Angst for å "miste kontrollen" - noen som har en god definisjon?

[Anonym bruker]

Flere i dette forumet har skrevet om å være redd for å "miste kontroll". Ellen Tvedt skrev også om det samme i sin (relativt) nye bok "Gravid, jeg?".

 

Jeg har flere ideer hva dette kan bety, men jeg er ikke sikker. Jeg prøver å finne ut om jeg "mistet kontroll" under fødselen min. Jeg var i hvert fall redd for smertene, og kanskje også redd for å miste kontroll, avhengig av hva som ligger i det begrepet. Noen (blant dem Ellen Tvedt i boken sin) sier at de ikke er/var redde for smerter, men redde for å miste kontroll.

 

Jeg kan tenke meg at mulige definisjoner av å miste kontroll er:

 

1)

Jeg har visse ønsker om smertelindring under fødselen, disse blir ikke imøtekommet. Jeg har ikke kontroll fordi det ikke er jeg som får bestemme. (Dette er meg, her kjenner jeg meg igjen.)

 

2)

Den fødende kvinnes ønsker blir ikke imøtekommet, hun reagerer på en eller annen ukontrollert måte. (Det er ikke meg, kanskje det burde ha vært. Noen får mer smertelindring, evt. keisersnitt, av å reagerer slikt - men det ser ikke ut til å være noen garanti.)

 

3)

Å begynne å gråte ukontrollert FØR smertene egentlig er blitt noe problem. (Dette er heller ikke meg.)

 

Evt. andre definisjoner?

Frykt for å miste kontroll, ser ut til å være en viktig del av fødselsangst - om det også har noe med min situasjon å gjøre?

 

Grunnen til at dette er viktig for meg, er at jeg har endelig fått avgårde en henvisning fra fastlegen, angåend( fødselen (og angsten som oppsto etter den) for SVÆRT lenge siden. Det jeg endte opp med å sende tilslutt, var kun den svært korte henvisningen fra fastlegen, med et tilsvarende kort følgebrev fra meg selv. Dette var i tråd med det avdelingen ba om på sine nettsider, der det står at de setter pris på korte henvisninger med en klar problemstilling.

 

Takker dere for all hjelp så langt, og på forhånd takker jeg den som kan svare på spørsmålet ovenfor.

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke helt problemstillingen din, men jeg antar at du prøver å sette ord på hva det vil si miste kontrollen under en fødsel, sånn generelt sett? Du vil nok ikke få et entydig svar på det, da det å miste kontrollen er subjektivt.

 

Et poeng som du ikke har med i innlegget ditt, og som jeg sliter veldig med, er det å bli ´tvunget´ til noe som man aldri ville gått med på i en annen situasjon. Den fødende er i en sårbar posisjon, og kan lett bli overkjørt og overtalt av helsepersonell. F.eks nakenhet, flere mennesker tilstede på føderommet enn nødvendig (studenter osv.), bruk av instrumenter/undersøkelser som den gravide ikke er komfortabel med, osv. Hvis slike ting skjer, vil man fort føle at fødselen er ´ute av dine hender´.

[AO3]

Hva som ligger i begrepet "miste kontrollen" er vel det DU legger i det? Ikke hva en mer eller mindre tilfeldig definisjon sier?

 

Jeg utviklet angst etter min fødsel, men det hadde ikke noe med det å miste kontrollen å gjøre. Jeg var forberedt på at det kom til å skje, og jeg opplevde vel faktisk at jeg hadde ganske god kontroll hele veien. Jeg fikk selv være aktiv og bestemme ulike fødestillinger etc. Dessverre var det ikke noe som virket, og da fikk jeg oppleve det ultimate innen å miste kontrollen under fødsel, nemlig akutt ks. For å være helt ærlig: Der og da syntes jeg bare det var deilig at noen andre tok kontrollen, for jeg orket ikke mer, og hadde også innsett at det ikke kom til å gå den "riktige" veien. Så det å miste kontrollen trenger ikke være udelt negativt!

