I dag er det ett år siden han sa..

[PyttPytt]

.. at han ikke hadde følelser for meg lengre, men var forelska i en felles kollega av oss. Etter 10 år sammen, hus, baby på 3 mnd og hund så gikk han hen og hadde ei på si, men etter litt tumulter og noen timer på fvk så valgte jeg å tilgi, og vi satset videre sammen som familie. Og jeg angrer IKKE!

 

Vi er idag en lykkelig liten familie, han er en veldig god pappa for sin datter på 16 mnd som forguder han over alt på jord. Vi har pratet oss helt ferdig med hele greia, og gått videre med livet.

 

Det rare er at jeg trodde folk ville se meg som svak som tilav han og tok han tilbake, det er iallefall de tilbakemeldingene jeg har fått her inne..

Men alle jeg møter (spesielt etter en øl eller to) sier de har fått en helt ny respekt for meg, at livet er ikke svart/hvitt, og at man må ha lov å gjøre feil.

 

Dette ble et innlegg uten mål og mening, men jeg bare måtte få det ut.

God helg, godt liv og skål!

[frøkenfrekk]

Syns det var et fint innlegg jeg. Er litt der hvor du har vært. Har ei jente på snart 7 mnd. Har problemer med å glemme det som har skjedd. Vet ikke hvordan fremtiden ser ut.

 

Lykke til videre, PyttPytt, glad på dine vegne!

[Anonym bruker]

Hei...

 

Kjenner det er litt oppløftende å se noen skrive det... Er i samme situasjon her nå, bare at vi har ei jente på fire, og venter en liten til, til jul... Livet er simpelten ganske kaotisk akkurat nå, men jeg har sagt at jeg er villig til og tilgi, se forbi dette og gå videre med ny frisk...

Han er veldig i tenkeboksen nå, og jeg håper jo veldig på at han vil prøve på ny. Det er jo tross alt en del som står på spill...

 

Det jeg lurer på er om du kan si litt om hva som "skjer" på fvk, og hvordan de forholdt seg til dette?

Og hvis du ikke vil svare på det, så er det også helt greit...

 

Signerer med anonym her nå

[PyttPytt]

Trist å høre om din dituasjon, men håper det ordner seg for dere, og gratulerer med en liten på vei

 

Vi hadde vel 10 timer på fvk, hvor vi kom sammen første gangen for å legge fram vår situasjon. Terapeuten ville vite hva vi ønsket å oppnå ved å være der, både som par og enkeltpersoner. Vi fikk en svær bunke med skjemaer som skulle fylles ut, med til dels veldig personlige spørsmål.

 

Så var vi alene neste time, og terapeuten pushet meg hele tiden på hvem jeg var og hva mine ønsker med livet var. Det var ganske fælt å være der, men etterpå var det godt å ha blitt sett utenfra. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte jobbe mer med å finne tilbake til meg selv og mine drømmer her i verden, og han hadde nok rett, jeg hadde sklidd inn i rollen som mamma og partner og helt glemt meg selv, blitt litt usynlig rett og slett..

 

Så var vi en felles gang hvor vi gikk igjennom skjemaene, og det var spennende, for da fikk jeg servert hvordan min mann opplevde samlivet vårt, på godt og vondt. Og fikk høre at vi hadde forskjellige oppfatninger av hva som var bra og dårlig. Og dette fikk vi da i lekse å jobbe med, og etterhvert mer konkrete oppgaver som å vise at vi verdsetter hverandre på de områdene som vi følte den andre ikke respekterte.

 

Etter 10 ganger følte vi at vi ikke trengte å gå der lenger, at det bare var med på å holde det varmt, så da sa vi takk for oss, selv om han nok ville hatt oss der lenger.. Så selv om det til tider var guffent å være der, så var det absolutt verdt det, og jeg anbefaler det på det sterkeste, og håper dere får samme nytte av det som vi hadde. Er nok litt avhengig av hvilken person dere møter på, men lykke til!

 

(Ble nok litt langt og kanskje rotete, men jeg har så mye på hjertet om dette at jeg ikke får alt ut)

[Gjest Antarctica]

Tross alt var din historie en vakker historie. Kjærlighet og familieliv er større enn et sidesprang. Dere er kloke - og heldige...

[Anonym bruker]

Måtte bare dele min historie...

Jeg kommer fra "andre" siden. Vi hadde vert ilag i 4 år da jeg var utro med en eldre mann,jeg var da 20. Sidrespranget ble avsluttet og livet gikk videre. Men da jeg fant ut at tiden var inne for å slå seg ned og få barn fant jeg ut at jeg måtte fortelle han alt.... Ville ikke at ting kansje kunne komme fram etter vi hadde fått barn. Det var veldi vanskelig og en stor kjangs å ta, og alt pekte mot at han ville gå fra meg.

Etter noen mnd med intens kjemping fra min side fant vi sammen igjen.

Og i dag, 8 år senere er vi lykkeligere enn noen gang og på vei md vårt tredje barn. Og jeg sitter med en lekse som jeg fremdeles ikke har glemt og aldri vil glemme.

Lykke til alle sammen!!

[nikolinee]

å tilgi er ikke et tegn på svakhet, men styrke godt det ordnet seg

[nurkisimaven]

Jeg sier " du må gjøre mot andre , som du vil at andre skal gjøre mot deg"

 

Hvis du vil bli tilgitt må du og kunne tilgi...

 

 

VELDIG VIKTIG!

[Anonym bruker]

Flott å lese at det er mulig å komme seg gjennom noe sånt. Jeg sitter i den situasjon du var i, har akkurat oppdaget at mannen min som jeg har vært sammen med i 10år har vært utro i 1,5 år.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre videre, alt er bare trist akkurat nå.

Men familien våres er kjempeviktig og jeg vil ikke utsetter ungene våres for et samlivsbrudd hvis ikke det den eneste utvei.

 

Innlegget dit fikk meg faktisk til å smile