Slik har min angst - og bearbeidelsen av den - utviklet seg

[AO3]

Før fødsel: "Normalt" engstelig før første fødsel, men i utgangspunktet veldig positivt innstilt. Mange lette og fine fødsler i familien, og jeg var innstilt på at det kom til å gjøre vondt, men bli en fin opplevelse. Det hadde aldri egentlig falt meg inn at det kunne dukke opp alvorlige komplikasjoner.

 

Under fødselen: Ble igangsatt, men holdt motet oppe, særlig da jeg fikk epidural. Fikk høre i ettertid at jordmor under vaktskiftet fortalte påtroppende jordmor at jeg var så positiv og aktiv.

 

Etter fødsel: *Mye* smerter pga spinalhodepine etter akutt ks. Mente likevel at fødselen hadde gått "bra", og var i full fornektelse. Dette gjorde selvsagt alt verre, for jeg gikk jo rundt og sa at alt hadde gått så fint, og dette kræsjet fullstendig med det jeg egentlig følte inni meg, nemlig at det IKKE hadde gått fint, og at jeg IKKE hadde det bra. En jordmor på barsel, som jeg hadde gått mye til før fødsel, reddet mye for meg da hun ba meg komme tilbake for en prat en kveld uka etter at jeg dro hjem fra barsel. Uten den samtalen tror jeg ting kunne gått mye verre!

 

De neste månedene vokste angsten gradvis fram. Ingen fortalte meg det som sto i epikrisen, nemlig at jeg kunne få time til gjennomgang av fødselen tre mnd etter fødsel, siden den hadde vært så komplisert. Jeg fant mot til å be jordmor på helsestasjonen henvise meg til sykehuset, men henvisningen forsvant, og jeg hadde ikke krefter til å be om en ny, siden det hadde vært så slitsomt å be om dette i utgangspunktet.

 

Dagene var preget av dyp skyldfølelse, en følelse av å være svak og mindreverdig siden jeg ikke hadde klart å føde barnet mitt, noe "alle andre" klarte. De få vennene jeg forsøkte å betro meg til, kom med floskler ala "men det gikk jo bra, fokuser på det" og "det går sikkert bedre neste gang". Dette gjorde alt verre for meg, og jeg sluttet å snakke om det til noen, bortsett fra samboeren min. Han måtte trøste meg utallige kvelder hvor jeg gråt meg i søvn. Jeg hadde nådd punktet hvor jeg visste at jeg aldri ville klare å føde vaginalt igjen - og jeg var livredd for mange ydmykende samtaler når jeg ble gravid igjen, og at de likevel skulle nekte meg ks og tvinge meg til å føde vaginalt. Jeg hadde mistet troen på kroppen min. Jeg gikk alene med baby hele dagen, nesten uten sosialt nettverk, og i ukevis i strekk kunne samboeren min være den eneste jeg snakket med. Barselgruppa ble en utrolig støtte sosialt, selv om jeg ikke klarte å betro meg til dem ang fødselsangsten.

 

Etter ca sju måneder skjønte jeg at dette gikk ikke lenger. Samtidig skjedde mye på en gang. Jeg fikk time til sjekk av bekkenet, noe jordmor hadde anbefalt etter fødselen. Jeg hadde sendt brev til sykehuset for å få journalen din, og da "oppdaget" de den forsvunne henvisningen. Da kom jeg inn til samtale allerede uka etter, samtidig som resultatet av pelvimetrien var klart. Samtalen var opprivende, men veldig befriende. Jeg gråt i en time og en kvarter. Jordmor som var til stede under siste del av fødselen + en veldig sympatisk ung, kvinnelig gynekolog var til stede. Jeg fikk svar på mange spørsmål, mens andre fantes det ingen svar på. Jeg følte meg likevel 100kg lettere etter denne samtalen. En uke senere fikk jeg time hos en ny gynekolog, som hadde gått gjennom resultatene av pelvimetrien, for de var ikke så lette å tolke. Han hadde kommet fram til at jeg hadde et deformert bekken, og at dette var grunnen til at det ble ks. Framtidige fødsler måtte foregå ved ks.

 

Tiden etter disse samtalene har vært mye bedre. For det første har jeg nå en medisinsk grunn for ks, noe som har vært en lettelse, for jeg har aldri vært komfortabel med å "grine meg til" et ks. Jeg vet jo så altfor godt at vaginal fødsel i utgangspunktet er best. Jeg har også mye mindre skyldfølelse, og jeg føler ikke lenger så ofte at kroppen har sviktet meg. Jeg er fremdeles sint og skuffet fordi fødselen gikk som den gikk, og også sint pga diverse ting som skjedde mot slutten av fødselen og på barsel, men det var godt å få en håndfast forklaring på HVORFOR. Jeg gikk rundt i mange måneder og følte at jeg hadde gjort noe feil, og at jeg var svak som ikke klarte det. Nå vet jeg at jeg hadde oddsene mot meg i utgangspunktet, og at jeg prøvde alt det jeg kunne. Ingen kunne gjort noe mer enn det jeg gjorde. Jeg har vel også klart å sette ord på de to andre diagnosene jeg er ganske sikker på at jeg har, selv om jeg ikke har det på papiret, nemlig fødselsdepresjon og post-traumatisk stresslidelse.

