ks på riksen (laaaangt) samme som 3 trimester og skravle.

[dyp og indelig lykke x 2]

jeg fødte en jente for 18 mnd siden. det var en veldig tøff fødsel med mange komplikasjoner og det holdt på å gå galt for oss begge. jeg fikk bla totalruptur og måtte rett opp på op umidellbart etter fødsel og fikk ikke sett lillejenta før etter 8 timer. før hun var 24 timer gammel ble hun overflyttet til ullevåll pga en infeksjon, men jeg fikk ikke bli med fordi jeg var for dårlig. (pisspreik mener jeg. man kan få blodoverføring hvor som helst!) men det gikk og både jeg og jenta er friske og fine i dag. jeg har heldigvis ingen problemer etter totalrupturen og føler meg uendelig heldig pga dette.

 

nå er jeg gravid igjen og har termin om 2 mnd. har gjennom hele svangerskapet gått til en angstjordmor på riksen som har hjulpet utrolig mye. har grått meg gjennom hver eneste time og fått bearbeidet stort sett hele historien. jeg føler at jeg har dykket ned i meg selv og tatt et oppgjør med alle minner og følelser.

 

jeg ønsker så indelig å kunne føde vaginalt, men det har satt seg en så dyp skrekk i meg at jeg tror rett og slett ikke jeg makter det. jeg er så redd så redd, både for barnet og meg selv.

 

under forrige samtale med angstjordmoren ble vi enige om at det skulle bli ks og jeg merket at alt falt på plass inni meg. endelig slappet jeg av og fikk en ro over meg som jeg ikke har hatt hittil i sv.

 

men her er problemet:

jeg går til vekstestimering av barnet på riksen + blir fulgt opp av jm der ikke i kommunen. det er forskjellige leger og jm hver hang. det er egentlig helt greit, jeg har min støttepartner som sørger for tryggheten og kontinuiteten i forløpet, og det er angstjm. hun er helt utrolig!

det som nå har begynt å gjøre meg veldig urolig er at alle, ALLE, jeg kommer i kontakt med av leger og jm insisterer på av det ikke blir noe problem for meg å føde vaginalt igjen. det er ingen måte på hvor lett dette kommer til å gå, hvor kort tid det vil ta og hvor greit alt sammen kommer til å bli. og dette er folk som IKKE har lest journalen før jeg kommer inn. det er veldig tydelig at de ikke vet noe om min situasjon og historie, det går kun på rutine!

jeg har følt meg sterk og trygg helt til nå. jeg har latt de snakke og mane om hvor fantastisk vaginal fødsel kommer til å bli, for jeg har ikke orket å fortelle de noe av hvordan jeg har det inni meg. det er så mye vonde følelser og det er for opprivende å fortelle det til folk som ikke har hverken tid eller den helt store interessen for å lytte. det deler jeg med angstjordmoren som jeg vet at nå kjenner meg. og ikke misforstå; hun og jeg har snakket masse om vaginal fødsel og fordelene ved det, dette er ikke fordi jeg kun vil snakke med de som er for at jeg skal ta ks!

men nå er jeg forkjølet, har vært alene med jenta mi i en uke (mannen er på forretningsreise) og er dønn sliten og lei meg. var på ny veksestimering på riksen på fredag og ble møtt av en kvinnelig lege som (uten å ha lest journalen) som presterte å si at hun ikke ville gitt meg ks. det var ingen som helst grunn til det medisinsk og at det var på tide at jeg fikk jobbet meg igjennom traumene så jeg fikk føde vaginalt....! tenk om jeg møter henne (eller en med samme holdning) når jeg skal til ks samtale i neste mnd...!!!!!! herregud. blir kvalm og dårlig bare ved tanken..... jeg er så sliten av dette!

føler at jeg svikter sykehuset ved å velge ks (helt tullete tanker jeg vet det!) og at jeg er svak og tar den letteste utveien.

men jeg gjør jo ikke det! jeg er spl og har litt erfaring på dette området. ks er ikke den enkleste løsningen for meg, men det er den beste!!

 

vet ikke hva jeg vil med dette eviglange innlegget, men det var litt godt å få lettet tankene. takk for at du leste. :-)

[Anonym bruker]

Ville du ha brydd deg om Olle Bolle fra Toten plutselig ringte deg opp og sa at keisersnitt var galt?

 

Du og jordmora di som kjenner hele situasjonen har kommet frem til at keisersnitt er best. Ikke fordi det er lettvint, men fordi det er det som passer deg i den situasjonen du er i nå.

 

Tullete mennesker som ikke kjenner til situasjonen din og ikke har lest journalen din kan - med all respekt - gå for å ta seg et tak. Det er ingenting magisk med hvite frakker som gjør at man blir synsk eller superintelligent. Åpenbart får de ikke guddommelig innsikt i pasientbehandling heller

 

Du er tøff! Dette kommer til å gå bra! Lykke til!

[dyp og indelig lykke x 2]

ha ha ha, veldig godt skrevet. :-) fikk meg en god og etterlengtet latter nå. :-) nei, jeg ville ikke brydd meg om hva olle bolle fra toten, ei eller om vedkommende kom fra grimstad, sa. :-) jeg har jo etterhvert kommet fram til hva som er best for meg.

må huske på dette med at bak de hvite frakkene er det bare vanlige mennesker med sine personlige meninger og erfaringer. utrolig å måtte minne meg selv på det, jeg er jo en av de hvitkledde selv! virker som om noe av fornuften og gangsynet forsvinner i takt med at magen og selvsentretheten vokser. :-)

nok en gang; takk for en god latter, det trengte jeg! :-)

[Anonym bruker]

jeg må bare si at jeg har en relativt lik historie som deg! og TAkk for et fantastisk innlegg over her

 

har fått innvilget ks og det er forsåvidt den eneste løsningen for meg.

er også spl og plages med dårlig samvittighet for alt! har jobbet mange år på kvinneklinikken og kjenner mange av legene og jordmødrene. damer er født med dårlig samvittighet. du vet hva som er best for deg!! men jeg VET at det er vanskelig å finne roen over dette.. har selv bare noen uker igjen til snittet mitt og lurer enda på om jeg skal snu. fordi jeg har dårlig samvittighet og tenker på alle de andre som kanskje hadde trengt det mer enn meg. idioti!!