 

Hva betyr det for deg? Var det et problem for deg å eventuelt miste kontrollen under fødsel? Selv om det var et problem for andre, behøver det ikke å ha vært det for deg. Ikke bry deg så mye om hva andre mener og sier - det viktige er hva DU føler. Hvis du skal sette opp en liste med fem punkter på 1-2 linjer på hva du i ettertid var vanskeligst/verst med fødselen din - hva ville du da ha skrevet? Fødselsangst kan være et kaotisk mylder av følelser, i alle fall er det det for meg. Kanskje det kan være lettere å se problemstillingene hvis du skjærer dem ned til beinet til å begynne med?

[Isadoramamma]

Jeg har hatt to fødsler tidligere. En "drømmefødsel hvor mannen var med, og alt foregikk slik jeg hadde ønsket meg det på forhånd. Den andre fødselen var jeg alene nesten hele tiden, og smertene ble så overveldende at jeg ikke klarte å puste rolig og jobbe med kroppen min, jeg ble ekstremt sint og frustrert, og følte meg alene om den store oppgaven. Dette føltes som å miste kontrollen for meg, og er det siste jeg ønsker å oppleve igjen ved den kommende fødselen..

[Anonym bruker]

Jeg hadde nettopp min første fødsel - hvor jeg vil si jeg mistet følelsen av å ha kontroll over min egen kropp og situasjonen. Men et eller annet sted så var jeg jo forberedt på at det er det en fødsel er - og at man ikke kan vite på forhånd hvordan det utvikler seg.

For meg så hadde jeg kontroll via min egen pust helt frem til det var 8-9cm åpning. Det var forferdelig vonde rier, men jeg taklet det og jobbet sammen med kroppen.

Så stoppet alt opp (åpnng og ungen) samtidig som riene ble supersterke og uten pauser. Til slutt ga jeg helt opp og mistet motivasjonen, siden det ikke var noen fremgang - og klarte jeg ikke puste ordentlig. Lå bare og skrek og gråt og hulket, og hadde gitt opp! Og riene var så smertefulle at jeg ikke taklet de lenger.

Men i den situasjonen var det fantastisk at noen andre tok kontrollen! At jordmor ordnet m lystgass og epidural, og pustet sammen med meg føltes så bra da. føltes litt som å "bli reddet".

Så fikk jeg et pustehull og en pause hvor jeg fikk hentet meg litt inn. Til slutt ble det dramatisk og smertene kom tilbake, men jeg klarte å puste meg gjennom det - og jordmor og mannen var de beste til å lede meg gjennom pressriene!

Det er jo forferdelig å ha det så vondt at man føler man ikke "henger med" - men om man mister kontrollen, så er det andre der for å hjelpe.

 

[xyzaa]

Takker deg og alle som svarte.

 

Etter hvert har jeg kommet fram til at jeg var/er redd for smerter. Jeg var/er ikke spesielt redd for å miste kontroll - i hvert fall hvis mitt tap av kontroll kunne ha vært et ledd i å få en greiere løsning (= å få nok smertestillende, eller evt. keisersnitt relativt tidlig i forløpet.)

 

Derimot virket det meningsløst at jeg til en viss grad mistet kontroll etter hvert, uten at det førte til noen greiere løsning.

 

Tror kanskje at de som hulker og gråter får det lettere (altså mht. det å få epidural / andre greie løsninger). Dette fordi det høres ut som om gråt, hulking og hiksing forstyrrer fødselsprosessen - så personalet MÅ ta det på alvor når den fødende kvinne begynner med det. Min store feil var kanskje at jeg stønnet isteden - og kanskje nettopp det gir rolig pust, har hørt/sett flere ting som tyder på det. Og kanskje det var derfor jordmor sa at "jeg synes du takler riene veldig bra". (Jeg var nemlig ikke ute etter å klare riene bra, men å få mer smertestillende evt. KS på det tidspunktet.)

 

Jeg er forresten veldig glad for at ingen hengte seg opp i hvordan jeg pustet under fødselen. Hadde noen gjort det, da hadde jeg blitt farlig og sint, tror jeg! (Jeg visste om nok av folk som har øvd pusteteknikk uten at det hjalp da fødselen var i gang!)

 

Men folk har forskjellige mål/prioriteringer. Og det var gledelig at du fikk en løsning som ga deg en pause fra smertene, og som var en hjelp til å nå de mål som du hadde.