Mitt snitt

[Anonym bruker]

Jeg har 5 dager igjen til jeg får hilse på mirakelet i magen. Jeg har gått utallige runder med meg selv i forhold til fødselsangst og har nå landet på keisersnitt. Jeg vet alt som skal skje og føler at jeg er så forberedt som jeg får blitt. Jeg har blitt møtt med respekt hele veien av helsevesenet og følt at jeg har kunnet jobbe med angsten istedet for å desperat forsøke å bli trodd. Jeg gleder meg faktisk til torsdagen! Jeg har bare en ting som gnager meg. Familien min godtar ikke at det finnes noe som heter fødselsangst. Dette gjelder da spesielt min mor. Jeg har derfor selv kommet til en ro med alt jeg skal igjennom, men kan ikke si noe til familien. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre dette? Jeg orker ikke måtte forklare og forsvare meg ihjel nå! Jeg har fem dager igjen og de skal jeg nyte. Samtidig ligger det hele tiden å plager meg når det føles som jeg lyver fordi jeg VET at det bare er fem dager igjen. Det høres sikkert ut dumt ut, men når jeg forsøkte å fortelle om min angst ble jeg møtt med total avfeining og har derfor bare ikke sagt noe mer. Så skal jeg si det etterpå? Skal jeg sende melding når barnet er født? Jeg har så mange ting som surrer oppi hodet. Dette er egentlig ikke spørsmål om noe, bare en liten statusrapport. Det blir ofte fokusert mye på den kampen man må igjennom med helsevesenet når en har fødselsangst, men jeg har den da heller på hjemmebane.

[Anonym bruker]

Ja, det er frustrerende å bli møtt med argumenter mot de valg man har tatt.

 

Selv ble jeg tilbudt keisersnitt (eldre førstegangsfødende ++), men valgte tilslutt å føte "på vanlig måte". Da møtte jeg andre prøblemer med noen familiemedlemmer/samfunnet. Disse var OGSÅ (i likhet med det du nevner) ting folk ikke har noe med:

 

Før fødselen: - Gruer du deg til fødselen?

Under fødselen, da jeg ville ha epidural: - Du vet ikke hva du gjør.

(Sagt av mannen min.)

Etter fødselen: - Stakkars deg. (Fordi gutten vår veide litt over 4 kg.) Men noen SKULLE vite vekten. Og det var da jeg ønsket at jeg, triumferende, kunne ha fortalt dem at jeg hadde tatt keisersnitt og dermed omgått hele problemet.

 

Men utfra det du og andre har fortalt, kanskje jeg også ville ha fått en frustrerende opplevelse selv om jeg hadde sagt ja til keisersnitt.

 

Ditt valg har de ikke noe med! (Selv om det er ergelig, jeg vet.)

Og masse lykke til!

[mamman til minin]

Føler med deg. Jeg merket også at "kampen" ikke var over med det samme ks var innvilget

 

Vi sa ifra til de vordende besteforeldrene et par dager før snittet, men jeg hadde det som deg og var veldig usikker på om vi skulle si noe i det hele tatt. Hadde en følelse av at det ville bli dårlig mottatt. Svigers spurte ikke om hvorfor (!) og muttern hadde hatt en anelse fra før. Hun hadde sett at jeg ikke hadde det bra... Jeg var heldig og slapp å forklare saken nærmere til noen (andre enn sambo, jordmor og lege).

 

Planen var at vi ikke skulle si noe før vi sendte ut sms med bilde av minin, men jeg var redd besteforeldrene ville bli veldig skuffet over at vi ikke hadde sagt noe. Dessuten trengte vi barnevakt til hunden vår Dermed ble det til at vi sa ifra.

 

Gjør det du føler er riktig. Det viktigste disse dagene er barnet, mor og far. Jeg var lettet da vi hadde gitt beskjed, men hadde nok samtidig en magefølelse på at det ikke ville bli noe drama ut av det... Du vet best hvordan dine nærmeste fungerer slik.

 

Lykkke til uansett. Snart er du mamma

[Anonym bruker]

Jeg hadde ks for ca 2 mnd siden. Følte til tider at jeg måtte forsvare valget mitt for andre. Snakket med jm om dette, og hun sa at jeg skulle legge ansvaret over på sykehuset ved å si at det er bestemt av helepersonell at jeg skal ha ks da de ikke tar noen sjangs på vanlig fødsel da jeg var så redd. Kan fort bli trøbbel med hjertelyd og andre komplikasjoner dersom mor er for redd, da blir også barnet stressa.