[dyp og indelig lykke x 2]

ja, det er jo helt utrolig!!! du beskriver mine følelser utrolig godt. hvor kommer denne dårlige samvittigheten fra!?!?!?!? er den genetisk betinget eller?

jeg vet ihvertfall at jeg skal gjøre mitt beste for at min datter skal slippe å få den følelsen dyttet på seg i tide og utide. heller litt egoistisk (på den gode måten) enn å ha så himla mye dårlig samvittighet.

 

hadde du villet fortelle litt om din opplevelse?

[lillefoxen]

hehe, ja kvinner er født med dårlig samvittighet desverre. får kjeft av mannen min mange ganger fordi han ser jeg har dårlig samvittighet for noe fulstendig unødvendig.

 

når det gjelder ks så har vi nok ekstra dårlig samvittighet siden vi føler litt selv at det er ett "feil" valg siden leger, medmennesker osv. sier kvinner er føds til å føde og fødselsangst er teit og ks er liksom en "lett" utvei.

enda det ikke er lett i det hele tatt. vi går mange runder i oss selv før vi bestemmer oss og begymrer oss masse. så må vi mange turer innom sykehuset for kanskje å få det innvilget.

så lett er det iallefall ikke.

 

når jeg ble gravid igjen denne gangen og angsten kom for fult og jeg leste alt jeg kunne om ks osv. så sa jeg til mannen min at INGEN skulle vite at jeg skulle ha ks. det skulle vi bare fortelle etter at barnet ble født og si det ble haste ks.

Hvor teit er ikke det da?

er jo en grunn til at vi trenger ks. og det burde ikke være en skam å ville ha det.

så når jeg hadde lest nok om det og bestemt meg ordentlig fortalte jeg det til mamma mens vi snakket om fødsel ol. og ho trodde jeg ikke kom til å forstå meg. men gjett hva? ho var kjempe forståelsesfull. ho sa riktignok at jeg ikke ville hatt problemer med å føde igjen og at ho aldri ville tatt ks. men ellers var ho kjempe forståelsesfull og ho merket at det var nøye gjennomtenkt.

 

derfor sa jeg det til svigers og andre rundt med som lurte på hvordan fødsel o.l hadde vært.

etter å ha snakket med privat jordmor som leste fødselshistorien min fra sykehusets journaler var helt enig med meg og gadd ikke engang fortelle om de negative sidene med ks. det sier jo litt om min historie og hvor masse jeg har lest om det. hehe.

 

etter at jordmor var så ærlig og sa jeg burde få ks og at ho ikke skjønnte hvordan jeg hadde klert å bli gravid så fort eller bestemt meg for å beholde (positivt ment, mente jeg var tøff som tørte d) så er jeg iallefall ikke redd for å fortelle folk at jeg skal ha ks.

det er rett og slett best for kroppen min. den dårlige samvittigheten min er nå borte. hehe.

 

men, nå er det 2 uker til første samtale på sykehuset, begynner å grue meg, er så redd for at de skal nekte meg ks. huff.

enda jeg vet jeg burde få det innvilget er jeg kjempe redd.

 

dette ble ett langt innlegg, sorry. men ville bare si at det er INGEN grunn for å ha dårlig samvittighet iallefall. de bedrevitende kan bare dra sin kos.

[dyp og indelig lykke x 2]

lillefoxen; jeg synes bare det er spennende med lange innlegg jeg, så det skal du ikke unnskylde for. :-) (bare legg merke til den uendelige historien jeg la inn som hi. :-))

 

jeg hadde samme respons fra min angstjm (teit ord, men vet ikke helt hva jeg ellers skal kalle henne her inne). hun var faktisk litt imponert over at jeg turde å bli gravid igjen, og særlig så fort! det var faktisk litt deilig å høre. :-)

har også lignende respons fra omgivelsene mine som du forteller om. alle jeg har fortalt at det blir ks til har vært helt på min side og mange har foreslått det på egen hånd uten at jeg har nevnt det med et ord. men det skal sies at ift privatpersoner rundt meg så har jeg vært veldig selektiv med hvem jeg har snakket med om ks. jeg orker ingen stor diskusjon og mange meninger om hva som er det riktige for meg. kanskje fordi jeg er så usikker og følsom på det selv?

min mor var faktisk lettet da jeg sa at jeg overveide ks, hun sa det var som en stor byrde som lettet fra skuldrene hennes. så hun støtter fullt ut og 100 % i dette tilfellet.

 

lillefoxen, hadde du villet fortelle om den første fødselen din? orker du å gå inn på det? jeg er grådig på å høre om andres "fæle" fødselsopplevelser.

[lillefoxen]

hehe, ja da, jeg kan snakke om den, siden jeg akkrat har lært meg å kjenne fødselen for det den faktisk var og ikke den drømme fødselen jeg gikk rundt og fortalte om til alle rundt meg :-)

 

fødselen min begynnte på morgenen den 21.02.08 kl 10.40 gikk vannet.

jeg hoppet ut av senga fordi jeg måtte så tisse. akkurat utenfor rommet mitt begynnte det og renne ut vann.

dum som jeg var fortsatte jeg mot doen, akkurat idet jeg skulle sette meg gikk resten.

så når jeg da satte meg ned måtte jeg ikke tisse alikevel.

Sååå flaut, tenk å tisse på seg da :-S

ringte mamma og fortalte at enten hadde jeg tisset på meg, eller så hadde vannet mitt akkurat gått.

"det går jo ikke ann å tisse på seg, vannet ditt er gått, kan du ta bussen inn til byen til din søster? vil ikke du skal være alene så langt unna sykehuset. føler du deg iform til buss?" sa mamma.

"ja da, jeg har det helt fint jeg".

så ble vi enige om at jeg skulle ta bussen, men jeg var så utrolig usikker på om det var vannet, så til slutt ble vi enige om at mamma skulle komme å hente meg, se på det som lå på gulvet og så kjøre meg til min søster. (mamma jobbet da som taxi eier og var på jobb i byen).

