mannen min vil ikke ta abort

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med nr.3. de andre barna mine er fortsatt små (2 og 4) og jeg ønsker ikke enda er liten nå. Vil heller være en god og ikke minst opplagt mor for de vi allerede har. Er redd jeg skal bli en trett og sliten kjeftesmelle som aldri orker å finne på noe hyggelig sammen med barna. Mannen min er sterkt imot abort så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. valget mitt står mellom å ikke bry meg om hva han syns eller å gjennomføre et uønsket svangerskap og få et barn jeg ikke ønsker. Noen gode råd ?

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

For meg hadde valget vært enkelt; jeg hadde ikke bært frem et barn som jeg ikke hadde vært komfortabel med å få.

 

Det som du argumenterer med er helsen din, både fysisk og mentalt, fuknsjonen for den familien du alle rede har og hva du innerst inne vil.

 

Det mannen din argumenterer med er "mot abort". Jeg syntes at han bør tenke på hele familien og deg, det er tross alt du som må gå gravid og være hjemme med et evt barn.

 

Jeg mener at din argumentasjon er mye viktigere og vesentlig for deres familie.

 

Lykke til med valget

[Anonym bruker]

lett for han å si, din kropp, ditt valg:) hadde han vert gravid skulle han få bestemt....

 

men det er vanskelig det er jo hans unge også....

[Solstråle + 3 :)]

skjønner deg så inderlig godt......men jeg er da ikke sikekr enda på aborten,praktisk sett er det absolutt det beste,men hvet ikke om hvordan jeg hadde taklet det....

 

dette hadde da blitt vår nr 4,har barn på 2,5 og 7 fra før...

 

Men synst det til slutt faller på deg,din kropp og du som må bære der frem og amme osv....

 

lykke til,kommer til og følge med

 

[Anonym bruker]

Samme her i gården. Nå er jeg 5 uker på vei med nr tre. Har to barn under to år fra før, så dette var uaktuelt for meg. Jeg har allerede veldig kort lunte overfor mine barn pga graviditeten (er mye sliten), så dette valget faller på hensynet til de jeg har fra før og familien som helhet, og ikke minst min egen fysiske og psykiske helse.

 

Mannen min har vært imot hele tiden. Han mener at vi klarer det vi vil, men så slipper han å gå gravid, han slipper pes med jobben, han slipper å føde etc. Det er så enkelt for dem og si...

 

Likevel, han har sagt at det får bli opp til meg, men jeg har også sagt til han at han ikke må klandre meg og at han er inneforstått med at dette er noe vi gjør i felleskap!!

 

I dag tok jeg den første pillen på sykehuset, og da han hentet meg, så gråt jeg og bar meg og han var stille som mus... Vi var nødt til å gå igjennom det hele en gang til, om hvorfor vi gjør dette, og hvorfor jeg trenger hans støtte, selv om han synes at dette var trasig. Jeg ble et øyeblikk sint på han, men vi fikk skværet opp, og nå er det god atmosfære her. Kjenner enda litt på at han har distansert seg, og at dette er "min greie". Men jeg involverer han så godt jeg kan.

 

Likevel er jeg glad det er slik og ikke motsatt.

 

Huff, ja men man føler seg jo som en kald fisk når man må drive på og "overbevise" sin samboer om hvorfor man ikke skal ha. Hvis du ikke vil ha og han vil ha, så er det uansett dine valg som står sterkest siden det er din kropp som må gå gjennom alt dette.

[Anonym bruker]

Hvordan gikk det med deg, HI?

 

Hilsen 11:06

[Anonym bruker]

jeg ser problemstillingen din HI... uansett hva du velger, er det et tongt valg! ta et valg du kan leve med selv.

selv klarte jeg ikke å overbevise meg selv om abort..

så nå sitter jeg har lykkelig gravid og venter på nr 4......

(har to 4 åringer og en 2 åring i hus fra før) ser at det kommer til å bli en "aldrig så liten" utfordring, men dette kommer til å gå fint!

vi er en etablert familie med eget hus, stor bil og bla bla bla...

det som egentlig har gjort dette til et "lett" valg for meg var at bf var imot abort ( det er forsåvidt jeg også) men han deltar mye barna våre!

dersom mannen din er så imot abort, og du er int i vurdere å beholde, så får altså bf ta en desto større del i de barna som alt er her...

 

lykke til med valget ditt!

 

*sunshine*

[ModerJord venter nr 3!]

Uff. Føler med deg, og jeg vet hvordan du har det. Jeg ble selv gravid i fjor sommer med nr tre. Vi valgte å ta det bort. Begrunnelsen var at vi ikke følte vi hadde kapasitet til tre barn akkurat nå. Minstemann var bare 1 år, og vi var utrolig slitne på den tiden. Vi brukte prevensjon, så vi følte at vi hadde gjort det vi kunne for å unngå en ny graviditet. Jeg tror jeg ville følt det anderledes dersom vi var "uforsiktige". Jeg er som deg - tidligere var jeg hellig overbevist om at jeg ikke var en person som kunne maktet en abort. Det er jo å ta et liv. Men når vi kom i den situasjonen vi gjorde - med en ufrivillig graviditet - så var abort det eneste vi tenkte på. Det var absolutt ingen glede å spore. Vi tenkte i en ukes tid, og så valgte vi abort. Da var jeg 7 uker på vei. Det som er trist er at man ikke har så god tid til å tenke... dagene går, og fosteret blir større. I dag vet jeg at vi tok en gal avgjørelse. Jeg sliter voldsomt med skyldfølelse og savn. Jeg føler meg skitten og noen dager tenker jeg at jeg faktisk er en morder. Jeg har tatt et liv. Jeg har frarøvet mine barn et søsken. Jeg skulle ønske vi hadde beholdt barnet, for selv om det hadde blitt utrolig slitsomt i en periode, så ville det barnet vært en berikelse.

 

Mitt innlegg hjelper antakelig ingenting, men tenk deg godt om. Har du den minste tvil - så bær frem barnet.