 

Det har vært en veldig lang vei å gå, og den er ikke over enda. Jeg vet det er mye som kommer til å dukke opp igjen når jeg blir gravid, men da skal jeg be om hjelp fra DAG ÉN. Det skal ikke bli likedan neste gang. Jeg gråter meg ikke i søvn lenger. Det kan fremdeles være dager hvor jeg får tårer i øynene av å tenke på fødselen min, men det er langt mellom dem. Når jeg tenker på fødselen min nå, og også barseltiden, er det mest med fokus på hva som skal bli annerledes neste gang, og hva som er viktig for meg. Hva jeg kommer til å be om, og det kommer til å være greit at jeg ber om disse tingene, jeg vil ikke være vanskelig eller i veien.

 

Det har vært en tung vei å gå, men nå har jeg det MYE bedre med meg selv. Hvis du som leser dette sliter med fødselsangst, vil jeg bare be deg om å be om hjelp - ikke tro at du klarer å takle alt alene. Alt blir så mye lettere når man får profesjonell hjelp. Du er hverken svak eller unormal, og du er ikke alene!

[Anonym bruker]

Flott at du har taklet angsten din.

 

Men det var svært så nedsettende du skulle fremstille KS! I følge deg er kvinner svake, mindreverdige og ´griner seg til det´ hvis de tar KS. Du har tydeligvis en forvrengt innstilling til keisersnitt, og det har ikke hjulpet deg. Hvorfor se på det som et nederlag? Jeg var storfornøyd med fødselsopplevlsen min via KS, og ville ikke hatt det annerledes. Skjønner at fødselen din ikke gikk som DU hadde sett det for deg, men det hjelper hverken deg eller noen andre å snakke så nedsettende om ks!!

 

NEI, jeg er hverken ´svak eller unormal´, ihvertfall ikke fordi jeg tok ks pga fødselsangst!!

[AO3]

Neineinei, Anonym, det mener jeg absolutt ikke! Dette var det jeg mente om MEG SELV underveis. Jeg var jo deprimert og hadde angst, og satte urealistiske høye krav til meg selv. Dette var det jeg tenkte om meg selv i mine mørkeste tanker, på et tidspunkt hvor jeg virkelig hadde det fælt med meg selv, hvor all selvtillit og selvfølelse var knust. Jeg har en god dose av flink-pike-syndromet, dessverre, og overførte det til fødsel. Det er ikke en god idé. Dette er det jeg tenkte OM MEG SELV mens jeg var langt nede, IKKE det jeg tenkte (og tenker) om andre!

 

Men du har rett i at jeg så på keisersnittet mitt som et nederlag, for jeg skulle så inderlig ønske at det ikke hadde endt slik. Jeg hadde sett for meg en fin, vaginal fødsel, men slik var ikke realiteten for meg. For meg var hele keisersnittet et voldsomt traume, et traume jeg var fullstendig uforberedt på, og som jeg heller ikke fikk hjelp til å takle i etterkant.

 

Jeg var aldri komfortabel med tanken på å ta ks uten medisinsk grunn, så for meg kom min medisinske grunn som en stor gavepakke. Jeg hadde aldri kunnet føde vaginalt igjen, for et nytt akutt ks kunne tatt fullstendig knekken på meg psykisk. Det er ikke en vaginal fødsel, eller forsøket på en, verdt!

 

Hvis du leser endel av svarene jeg har gitt til andre her inne, vil du se at jeg absolutt IKKE er motstander av ks pga fødselsangst. Jeg synes alle bør få hjelp til å forsøke å takle fødselsangsten sin, på sine premisser, men vaginal fødsel er IKKE det riktige for alle.

[Gjest]

Jeg skjønner at mange her inne er ekstra følsom. bl.a er jeg det og har ofte piggene ute..

 

Jeg leste ikke inlegget ditt som at jeg er svak forde jeg ikke tør å føde igjen vaginalt. Jeg leste bare hvordan du følte det om deg selv...

 

Nå er det sånn at jeg nå har født og er ferdig med det. Jeg kunne ikke ta KS av diverse grunner, og kommer ikke mer inn på det her.

 

Om jeg hadde lest inlegget ditt når jeg var på det værste. Helt ute av meg med underskudd poå søvn og fylt med redsel for det jeg skulle gjennom hadde jeg sikkert "flydd i strupen" på deg og inlegget ditt. Men nå er jeg heldigvis ferdig med fødselen og klarer å lese andres inlegg uten å bare finne angrep på meg i de!

 

MEN nå skal jeg komme til saken! Jeg ville bare egentlig si atr det var et veldig fint inlegg, og at jeg generelt har følt mye støtte fra deg innpå forumet her når "de naturlige trollene" har holdt på som værst!