20 min senere sto ho på døra.

sjekket det som lå gjennom hele gangen, tørket det opp og konstanterte. "nei, dette er ikke vannet, du har faktisk tisset på deg. når vannet går kommer det mye mere" sa mamma.

"jaaa, jeg vet jo d, d sa de på sykehuset også (hadde vært inne på sjekk to dager før, og da sa dumme dama der at når vannet går kommer det en hel foss siden jeg hadde en stoooor blemme med fostervann på vei nedover i kanalen). meeen, her i fødselsboken står det at d kan komme lite og at d har sånne hvite prikker i seg og det var d jo i gangen" sa jeg da.

så vi ble enige om at d kunne være vannet etter urin og skulle ut i bilen å kjøre til in søster.

på vei ned trappen fikk jeg en rie så mamma måtte ta tlf min. (var fetteren min som ringte, han jobber i nordsjøen og jeg hadde lovet å vente til han kom hjem igjen med å føde. hehe. han var på flesland da han ringte på vei hjem fra jobb, så jammen hadde jeg klart å vente på dagen da han kom hjem).

vel nede i bilen fikk jeg en rie til.

og sånn fortsatte det.

 

mamma ble da litt stresset. "de kommer jo tette som haggel jo, si ifra når du får neste rie så tar jeg tiden" riene varte i 1 min med 3-4 min mellomrom.

 

"nei, vi har ikke tid innom din søster, vi ringer henne og så føden og så drar vi rett på sykehuset"

og jammen hadde jeg rier i bilen. huff. hehe.

 

vel fremme på sykehuset fikk jeg komme rett inn på eget føderom, da var vel kl 11.30 eller noe.

 

mamma ble der til mannen min kom og så var ho jammen rask ut igjen, dette skulle ikke ho være med på. hehe. ho har født 4 ganger selv og det mente ho var mer enn nok.

 

så da var vi på sykehuset noen timer, jeg løp frem og tilbake fra badet fordi jeg MÅTTE tisse, og vær gang endte det i en diger rie hvor jeg fikk angst siden jeg var aleine og mannen min NEKTET å komme inn mens jeg satt å tisset. (uansett hvor masse jeg forklarte at jeg ikke tisset så kom han ikke inn). jeg får helt angst når jeg ikke har kontroll over ting og er alene, så dette var ikke gøy. følte jeg kom til å dette i do. hehe.

 

jordmor var så snill og kunne meddele at jeg hadde noe som het tvillingrier, dvs at når jeg er ferdig med en rie går jeg rett opp på en ny en, deilig, not.

 

etter hvert var riene så sterke at jeg ikke klarte holde tilbake på trykketrangen.

dette var en time før vaktskifte ca så jeg var så heldig å ha to jordmødre der til og fra som begge sa forskjellige ting. til både meg og mannen. ingen av oss syntes dette var noe hyggelig siden det endte med at mannen min fikk dødsmasse kjeft av ho ene fordi han gjorde ting "feil" ifølge ho. (rett ifølge ho andre vell å merke).

 

siden jeg da hadde så trykketrang så tidlig fikk jeg på sånn som måler rier og fosterlyd (dette var vel rundt kl 14.00 tenker jeg)

 

da skal jeg si det ble fart på sakene, da ringte de fødselslegen pga dårlig fosterlyd osv.

hev meg ret tover i fødeseng og så måtte jeg bare begynne å presse.

her ble plutselig mine rier fulstendig borte (riene var riktignok der, men jeg kjente INGENTING. derfor klarte jeg ikke presse optimalt).

 

Press når du har en rie!!!!

etter en stund syntes jeg det hadde gått lang nok tid mellom riene, så jeg begynte å presse for hara livet. "har du rie nå?" "vet ikke."

"nei du har ikke det..... men nå har du rie"

"åja" sa jeg.

"jammen press da, PRESSSSSSSS!!!"

så der sto jeg da å presset fordi andre rundt meg "tvingte meg til det".

 

Så var det mye frem og tilbake. fødselslegen kom. bestemte seg for å forløse med tang. og så ombestemme seg, jeg klarte visst dette selv.

 

vi klipper.

"NEEEEII, ikke klipp, PLEASE ikke klipp" skrek jeg.

"JO, VI KLIPPER"

(hallo???? forklar iallefall hvorfor da, snakk om å miste kontroll over sin egen kropp og situasjonen rundt!!)

 

så klippet de da, og så tok de kateter og så plutselig bestemte de seg for å ta ho med tang alikevel.

igjen skrek jeg "NEI, ikke tang, vær så snill"

og igjen ingen forklaring, de tok bare tangen satte den inn fikk tak i ungen og sa ifra til meg når neste rie kom om at jeg måtte presse.

 

da gikk det jo ikke lange stunda før ungen var ute.

 

14.42 kom jenten ut, 3380 g og 50 cm lang.

 

renvet grad 3b og måtte på operasjonsstuen.

men grunnet ett annet hastesnitt og at jeg ikke blødde så masse ventet vi til operasjonsstuen var ledig. jeg fikk jenten til brystet.

"det er viktig å amme den første timen" sa de og gikk.

etter en stund hadde jenten min bæsjet på hele seg og hele meg. fikk defor mannen in til å plinge på de så de kunne skifte på ho.

"nei, det er viktig at ho får ammet den første timen, dessuten skal du snart opperere så vi skifter på ho da."

"ja kan dere iallefall legge ho til det ande brystet? jeg begynner å bli sår"

ja det kunne d under tvil gjøre for meg da. men da mente de at jeg var storkreven gitt (iallefall på ansiktsuttrykket)

 

mamma og de var komt på besøk når de var inne der, så når de pleierene hadde gått spurte jeg om mamma kunne finne papir eller en klut eller noe å vaske meg iallefall. jeg skulle tross alt på operasjonsstua, kunne jo ikke være bra å dra med seg all den bæsjen inn der.

så mamma fikk vasket meg oppetter armene om ikke annet.

 

så ble jeg kjørt opp på operasjonen, og så på oppvåkning. der ble jeg liggende i MANGE timer. uten å vite om hvor lang eller tung ho var eller hvoran d gikk med ho go allt besøket.

til slutt kom de endelig å hentet meg, skrøt av den fine jenten min og allt besøket som ventet på meg nede.

