Er jeg fullstendig urimelig og hormonell?

[eja]

Jeg sitter her alene og er temmelig lei meg og frustrert. Jeg er i uke 10, og er trøtt, uopplagt og småkvalm. Har de siste ukene blitt ganske asosial, utenom de tingene jeg "må gjøre", altså jobb og skole. Liker best å være hjemme og slappe av når jeg har mulighet til det. Kjæresten min er veldig glad i fest og konserter, og er ekstremt sosial. De siste tre helgene har vært grusomme, for han drar på fest, uten meg, og er gjerne borte fra fredag til søndag. Da sitter jeg hjemme alene nesten hele tiden, da jeg ikke orker så mye besøk og samvær med venner heller. Vi har nå en krangel gående på at han synes han burde få lov til å gjøre som han vil, og at jeg heller burde komme meg mer ut på egenhånd eller eventuelt være med han på fest. Jeg synes det er forferdelig kjedelig å være med på festene han går på uten å drikke selv, da alle stort sett er drita. Er det jeg som ber om for mye og er overfølsom? Jeg er så forferdelig lei meg og føler meg mutters alene i verden.

[twoboys & a girl]

Den diskusjonen gikk igjen da jeg var gravid sist.

Han jobbet så og si døgnet rundt, å når han var hjemme så var han med kompisser eller på fest. Ble veldig ensomt for meg som satt hjemme (sykemeldt å fikk ikke gjøre så mye), ansvaret for elste mann og alt husarbeidet. Denne gangen har han selv sagt at han skal være mere hjemme og hjelpe til:o)

Selfølgelig så har han sin alenetid, men han bruker mer av fritiden sin på oss.

Fungerer kjempe fint for oss begge.

 

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

Sånn hadde jeg det sist gang også. Drit kjedelig! Nå så begynner det nesten og ligne det samme utenom festinga. Han sitter konstant og spiller xbox 360! Han skal bli pappa for 2 gang! Og HVER jævla kveld sitter han nedi kjelleren og spiller xbox! Når skal han bli voksen!?! Er jo veldig greit innimellom. når jeg skal være samme venninner og sånn. Men det er en lørdagskveld! Vi har barnefri! Jeg er heller ikke så ille kvalm så det går og finne på noe! Men dum som jeg er later jeg som om jeg ikke har noen klær og gå ut med sånn at han slipper og gå ut med meg. Merker jeg begynner og bli ganske lei.

 

Jeg holder på og male stua også. Tror dere jeg får noe hjelp da??? NOT! Jeg maler hele dritten alene, teiper og står på, flytter til og med møblene alene!! Og jeg er gravid, sykemeldt og går hos fysio....! Ikke mulig at jeg skal få en familiemann tror jeg. Får altså mitt 4 barn nå føles det ut som. Har en på 27, en på 2 ( den ekte ungen), og en hårete en på snart 4år....er det rart jeg blir gal i hue??

 

Sorry...måtte bare slenge meg på denne bølgen her!

[Sololight]

Hei på deg.

Vi slet også med lignende problemer i første svangerskap. Jeg var med han ut en del, men satt ofte hjemme og var ensom og lei meg. Forsto ikke hvordan han kunne være slik...og jeg vurderte ofte å gå fra han.

 

Nå, 4 år etter, skal vi ha nr. 2 og verden er totalt forandret. Mannen min "ble voksen" da sønnen vår var ca 1 år- da først kjente han familieansvaret på kroppen. Nå er han veldig tilstedeværende og god. Han har bare trengt en del tid for å ta alt inn over seg. Det var selvfølgelig ingen drømmesituasjon, men den dag i dag er jeg ihvertfall glad for at jeg ikke gikk.

 

Lykke til.

[gullegget]

Jeg kjenner meg igjen fra mitt første svangerskap. De første ukene var grusom. For jeg gikk igjennom alt alene. Når jeg var 14-15 uker var jeg på ferie med mamma, uten han, han skulle på fest.. så ille var det. I slutten av ferien fikk jeg store smerter i magen, så jeg ringte jordmor når jeg kom hjem. Ho trodde jeg holdt på å miste, så vi ble sendt på ul. Da fikk vi se den lille ligge å sprelle:) Og det var det som skulle til for at han ble mere hjemme. Han fikk se at det faktisk var ett barn på vei. Og det har han sagt selv også. Vi hadde akkurat blitt sammen og jeg ble gravid på p-pillene, så det var ikke planlagt.

 

Føler med deg. Dere får prøve en tidlig ul. Lykke til:)

[eja]

Å, så godt å se at flere har følt det sånn... Føler meg helt udugelig og kun som en byrde for han. Ei kontrollerende og kjip dame som forteller han hva han skal gjøre. Forstår jo i grunnen godt at "livet går videre" som vanlig for han. Han trenger jo ikke akkurat endre livet sitt ennå, i allefall ikke for noen andre enn meg. Og det synes han visst ikke går an.

 

Dette er også en uplanlagt graviditet, og han føler seg nok ikke helt klar for å bli så voksen ennå. Det jeg blir så lei meg av er at han ikke forstår at jeg heller ikke føler meg helt på plass. Jeg skulle faktisk gjerne tatt meg ei skikkelig fyllekule selv for å "glemme" alt for en kveld. Det kan jeg altså ikke, og istedet blir jeg sittende med det absolutt motsatte; helt alene med hundre tusen tanker i hodet.

 

Jeg skal også slutte å røyke, men hvor enkelt er det når man er deprimert og ikke har noen til å støtte seg...? Jævlig vanskelig, også blir jeg ennå mer lei meg av å ikke klare det. Huff. Nå ble det mye greier...