-Byttet nick etter mye pepper fra en del av dem

 

Klem fra godegodemamma

[AO3]

Jeg må bare legge til at det er supert at du hadde en god ks-opplevelse - jeg håper jeg får det neste gang!! Men du skjønner kanskje at det er mye lettere å få en nederlagsfølelse etter å ha vært gjennom en hel fødsel, og presset for livet i to timer uten resultat? Når man gjør alt det man kan, og likevel lykkes man ikke? Hele opplevelsen av et keisersnitt må være helt annerledes når det er planlagt, og man er innstilt på det på forhånd. Jeg gruer meg som en hund til den dagen jeg må ta ks igjen, men samtidig vet jeg at det sannsynligvis vil bli MYE bedre enn forrige gang, og det holder meg oppe.

[Trillet]

Ville bare si at dette innlegget var som om jeg har skrevet det selv!

Har gått med akkurat samme følelse som deg, og har en stor sorg i meg fordi jeg ikke har fått føde normalt. Jeg ble også satt i gang og hadde sånne intense smerter og ble tatt med vakum på 3. forsøk. det var mange leger til stede og ting ble kaotisk.

 

Jeg har også bare fått høre "det kommer til å gå så bra neste gang" å det har irritert og provosert meg noe så jævli. Særlig da en venninne som hadde tatt KS og hadde en dårli opplevelse med det. Hun nektet å ta KS neste gang og syntes det var pyton. Men det var liksom ikke grait at jeg som hadde født skulle nekte å føde.. Du MÅ føde for det kommer til å gå mye bedre nå. Da ville jge gråte.

 

(Har problemer med å skrive forståelig om dette fordi jeg har så mye i hodet samtidig når det gjelder fødsel)

 

men det jeg ville si var at jeg vurderte å ikke bli gravid, men tenkte at hvis jeg blir det, så skal jeg oppsøke hjelp tidlig. Å det har jeg gjort. Gått til samtaler hos lege og jordmor. Bearbeidet en del følelser og fått det svart på hvitt at jeg får KS hvis jeg på noen tidspunktskulle ombestemme meg.

For nå har det seg slik at jeg faktisk skal prøve å føde normalt og tror at jeg kanskje skal klare det. DET trodde jeg ikke for noen uker siden:)

 

Takk for et fint innlegg HI. Er ofte godt å lese at andre har det slik som en selv!

[AO3]

Så koselig å høre fra deg, godegodemamma! Jeg er så glad for at din andre fødsel ble slik at du satt igjen med en god opplevelse - det fortjener du!

 

Trillet: Takk for innlegget ditt! Jeg synes også det er fint å lese at andre føler det samme som meg selv. Altså ikke fint i den forstand at jeg er glad de er i det samme uføret som meg selv, for det unner jeg ingen, men fint fordi man ikke er alene. Uansett hva man føler, er det noen andre som føler det samme, og vet hvordan det er.

 

Jeg følte det som en stor byrde at "alle" gikk rundt og sa at det kom til å gå så mye bedre neste gang. Både venner og helsepersonell. Det hadde de faktisk ikke noe grunnlag for å si - for hvem kan vel vite det?! Med mindre man har en krystallkule er det INGEN, inkludert gynekologer, som kan garantere at "det kommer til å gå fint neste gang", og da blir det meningsløst at venner som ikke har peiling på fødsler utover sine egne ukompliserte fødsler sier det. Nå er jeg bare sjeleglad for at jordmor etter fødselen ba meg sjekke bekkenet mitt, selv om hun ikke trodde at bekkenet var problemet. Hvis hun ikke hadde sagt det, hadde jeg kanskje ikke bedt om henvisning til pelvimetri, siden jeg visste at bekken som er så smalt at vaginal fødsel er umulig er svært uvanlig i Norge i dag. Hun hadde jo faktisk rett i at bekkenet mitt var for smalt. Jeg var en av de ytterst få. Det hjelper jo lite at det er svært sjelden, hvis man faktisk er den ene som har det. Hvis jeg ikke hadde visst det jeg vet i dag, er det fullt mulig at en pågående jordmor hadde klart å påføre meg nok dårlig samvittighet til at jeg hadde forsøkt å føde vaginalt igjen - noe som hadde endt i akutt igjen, selvfølgelig. Bekkenet mitt kan jo ingen gjøre noe med.

 

Jeg har fremdeles en angstklo igjen inne i meg som tror at det kan bli problematisk å få ks neste gang likevel. Neste gang vil jeg tilhøre et annet sykehus pga flytting, og i mine dårlige øyeblikk innbilder jeg meg at de ikke kommer til å respektere det gynekologene på sykehuset her har sagt, og likevel vil forsøke vaginal fødsel. Men - da skal de først få ringe til gynekologen jeg har vært hos, mens jeg hører på over høytaler, og forklare ham hvorfor de ikke stoler på hans faglige vurderinger. Eller i og for seg ikke bare hans faglige vurderinger - vurderingene til både gynekologisk og radiologisk avdeling, det var mange involvert i tolkningen av de bildene...

 

Jaja... Jeg får bare satse på at det går bra, det gjør det vel til slutt.

[kirsty*2barnsmamma]

Dette var et utrolig bra innlegg. Min fødsel endte i akutt ks, og jeg vet fremdeles ikke hvorfor det gikk som det gikk, og trenger å få noen svar før jeg evt tør å bli gravid igjen.