 

kom inn på rommet mitt og ventet i spenning. så etter 10 min kom mannen og datteren min. INGEN flere. gjett om jeg ble skuffet.

hvor er de andre? "de dro hjem" men jeg ville jo ha de her, hvor dum er ikke du som sendte de hjem, TAKK da. "det var ikke meg, d var pleierene" særlig, de skrøt jo såååå av alle som ville treffe meg og satt her og ventet!!!! "jammen, d er sant, de sendte de hjem, sa du trengte ro"

gjett om jeg ble skuffet da, jeg ville jo vise jenten min til de (selv om de hadde sett ho før) jaja.

 

siden jeg hadde opperert hadde jeg jo sånn kateter og de som kjørte meg ned på rommet hadde vært snille å satt den under senga så den ikke skulle være i veien.

dvs at jeg var ganske snørt fast til sengen.

på natta syntes jeg d var på tiden med nytt binn og bleie på jenten min.

ringte på pleierne og etter 15 min eller noe kom de endelig.

spurte fint om bind, siden de visste jo jeg var bønni til sengen. ho gikk å hentet d. ga meg ett og la de andre i skapet og forsvant!!!!

så der lø jeg da uten å fått skiftet på meg eller datteren min. dårlige nattevakter.

 

de sa også at man skulle ha samtale med jordmor før man reiste hjem for å snakke om fødselen.

den fikk jeg ikke, så da lurte jeg med seg til å tro at d var siden jeg hadde hatt en lett og rask fødsel.

 

på 6 ukers kontrollen på sykehuset fikk jeg først feil gynekolog til å se på meg, og så riktig (ho som oppererte meg påpekte d var såååå viktig at ho fikk se på meg siden ho ville se hvordan d hadde grodd osv.) når ho endelig kom var ho superstresset og lurte på hvorfor jeg akkurat måtte møte ho. og var bare opptatt av å få gjennomført denne samtalen og gå.

ho snakket litt om fødselen og at den hadde vært hard.

men jeg var veldig avvisende, siden jeg da hadde overbevist meg selv om at jeg hadde n drømmefødsel.

 

det fortalte jeg til alle andre som lurte og.

kjempe fin fødsel på under 4 timer.

riene var seff vonde, men kjennte de jo ikke under fødselen, så hvorfor klage?

 

hvor feil kan man ta?

 

når datra mi var 1 år kom desverre all smerten mer og mer tilbake og jeg husket mer og mer fra opplevelsen.

snakket med legen om den, og han sa at når jeg ville bli gravid igjen måtte jeg komme innom så han kunne henvise meg til sykehuset for angst samtaler osv før jeg ble gravid.

sånn gikk det ikke, ble jo plutselig gravid 2 mndr etter 1 års dagen til datra mi. så her sitter jeg da. hehe.

 

er nå 24 uker gravid. og skal på samtale på sykehuset om 2 uker.

håper jeg får ks.

klarer ikke tanken på å føde igjen. iallefall ikke å revne igjen.

skje d er jo sjansen veeeeldig stor for at jeg får inkontinens osv.

orker ikke føde for så å måtte opperere etterpå anyway.

 

og så er jeg kjempe redd for å få en styrtfødsel til. da kan d jo hende jeg ikke rekker frem til sykehuset engang.

nei orker bare ikke det altså.

 

håper du forsto noe av det jeg skrev nå. har litt problemer med å skrive riktig (dysleksi skjønner du ;-) )

[lillefoxen]

shitt den ble jammen meg lang, måtte bare se, mannen mente jeg hadde skrevet en hel time. haha. sorry.

[dyp og indelig lykke x 2]

tusen takk for at du delte historien med meg. jeg liker som sagt de lange historiene, jo lengre jo bedre. :-) da får man med seg så mange viktige detaljer og de gjør så stor forskjell i en historie. så tusen takk! :-)

 

når det er sagt, så må jeg si at jeg er helt forferdet over hva du har opplevd..... fy søren, for en historie! intrykket mitt er at selv om fødselen var vond og du var så utrolig uheldig å få en totalruptur, så er det mest fryktelige ved historien din den behandlingen du fikk. det virker ikke som om noen egentlig forstod hvordan du hadde det, og at de ikke hadde tid, lyst eller ork til å se deg som nybakt mor og pasient. hvis du orker så hadde jeg rådet deg til å skrive et brev til sykehuset om din opplevelse. da blir de nødt til å ta det opp og til å ta stilling til det.

 

tenk at man kan klare å hjernevaske seg selv til å tro at man har hatt en fin opplevlse, når virkeligheten er ganske annerledes! jeg hadde det på akkurat samme måte. insisterte på til alle rundt meg at jeg var fornøyd med behandlingen jeg fikk...... herregud, makan til selvbedrag! :-) når jeg så ble gravid igjen kom minnene og hendelsene nesten kastet over meg.

 

frykten for å få en ny totalruptur og\eller permanente skader feks. inkontinens er hovedsakelig årsaken til at jeg ønsker ks denne gangen. hvordan kan de insistere på at alt kommer til å gå bra når de jo rent faktisk ikke vet en dritt om hva som kan skje!

ååå jeg blir så sint! hvor kommer alle disse personene som er så overbeviste om at alt kommer til å gå greit til å være hvis vi ender opp inkontinente for avføring og blir sosialt hemmede og deprimerte???

 

de kommer nok ikke til å være hjemme hos oss og støtte. vi kommer til å bli en av statestikken....

 

ja, ja, vi får holde oss sterke og være modige og trygge på at vi har kommet frem til en løsning som er best for oss. :-)

[dyp og indelig lykke x 2]

hvor fødte du forresten? jeg fødte på bærum sist og skal nå på riksen.

[lillefoxen]

ja er i hovedsak frykten for ny revning for meg også som gjør at jeg ikke vil føde igjen.

 

selvfølgelig kunne noen love meg at jeg ikke revnet skulle jeg nok klart meg gjennom d igjen.

men de kan ikke love noe, de kan ofte ikke ta seg tid til å forklare hvorfor de må klippe/bruke tang o.l.