 

Gullegget: Det med ultralyd er nok ingen dum ide. For jeg tror faktisk det er noe av det som er problemet her, at han rett og slett ikke helt forstår at dette skjer. Det er vel heller ikke så uvanlig kanskje. Og er han i tillegg ganske umoden da, så blir sikkert situasjonen vanskelig. Jeg føler det jo litt som at han rømmer. Til uka skal vi til legen, og der får vi kanskje høre på hjertelyden. Det kan jo kanskje hjelpe noe det og. Jeg gleder meg i allefall.

[Magandang anak ko]

100% ærlig, så mener jeg at han kan få lov til å feste nå. Han kan roe det ned litt, trenger ikke å være borte fra fredag til søndag, Du er dårlig og asosial for tiden, han ønsker å være sosial. Hadde jeg vært deg hadde jeg nytt freden og roen ved å være alene framfor å ha en rastløs mann sittende i sofaen som kjeder seg siden du ikke orker å gjøre så mye. Jeg forutsetter selvfølgelig at dere ikke har barn fra før av, som du må ta deg av mens han er på fest.

 

Du virker deperimert, det er ikke bra. Tror du at du blir mindre deperimert om mannen din er hjemme i helgene? Dersom svaret er ja, bør du fortelle ham det. Det med røykingen må du ta tak i! Du kan ikke skylde på at mannen din ikke er hjemme i helgene, dette må du ta tak i å gjøre noe med selv. Jeg vet at det er vanskelig, men det går hvis du vil. Selv sluttet jeg å røyke selv om mannen min ikke sluttet. Det gikk fint likevel. Lykke til!

[eja]

Jeg mener selvfølgelig også at han skal få lov å feste, men kanskje ikke fredag og lørdag hver eneste helg? Tingen er jo at jeg ikke er så fryktelig dårlig heller, bare utslitt, så kunne godt tenke meg å finne på noe annet, som å gå på kino eller dra ut og spise. Men han har ett syn på helgene som et "fristed" som kun skal brukes til å feste. Det er det som er problemet. De andre vennene mine fester jo også stort sett i helgene, så da blir det lite alternativer til å sitte hjemme, når det ikke er så gøy å være med.

 

Jeg blir faktisk mindre deppa når han er her. Som sagt er jeg også usikker på det som skjer, og da hjelper det å føle at vi er sammen om det. Trenger ikke på død og liv snakke om det hele tiden, men bare være sammen. Og det med røykinga er selvfølgelig helt sant, bare jeg selv som kan gjøre noe med det. Selv om det hadde hjulpet med litt støtte så vet jeg jo at det er mitt ansvar. Har du noen tips?

[gullegget]

Jeg får så vondt av deg! Jeg husker nå så godt fortvilelsen og ensomheten som jeg følte hver helg! Og alle tankene man blir sittende med! Om de er ute en gang i helga, eller annen hver helg holder. Uansett om dere ikke har barn fra før. Dette er også tiden dere kan finne på ting uten barn. Som kino og middag som du skriver. Det er ikke like lett etter at du har født.

Du får komme hit i helgen:) Mannen min jobber en del, så jeg er mye alene med barna.

Jeg klarte ikke å slutte å røyke før langt ut i første svangerskapet, pga hormoner og oppførselen til mannen min fikk jeg det ikke til. En dag når ting rettet seg opp hjemme, så bare sluttet jeg på dagen. Jeg bare kjente at nå passet det. Ikke stress med det, da er det gjerne vanskeligere. Har du lest røyke slutte boka? Lykke til:)

[eja]

Det er faktisk veldig "godt" å høre. Ikke godt at ting skal føles så fælt, men det at det ikke er så unormalt... Må jo være rart å plutselig skulle bli pappa også, og siden jeg selv føler det så uvirkelig som jeg gjør, så kan jeg jo bare forestille meg hvor uvirkelig det føles for en som ikke engang kjenner det på kroppen... Men det burde jo være mulig å forstå at jeg trenger han litt jeg også, og kunne være sammen uten at han blir rastløs, som en over her skrev. Det burde jo gå an å slappe av og ta det med ro sammen noen kvelder og...? Det var jeg da fullstendig i stand til før jeg ble gravid og. I allefall hvis noen trengte meg.

 

Sant som du sier, gullegget, vi burde jo utnytte tida nå til å gjøre ting sammen. Jeg har ikke lest røykeslutteboka ennå, men meldte meg akkurat inn i et røykesluttprogam på nettet. Vet ikke om det gjør susen, men det er i allefall noe. Har dessuten klart å trappe ned fra ca 15-20 til ca 5 om dagen. Men jeg merker at jeg nok er en "trøsterøyker", for de dagene jeg har det verst/ensomst (som i går) klarer jeg ikke å kontrollere meg, og røyker mer... Og føler meg påfølgende jævlig selvfølgelig. Men skal klare det her. Har satt datoen for neste legetime som frist for å ha slutta. Da vil jeg være stolt og fortelle at jeg har klart det. Og det er jo ikke egentlig verre enn det. Bare slutte. Leste du den boka?

[Magandang anak ko]

Beklager, jeg oppfattet det som om at du ikke orket å gjøre noe annet en skole og jobb. Hvis du orker å finne på noe i helgene, så synes jeg at mannen din bør tilbringe litt tid med deg også. En dag med festing og en dag med deg?

 

Jeg har egentlig ikke noen gode tips ang. røykingen, jeg bare bestemte meg for å klare det. Det gikk greit, men det var tøft. Jeg sluttet før jeg ble gravid btw. Boken til Allan Carr(?) har hjulpet mange. Kanskje den er verdt et forsøk? Evt. ta en privat ul å se babyen, det gir sikkert ekstra inspirasjon:o)