengte jo også tilrettelegging fra dag 1, så da var det jo greit å bare fortelle det)

Vi fortalte det til datteren vår på 2 med en gang. Jeg fikk faktis henne til å fortelle det til mormor. Så slapp jeg å begynne å tute på telefonen. Ellers så fikk jeg mamma til å fortelle det videre til resten av familien. Orket liksom ikke å gjøre det selv.

 

Nå er jeg 35 uker, og det nermer seg termin og samtidig 1 års dag for Balder. Det har vært mange opp og nedturer i dette svangerskapet. Det er vanskelig å både glede seg over en ny baby samtidig som sorgen over den jeg mistet er der. Men tror ikke dette hadde blitt lettere om jeg hadde ventet med å bli gravid igjen. Det blir stadig lettere å glede seg over graviditeten etterhvert som ukene går. Men noen dager er det mange bekymringer og engstelser.

 

Du får bare ta en dag av gangen. Nyt de gode dagene og gled deg over den som bor i magen din. De vonde dagene må du bare la komme når de kommer. Aksepter dem, og la tårene trille hvis du trenger det. Få ekstra kontroller hos jm og snakk om bekymringene. Det hjelper å si dem høyt. Da blir det ikke så skummelt alikevel.

 

Lykke til med graviditeten.

 

Du må ikke vise kun glede. Du har rett til å sørge selv om du er gravid på ny.

[shari_z]

Hei du,

 

Jeg mistet min første 30+3, hun ble født 31+0. Ble gravid noen måneder etterpå og fortalte det tidlig til foreldrene mine ved at jeg tok et bilde av testen og sendte det i en epost. Mamma var bekymret for meg da jeg var veldig deprimert etter å ha mistet den første.

 

Jeg turte ikke glede meg akkurat, men bestemte meg at hver dag jeg våknet og visste at jeg fortsatt var gravid, så skulle jeg bli glad at jeg hadde fått en dag til med den nye babyen min. Men andre ord, tok en dag om gangen. Jeg var redd ting skulle gå galt igjen, hadde lært for mye om dødfødsel og alt som kan gå galt i et svangerskap, men prøvde å tenke "I dag er jeg glad for at jeg er gravid, for at babyen min lever fortsatt."

 

Jeg kjøpte ingenting til den nye babyen - det kunne vente til etter at jeg hadde fått en frisk og levende baby, mente jeg. Hadde kjøpt masse til den første, og det var forferdelig vondt å levere alt tilbake....

 

Jeg fikk den babyen jeg ønsket, frisk og levende, men ikke uten problemer. Tror jeg var for bekymret og kanskje på den måten forårsaket noen av problemene??? Hvem vet... Det jeg nå føler (jeg mistet henne for 9,5 år siden) er at jeg ble gravid for fort, fikk ikke nok tid til å sorge over den jeg mistet, og det var umulig for meg å sorge for henne og glede meg over et nytt svangerskap, og alt ble for vanskelig. Og så var første bursdag til første jenta vanskelig, samt termin dagen... Ble nærmest hysterisk rundt bursdagen hennes.

 

Fikk enda en ny baby i fjor, 8,5 år etter at jeg mistet den første, og må si at det svangerskapet gikk mye bedre og jeg gledet meg fra begynnelsen. Mer rolig enn en førstegangs fordi jeg vet at ikke alle svangerskap har en happy ending, men likevel var jeg strålende glad. Datteren min, som var 7 år, tegnet et bilde av meg som hun kalte "mamma nå" og et med svææær mage som hun kalte "mamma i oktober", og på den måten fortalte vi til min familie. Mannen min ringte og fortalte til hans etter at min fant ut (de bor i USA). Hadde samme tanke som før, "bli glad for hver dag du er gravid og vet at babyen lever! Pass på denne tiden og gled deg over det levende livet inni deg, for ingen av oss er lovet en i morgen." Og når jeg kom så langt, så telte jeg sparkene til babyen hver eneste dag. Måtte forsikre meg at alt var bra (selv om jeg fikk veldig god oppfølging på sykehuset under svangerskapet, begge ganger faktisk). Den babyen blir 1 år om en måned, og alt går så bra.

 

Lykke til, Molait. Vet dette er vanskelig for deg. Du har lov å sorge for tvillingene dine, selv om du er gravid igjen. Synes du det blir vanskelig, be om å få prate med sosionom på sykehuset - det gjorde jeg i første svangerskap etter at jeg mistet, og det hjalp veldig.

 

Stor klem!

[Anonym bruker]

Hei!

Vi mistet gutten vår til termin. Er 13uker på vei og har selvfølgelig mange flere bekymringer i dette svangerskapet. Denne gangen er det så utrolig viktig for oss at det skal gå bra! Vi vet ikke hvorfor gutten vår døde og det skaper selvfølgelig ekstra bekymring. Det er vel ofte sånn at det er veldig vanskelig rundt den tiden som man mistet. Når du mistet i uke 14, så skjønner jeg godt at du er veldig bekymret for å miste igjen og ikke gleder deg til å si det til noen. Når man sier det høyt og snakker om det så blir det mer virkelig og fallhøyden høyere og evt. skuffelsen blir ofte verre. For vår det, så gledet vi oss til å fortelle det. Tror nok at bekymringene blir MYE større mot slutten. Jeg håper at detk går bedre for deg etter hvert som du kommer lengre ut i svangerskapet. Blir du fulgt ekstra godt opp?