 

jordmor sa når ho leste situasjonen min fra kk at de nok hadde hatt det flyktelig hektisk. og derfor ikke svart meg når jeg sa please ogsånn.

 

men de var jo veldig frem og tilbake da, på om de skulle klippe.

og en av de mange som var der kunne jo sagt at vi desverre er nødt til å klippe men vi skal forklare deg hvorfor etter fødselen. tror det hadde hjulpet.

 

ja, burde kanskje sende ett brev. ingen fortjener den opplevelsen jeg hadde iallefall.

 

jeg fødte på kk bergen sist.

nå er vi flyttet østover så jeg skal nok føde på elverum sykehus. håper de er greie på å innvilge ks der. håper egentlig på svar allerede første time, men kan vel GLEMME det tenker jeg.

 

jordmor sa også d var veldig viktig å starte setningene med at "jeg følte situasjonen slik at" "for meg var dette" pga da kan ikke legene nekte, ingen kan nekte på min opplevelse. men de kan nekte medisinsk.

 

som f.eks.

 

da jeg fødte var det ingen som gadd fortelle meg hvorfor de klippet meg enda jeg ba de la vær å klippe (ergo kan legene si, jo men det var en stresset situasjon som gikk raskt)

 

jeg følte at ingen hørte meg når jeg ba om ikke å bli klippet dette var ubehagelig for meg (ergo kan ikke legene si noen ting på det, for sånn opplevde jeg deg, uansett om situasjonen var stressendes for legene)

 

det er det beste tipset jeg har fått :-D og skal prøve å bruke det så mye som mulig på samtalen om to uker :-)

 

ligger din historie her ett sted? kan du sende en link? kan jo være jeg har lest den. liker også å lese sånne historier :-) hehe.

[dyp og indelig lykke x 2]

det var et veldig godt råd! det skal jeg benytte meg av. som du sier så er det jo uangripelig når man formulerer det på den måten. ingen kan si at min følelse og opplevelse av situasjonen ikke stemmer.

 

jeg har prøvd å skrive ned historien min flere ganger, men jeg har ikke klart det. men nå skal den komme! :-) dette skal jeg klare å gjennomføre, det er nok bare sunt for meg. men jeg kommer til å bruke litt tid, så nå legger jeg inn dette svaret her og så kommer fødselshistorien ila dagen.

 

vi "snakkes" lillefoxen :-)

[lillefoxen]

ja, jeg syntes d var ett supert råd. for d er jo liksom d som er sannheten, jeg følte fødselen var skummel for meg, uansett om alle legene hadde alt under kontroll.

 

det var veldig deilig å få snakket om fødselen med andre ja. jeg har bare snakket med jordmor en gang før jeg skrev den ned her selv.

orket aldri lage fødsels historie etter fødselen selv om jeg hadde lyst og planer om det. nå skjønner jeg jo hvorfor :-)

 

da gleder jeg meg til å høre, så håper jeg det hjelper litt for deg å å få den ned på papir :-)

alt som gjør at man får snakket om det hjelper som regel :-)

 

gleder meg til å høre fra deg :-)

lykke til.

[dyp og indelig lykke x 2]

ja, jeg sitter og skriver jeg! :-) har gått til og fra hele dagen og nå er jeg på det punktet i historien som er værst å tenke på. så nå har det stoppet litt opp.... men jeg skal komme meg igjennom. merker at jeg skriver veldig følelsesløst egentlig, bare ramser opp det som skjedde. må få fylt ut litt på det punktet. og så blir det langt! veldig laaaaaaaaangt. :-)

[dyp og indelig lykke x 2]

oj, dette ble langt...! men nå er det skrevet og det var godt å få det ut. føler meg veldig lettet og ganske stolt av meg selv egentlig. :-)

 

Jeg var 10 dager på overtid og veldig klar for fødsel. Jeg våknet tidlig onsdag morgen og gikk i dusjen. Da jeg sto og tørket meg gikk vannet mitt med et høylytt plask, klokken var 7.45. Heldigvis var jeg fremdeles inne i dusjen så slapp å tørke opp noe.

Jeg kledde på meg, lagde frokost til meg selv, ringte føden og fikk en tid kl 11, og gikk en lang tur med hunden. Da jeg kom hjem lagde jeg frokost til samboeren min og vekket ham ved å si ”godmorgen, i dag kan det være du blir pappa. Vannet har gått. :-)

 

Vi fikk en fin og rolig morgen og jeg hadde ikke vondt. Vi dro til føden til undersøkelsen og leverte hunden hos familien til sambo på veien. På føden ble jeg vist inn på et rom og en litt eldre jm kom inn for å undersøke meg. Det var helt forferdelig! Jeg ble helt overveldet over hvor harhåndt hun var og begynte å gråte i ren forskrekkelse. Samboeren ble på sin side overveldet av beskytterinstinktet sitt og fikk henne kommandert ut av undersøkelsesrommet mens han holdt rundt meg. Hun ville ikke finne en ny jm til oss og etter litt overtalelse fikk hun undersøke meg igjen. Like vondt egentlig, men denne gangen var jeg forbredt og stålsatte meg. 0,5 cm åpning..... ja, ja, det var bare å dra hjem igjen og vente.

Dagen og kvelden gikk uten særlig dramatikk. Rundt kl 23 ble det litt vondere og vi dro inn igjen til ny kontroll. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kan ikke ha kjent noe særlig på det tidspunktet, men jeg var førstegangsfødende og veldig utålmodig. :-) Fikk en ny jm, ung og veldig tillitsvekkende. Gruet meg veldig til ny undersøkelse av åpning men det var helt ubegrunnet. Den var helt smertefri og udramatisk, hun var kjempeflink! Desverre kunne hun konstatere at det med litt godvilje kun var 1 cm åpning, så da bar det hjemover igjen.

