Min fødselshistorie for ca ett år siden :)

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

8.oktober, 3 dager over termin lå jeg på sofan etter en kjempegod middag og så på tv og koste meg.. Slimproppen hadde gått samme natt etter at vi hadde hatt sex. Jeg tok dette med fødsel og tidspunkt veldig rolig, og stressa ikke med å få småen til verden(selv om vi glda oss MASSE!)

 

Klokka var da ca 15.30, og jeg begynte å kjenne små mens-smerter i ryggen. Tenkte jaja kanskje det e i gang, og lå bare å kjente etter om smertene kom seg oppover etterhvert.. Time for time ble de gradvis sterkere, og kl. 20.00 ringte vi føden for å høre:) Hun anbefalte meg til å bare være hjemme, og holde meg i aktivitet så lenge jeg klarte for å få komme litt lengre i prosessen. Så da bar det ut på tur, jeg og sambo. Det gjorde litt mere futt, og jeg gav meg ikke med det første, spradet rundt på terassen hjemme utenfor og stoppt ikke opp.

 

Vi ringte opp igjen ca. 23.00, og da sa jordmor at jeg kunne komme opp på en sjekk når det passa bare for å se hvor utvidet jeg var.

 

Vi ankom sykehuset 23.00 med fødebag og hele pakka:) Ble vist inn til måling av rienen mine, og en vaginal undersøkelse. Joda, 3-4 cm så det var i hvertfall i gang. Men babyen hadde nok enda god tid sa hun:) Var forberedt på en lang fødsel siden min mor hadde det med meg.

 

Ble vist inn på barselavdelingen, og fikk et enkeltrom der, siden begge fødestuene var opptatt. Da begynte det å gjøre ganske så vondt, men var helt overlevelig. Hadde ikke noe behov for smertestillende enda. Det kom en jordmor jevnlig inn og skjekket riene og spurte om jeg følte at jeg måtte flyttes inn på føden for å få litt mer smertestillende. Følte det var litt mer på tiden nå, og kl.02.30 bar det inn på fødestua etter å ha fått klyster og noen lekkre "føde-klær."

 

Da stod jeg ganske lenge i dusjen for å lindre smertene, og det var deilig! Ville egentlig ha badekar, men der lå det desverre en annen dame med smerter. Men dusjen fikk duge! Stod sikkert der en times-tid, før jeg gikk inn til sambo igjen på rommet. NÅ var det ordentlig vondt! Fikk varme omslag, massasje av sambo og en prekestol som jeg stod på fordi det å ligge og sitte var ganske uaktuelt.. Trykket mitt var for det meste i ryggen og baken. Fikk lystgass etterhvert, og det var DEILIG! Epiduralen takka jeg fint nei til etter å ha hørt så mye rart om den..

 

Sambo kom inn med litt yoghurt og en skive til meg da frokost-serveringa var i gang kl.08.00, men det var ikke allverdens jeg fikk i meg. Det gikk for det meste i isvann og cola.

 

Ca.12.30 skjekket jordmor igjen åpning (hadde gjordt det før i prosessen også..) og fy f så vondt det var!!!! Hun prøvde å tøye den siste cm som var igjen av kanten, og der og da ville jeg helst dø... Jeg MÅTTE presse, og det var ikke så mye de kunne forhindre meg med for å la det være. Så jeg presset, presset og PRESSET! Men ingen baby... Etter en time med pressing og ei totalt utslitt mor, kom legen inn og de ville ta babyen med vakum. De festet vakumet på. litt ubehaglig, men ikke så forferdelig.. Da dro de når jeg pressa, men de kom ikke noe lengre med det nei. Legen prøvde å ta lystgassen fra meg for å se om det var den som gjorde at lillegutt ikke kom ut.. Men jeg var bare helt totalt utslitt.

 

Til slutt måtte de bare dra uten at jeg pressa fordi det hadde gått så lang tid - BARE FÅ UNGEN UT!!! hadde jeg gapt av alle livets krefter! De klippa med 3 steder og dro det de maktet (spenntak i senga!)

 

Og vipps 13.55 9.oktober var lille Patrick der:) Fikk han ikke direkte opp på brystet, fordi anestesilegen måtte skjekke at alt var ok. Men de pakka han litt inn og der fikk vi gutten vår som var så etterlengta. 3560gram og 51cm lang, helt perfekt:)

 

Vi hadde en urolig tid etter fødselen, fordi lillegutt hadde kjempesmerter etter vakumet:( Han fikk jevnlig smertestillende de første dagene, og gråt mye.. Og vi gråt i kor jeg og han de 5 dagene vi var på sykehuset etter. Både av glede og fortvilelse:) Hadde barseltårene i lang tid etter, sikkert pga jeg fikk null søvn den første uka, klarte bare ikke å sove. Hadde mye vondt jeg også etter den harde behandlinga jeg fikk.. Men var samtidig verdens mest stolte og lykkeligste:) MEN det blir lenge til nestemann, selv om Patrick når snart er 1 år;)