 

Natt til torsdag fikk jeg kun sovet litt av og på. Var urolig i hele kroppen og fant ikke roen så jeg fikk ikke slappet av og samlet krefter. Utover torsdagen tok veene seg opp og det begynte å bli ubehagelig. Vi prøvde å se film på kvelden men det kokte bort i å forsøke å puste seg gjennom takene. Rundt 22 tiden ringte vi inn og sa at vi kom en tur, da klarte ikke jeg å snakke meg gjennom veene, så det var bare å komme. Vel inne møtte vi samme fine jm som kvelden før og det var en stor lettelse og trygghet for meg. Jeg hadde ikke mere enn 2 cm åpning, men hun ville jeg skulle bli siden det var vonde veer og de hadde god kapasitet den natten. Samboeren dro hjem for å sove, og fikk en time på øyet før de ringte etter ham så han kunne komme inn igjen og støtte meg, selv om det ikke var noe særlig fremgang i fødselen. Jeg ver lei meg og hadde vondt og var nok litt sutrete på det tidspunktet. :-)

Det gikk veldig langsomt fremover. Veene kom tett, men var lite produktive. Det åpnet seg laaaaangsomt. Fra kl 23 til 7 gikk jeg fra 2 til 7 cm. Hadde hele tiden lystgassen i gang, var helt avhengig av å høre klikkelyden i masken som indikerte at jeg pustet riktig. Fra kl 7 til 10 føltes det som om jeg hadde en eneste lang vee. Det var så og si ingen pause mellom dem og da de undersøkte meg kl 10 og det viste seg at jeg ikke hadde åpnet meg en millimeter på tre timer, fikk jeg panikk. Jeg ”mistet meg selv” et øyeblikk og bare kavet. Klarte ikke å puste riktig eller noenting. Det var helt forferdelig! Samboeren min sa at han hadde bare sett det hvite i øynene mine og jeg var helt ukontaktbar. Da ba de meg om å få lov til å legge epidural så jeg kunne få slappet av, og det er det mest fantastiske jeg har opplevd! Da fikk vi begge to en etterlengtet pause. Jeg fikk vasket meg, gått på bekken og freshet meg litt opp og sambo fikk sovet en halv time.

 

Men så begynte hjerterytmen til lillejenta å bli så påvirket at de ville ha henne ut. Epiduralen ble skrudd ned og jeg fikk drypp. Men hun var ikke langt nok nede i bekkenet ennå og veene var ikke produktive. Jeg fikk beskjed om at hun måtte ut og at jeg måtte begynne å presse, da var det fremdeles 7 cm åpning og ingen pressveer. Det viste seg at hun var stjernekikker og at hun satt fast med begge skuldrene i bekkenet mitt. Så legen måtte inn med armen sin, dypt inn i skjeden, og løsne skuldrene manuelt fra bekkenet mitt. Det er nok noe av det mest forferdelige jeg noensinne har opplevd, det var vondere enn noe annet ila hele fødselen. Deretter måtte de sette på en liten kopp for å få vridd henne i stilling så de kunne få satt på en større kopp de skulle bruke når de trakk henne ut. For meg var det å få satt på koppen også noe av det verste jeg har opplevd, det føltes som om de presset inn en stor familiepizza (utrolig at en så liten kopp kan være så forferdelig vond!). Legen brukte all sin kraft (hennes ord i ettertid) og idet hodet kom ut revnet jeg fra topp til tå..... det ble en totalruptur og vi hørte at jeg revnet...! det var en dump lyd som når man knekker en gammel, hul kvist. Veldig rart å høre det.... (heldigvis har jeg helet perfekt og har ikke hatt noen komplikasjoner i ettertid.) Så kom resten av vesla. Det stod et team klar for å ta seg av henne med en gang, da de forventet at hun skulle være medtatt og påvirket av den harde fødselen, men hun gråt umiddelbart. Verdens skjønneste og vakreste lyd. :-) :-) :-)

 

Endelig var hun ute, kl 14.09 fredag ettermiddag, 54,5 timer etter vannavgang. Hun var 4590 gr, 52 cm og hadde 39 i hodeomkrets....! En stooor liten pike, og selvfølgelig verdens vakreste, nydeligste og mest enestående. :-)

Jeg fikk henne opp på brystet i et par minutter (utrolig deilig), men måtte hurtig gi henne til samboeren min. De klarte ikke å stanse blødningen og jeg måtte rett opp på operasjonsavdelingen og opereres. Så, kun få minutter etter at jeg hadde fått min lille pike, ble jeg lagt i narkose og operert av to kirurger. En spesialist i underliv og en spesialist i tarmkirurgi. Det kom til å ta åtte....!!! timer før jeg fikk se barnet mitt. Da jeg fikk henne opp til meg var jeg omtåket og ruset av både blodmangelen og ettervirkningen av narkosen, og var bare overlykkelig over å ha henne i nærheten. Jeg må inrømme at jeg ikke skjenket ammingen en tanke, og det var det tydeligvis ingen andre som gjorde heller, for ingen på avdelingen hjalp meg med hverken å tilrettelegge eller oppmuntre amming. I løpet av natten da jeg hadde summet meg litt la jeg henne til og det resulterte i en blodig og sår brystvorte, men, men hun sugde da.

 

Lørdag formiddag, før hun var 24 timer gammel fikk jeg beskjed om at hun måtte overflyttes til et annet sykehus pga stigende infeksjonstall . Hun hadde fått en infeksjon pga den lange vannavgangen. Jeg tok det som en selvfølge at jeg skulle overflyttes sammen med henne, men dengang ei! Jeg måtte bli på barsel og få blodoverføring mens den nyfødte datteren vår ble tatt fra oss og fraktet helt alene til et annet sykehus. Jeg har rett og slett ikke ord for å beskrive hvordan det føltes og det er noe jeg sliter med fremdeles.

 

Jeg fikk ikke komme etter før dagen etter og det er vanskelig å beskrive hva jeg følte og tenkte på veien mellom sykehusene. Husker vel egentlig ikke det helt store av turen, men jeg husker at jeg brøt sammen på rommet hvor vi skulle sette fra oss bagasjen før vi skulle over på nyfødtintensiven. Det var uutholdelig å skulle kaste bort tiden på meningsløse ting når barnet mitt var noen få meter unna meg og jeg ikke var sammen med henne. Så gikk vi bort til intensivavdelingen og ble vist inn på rommet hvor hun lå. Og jeg husker at jeg småløp (vel... vagget fort) bort til sengen hennes og omsluttet hele henne med hele meg. Jeg fikk ikke nok av lukten hennes og gråt og lo i et eneste virvar av følelser. Hun var så pen!!!! Herregud som jeg elsker den lille jenta!

 

De neste 5 dagene gikk med til å veksle mellom barsel og intensiven, øve på amming, kose med vesla og pumpe, pumpe, pumpe. Og så kom vi hjem og livet er deilig!

 

puh... :-) takk for at du orket å lese! :-)

 

[lillefoxen]

wow. det der er noe av det værste jeg har hørt når det gjelder behandling av folk altså.

nå virker min fødselshistorie som en liten fis i forrhold.

skjønner godt at du har mange følelser rundt dette.

om noen så mye som hadde prøvd å ta ungen min ifra meg hadde jeg HYLT til de, og d er jeg sikker på du å gjorde.

de tok datra mi ut av rommet mitt i en times tid pga en misforståelse på natten og jeg syntes det var helt forferdelig, kan ikke engang tenke meg vordan du har hatt det.

hallo??? blodoverføringen kan du jo bare ta med deg i ambulansen vel. duster.

og 54 fire lange timer med fødsel. det er lenge altså. og når du vet vannet er gått skjønner jeg du ikke fikk sove, du ligger jo bare å venter på endelig å få treffe den søte lille jenten i magen, ingen ville vel klart å sove da. men jammen tappes energien ganske raskt når man er oppe sånn hele natten.

og ho dustete jordmoren som bare tok fatt på deg og sjekket på den vondeste måten i verden, ho burde ikke være jordmor, dette skal jo liksom være en god opplevelse da, ikke et skrekkminne.

kjønner godt at du syntes d var vondt når de grafset med hele hånden inn for å snu jenten din. Det hadde jeg NEKTET, aldri i livet om de skulle få gjøre noe sånnt med meg. men de hører vel ikke så masse på oss i sånne tilfeller, ho måtte vel ut.

men det er noe me ddet at når babyen kommer ut er det vondt, men du får en baby opp til deg eller ser ett vlskapt barn, når noen stikker hele hånden opp der kommer det INGENTING godt utav det.

nei, skjønner at dette var en fæl opplevelse for deg, og de teite folkene på sykehuset som mener noe annet, de er virkelig bare dumme. du får gi de historien din og spørre hvor mange barn de ville ha presset ut etter dette. eller eventuellt mennene hvor mange appelsiner de ville prøve å få ut av tingen sin etter noen hadde grafset med lillefingeren inni tisse hullet dems for å koble på masse instrumenter og dra fysisk ut appelsinen.

tror ingen ville gjort d igjen frivillig.

men er iallefall bra du ikke har fått noen senskader etter dette. noe positivt måtte du å få. for fødselen var desverre ikke mye å si positivt om. du fikk jo ikke engang jenten opp til deg lenge nok til å nyte det.

er kjempe glad på dine vegne for at du så godt som har fått innvilget ks.

om legen begynner å k*ke seg så får du bare spørre han om appelsin historien. så skjønner han deg nok.

hjelper liksom ikke om fødselen går fortere med andre gang. er jo revningen vi er mest redd for, ikke utslittheten og underlivssjekk osv. selv om d også er fælt.

 

håper det hjalp å skrive historien din å få utløp for følelsene dine.

for her var det masse følelser som du sa. og er greit å få bearbeidet de.

håper du ALDRI må gå igjennom dette igjen, og at ingen andre heller må det.

blir spennede å høre hva legen sier iallefall :-)

ett keisersnitt er tungt for kroppen, men kan aldri tenke meg det på noen måte blir sånn som dette altså. du har nok fått din smerte, så nå er det nok bare positivt i vent :-) det er jo greit å vite/tenke på :-D

[dyp og indelig lykke x 2]

tusen takk for veldig fin respons på den uendelig lange fødselshistorien min lillefoxen. :-)

det er så godt med støtte!!

det var veldig godt å få det skrevet ned og å få tenkt så mye på det. jeg brukte hele kvelden på det og det krevde både tårer og vondt i magen. men det var så veldig verdt det!!

 

jeg kommer til å printe det ut og ta det med til ks samtalen på riksen så får legen lese det og jeg slipper å hulke frem historien mens jeg går i fullt forsvar. :-)

 

har snakket (grått meg gjennom en tlf samtale) med angstjm og hun har nå informert overjm på avd+den legen som skal ta samtalen om at journalen må leses før samtalen begynner. det er visstnok også blitt lagt skriftlig beskjed foran i journalen at samtalen ikke skal finne sted før journalen er lest. samboeren har tatt fri på formiddagen den dagen så han blir uansett med.

så jeg har gardert meg og gjort det jeg kan for at samtalen skal gå så bra som overhodet mulig. er ikke så redd lengre og føler meg trygg på at avgjørelsen min er riktig.

 

og tusen takk for at du har villet høre på og trøste lillefoxen, det varmer faktisk veldig.

og jeg synes absolutt ikke at din historie var en liten fis i forhold! vi har vært uheldige begge to, men vi er sterke og har klart oss igjennom det. et tydelig bevis på hvor motstandsdyktige vi er, er jo faktisk at vi nå er gravide igjen og det sier ikke lite!!!!

 

lykke lykke til til deg. når var det du skulle til samtale?

jeg ska 8 okt. en evighet til spør du meg! :-)

[lillefoxen]

ja, jeg syntes også det var litt greit å få det skrevet ned.

var ikke like flink som deg å brukte lang tid på det desverre.

rotet det fort ned og har ikke sett på det siden.

 

men tenkte å finne frem boken min å få både meg og forhåpentligvis mannen min til å skrive en side hver om hvordan vi OPPLEVDE fødselen med å bruke den måten jeg skrev over slik at ingen kan nekte på at det var sånn d var, elle vi opplevde d.

jordmor mente d var lurt iforhold til samtalen.

 

printeren vår er desverre ikke koblet til denne dataen og den andre er ødelagt, så jeg for heller bare snakke om det så langt d går :-)

 

jeg skal på samtale den 6 oktober. men vet jo ikke om d er til jordmor eller lege. jordmoren i bergen sendte jo ett veldig godt brev som forklarte situasjonen min, så om jeg er heldig så slipper jeg vel jordmor først, men tviler på min flaks er der.

 

jeg føler 6 oktober en en hel EVIGHET til jeg å. har jo ventet i mange uker alt. føles det som iallefall.

håper virkelig samtalen går bra.

vet jo jeg har fakta på min side og ifølge jordmor burde jeg få ks, men er fortsatt veldig redd for at de skal nekte meg det bare fordi de kan.

 

jeg kan oppdatere deg når jeg kommer hjem igjen fra samtale. på hvordan det er gått og hvordan det var.

håper du har lyst/mulighet til å gjøre det samme. vi skal jo ikke på samme sykehus, så kan være greit å finne ut hvordan de er andre steder å i forhold til dette.

lykke til til oss begge to :-D

[dyp og indelig lykke x 2]

ja, synes absolutt at vi skal oppdatere hverandre. :-) er kjempespent på hvordan din samtale går, kanskje du får ennå flere gode tips til meg. :-)

 

kan jeg få spørre deg hvordan mannen din har tatt det? har han taklet det bra? det gjorde egentlig ikke min. vi har ikke snakket så mye om det og han vil ihvertfall ikke skrive noe ned. da jeg ble gravid igjen fikk vi snakket en del om det, men da var det jo et år siden fødselen. ikke alltid like lett, men nå er det veldig bra. heldigvis!

 

lykke lykke til til deg, skal krysse fingre og tær for at samtalen din kommer til å gå strålende!!!!

 

klem fra meg :-)

[lillefoxen]

hehe, min mann er nok ganske lik din.

han sier ingenting om det, men at han ikke syntes d var noe fælt eller at fødselen var så forferdelig. hehe.

Men, han besvimte jo nesten under fødselen da. Fordi han skulle hjelpe meg å puste. hehe. så han "glemte" å puste selv.

meg mener det er fordi de rundt stresset så med at ungen måtte fort ut og da skulle han hjelpe til og som resultat måtte han gå å sette seg.

han er utrolig dårlig til å sette ord på følelser eller ha følelser i det hele tatt.

 

tviler på han kommer til å skrive ned noe.

men skal prøve alt jeg kan, for det hjelper jo at far også syntes dette var en tung fødsel.

han får heller skrive ned det jeg sier, så er d iallefall hans skrivt og "hans" tanker rundt fødselen.

jeg skal følge jordmors råd til punkt og prikke, så ikke det skal være noe jeg kunne gjort annerledes, og ho sa begge skulle skrive litt vær. så da blir han pent nøtt til det ;-)

 

jepp, skal oppdatere når jeg kommer hjem, og så skal jeg passe på å si om jeg har noen råd til deg :-)

går nok SUPERT for oss begge *positiv tenking her*

[dyp og indelig lykke x 2]

ja, da må han jo bare få skriblet ned noe. :-) er helt enig med deg, man må gjøre ALT man kan for å få gjennomført noe som er så viktig for en.

da kan man se tilbake på det med tilfrdstillelse og visshet om at uansett hva som skjer så har man gjort sitt beste.

 

jeg var forøverig i bryllp i går og der var det tre stk som fortalte meg om sine planlagte ks, og de har alle tre hatt kjempefine ks. alle hadde kun rosende og betryggende ord å komme med om hele opplevelsen.

så jeg føler meg veldig rolig og sikker akkurat nå. :-)

det kan jo forandre seg raskt, men akkurat nå nyter jeg det! :-)

 

[dyp og indelig lykke x 2]

ja, da må han jo bare få skriblet ned noe. :-) er helt enig med deg, man må gjøre ALT man kan for å få gjennomført noe som er så viktig for en.

da kan man se tilbake på det med tilfrdstillelse og visshet om at uansett hva som skjer så har man gjort sitt beste.

 

jeg var forøverig i bryllp i går og der var det tre stk som fortalte meg om sine planlagte ks, og de har alle tre hatt kjempefine ks. alle hadde kun rosende og betryggende ord å komme med om hele opplevelsen.

så jeg føler meg veldig rolig og sikker akkurat nå. :-)

det kan jo forandre seg raskt, men akkurat nå nyter jeg det! :-)

 

[lillefoxen]

ja, jeg går veldig frem og tilbake på om jeg syntes ks er ok eller skremmenes.

 

men jeg VET jo at ks er det beste for min kropp. VET kroppen min ikke tåler en fødsel til. så da må jeg jo bare innstille meg på at d går fint for seg.

 

det jeg egentlig er "redd" for med ks er jo bare sånne tulle ting som at jeg skal kjenne at de skjerer i meg, noe jeg ikke komme rtil ågjøre når alt går rolig for seg og jeg er våken. da får jeg isåafall bare mere smertestillende ;-)

og så vil jeg ikke være lenge på sykehuset, men er jo ikke sikkert jeg trenger være der lenge. mange med ks som har reist hjem etter en dag osv.

 

dette skal nok gå supert.

og nå er d snart bare EN uke til min samtale. gleder meg til å få d unnagjort.

[dyp og indelig lykke x 2]

ja, da er det kun èn uke til samtalen din lillefoxen...! :-) blir så spennende å høre hvordan det har gått. :-)

 

jeg vet at jeg ikke kommer til å ha det travelt med å komme hjem etter ks. jeg føler meg vel på sykehus (sikkert fordi jeg har jobbet så mye på forskjellige avd og de fleste avd er jo bygd opp ganske likt.) og vet at jeg vil heller bli en ekstra dag og være sikker på at amming ol funker. men jeg vet også at jeg kommer til å savne de hjemme noe helt forferdelig og gud som jeg kommer til å glede meg til å komme hjem til de igjen! :-)

 

mhp amming, så har jeg hørt litt forskjellig om det og ks. har lest her inne at det kan ta litt tid før melken kommer etter ks, men de vennindene jeg har som har tatt ks har ikke hatt noen problemer med det. er det noe man kan gjøre på forhånd for å trigge det litt?

har du hørt om noe sånt?