Fødselsangst men blir ikke trodd av familien.

[Anonym bruker]

Jeg sliter med en stor fødselsangst. Mitt problem er å bli trodd. Det er lett å få leger til å tro deg. Min familie, samboer og samboerens familie har store problemer med å tro meg. Og tror dette er noe jeg bare sier for å få oppmerksomhet. Dette sliter veldig på meg. Jeg har prøvd å snakke med dem ordentlig og seriøst, men får bare tilbake meldinger om at fødsel er naturlig og en selfølge at alle skal i gjennom. Jeg kjenner jeg blir skikkelig provosert og lei meg. Hvorfor kan de ikke heller prøve å hjelpe meg? Jeg er 31 år og har ingen barn nettopp fordi jeg ikke tørr og mangel på støtte. Har virkelig prøvd å bearbeide angsten, gjennom terapi og lignende som leger tilbyr deg.

 

Har dere noen tips til hvordan jeg kan få alle til å forstå?

[Chupa chups]

Vet du, det er SÅ MANGE som ikke forstår! De har ikke problemet selv, og dermed så avfeier de det som oppmerksomhetsbehov/hysteri. Du kan prøve å forklare i det vide og brede, men problemet ditt er at samfunnet er så indoktrinert i tanken om at kvinner skapt for å føde, at nesten ingen klarer å se for seg at enkelte har en sperre oppi hodet sitt på dette. De tenker bare på det fysiske aspektet, nemlig at vi har stort sett bekken som tåler en så stor påkjenning! Men hva med det psykiske??? Hva med alt rundt fødselen (som forøvrig kan være alt mulig - jeg vet ikke hva akkurat du sliter med), som gjør at vi unngår å bli gravid, har et helvete under svangerskapet og gjennomgår ørten samtaler på sykehuset for å bearbeide dette.... tror de virkelig at vi gjør dette fordi vi VILLE ha det sånn??

 

Sorry, jeg blir litt revet med og veldig sint

 

Men du, det som slår meg først og fremst, er: hvorfor bryr du deg så mye om hva familien synes? De har faktisk INGENTING med fødselen din å gjøre, det er etter min mening en høyst privat affære der man inkluderer akkurat dem man vil.

Verre er det med samboeren. Hvis du får hans forståelse, er han en meget viktig støttespiller i dette. Så det eneste jeg kan råde deg til, er å få skrevet ned det du føler og kanskje vise det til han skriftlig? Ikke gi deg med han. Han kommer aldri til å forstå 100%, det gjorde ikke min samboer heller. Det har noe med at de MAKTER ikke å sette seg inn i en fødsels-situasjon, siden de aldri må gjennomgå det selv. De bare forventer at kvinnene skal ta seg av det. Men stå på med han, for dere er jo to om en baby.

 

Resten av verden kan du bare glemme, det vil ta maaange år før fødselsangst er akseptert av allmennheten. Jeg ga opp med å forklare om fødselsangsten da jeg var gravid. Jeg fant ut at det tok for mye krefter, og jeg ble bare frustrert. Men folk fikk en vekker da jeg faktisk ble fysisk dårlig når de begynte å snakke om fødselen jeg skulle gjennom (folk har jo ingen sperrer på sånt - de tror jo alle gleder seg vilt).

 

Hvis du bestemmer deg for KS (anbefales hvis du tror svangerskapet vil være et helvete - du kan alltids ombestemme deg), så kan det lønne seg å si minst mulig om dette også. Jeg fikk så mange kommentarer når jeg sa jeg vurderte planlagt ks, at jeg sluttet å fortelle folk. Til slutt fortalte vi INGEN at vi hadde fått ks-dato, for å slippe spørsmål. Som sagt, det er en privatsak, og ingen trenger å vite når eller hvordan du får babyen din!!!

 

Lykke til, ikke la fødselsangsten hindre deg i å bli gravid. Det ordner seg til slutt

[Anonym bruker]

Takk for svar=) Jeg er nå kommet i den alderen hvor våre foreldre begynner å bli litt utålmodig og litt for ivrig etter å bli besteforeldre. Har prøvd å forklart dem hvorfor, men det går bare ikke. Samboern min er rimelig håpløs, og sier at hvis jeg ikke håndterer angsten og kommer over den så kan vi like gjerne gå hver til vårt. Så han er vel begynt å bli utålmodig han også.

Jeg vet at et svangerskap hadde vært et helvette for meg å gå i gjennom. Å jeg har mine menginger om at jeg ikke vil ha familiene våre på sykehus besøk etter KS, de er hysteriske. Nei du jeg er veldig fortvilet om dagen, føler liksom at dette går litt utover livskvaliteten.

 

Men la oss håpe det ordner seg, og at jeg klarer å gjennomføre et svangerskap før det er for sent.

[Anonym bruker]

Lykke til.

 

Hvis du mener at keisersnitt er løsningen for deg, så tror jeg det kommer til å ordne seg. De som både er bestemt og har de nødvendige kunnskaper, de får. Les de trådene som skrives i Keisersnitt-debatten (og her i Fødselsangst-debatten), som du kanskje allerede har gjort, der får man mange gode tips om hvoran man unngår å la seg overkjøre.

 

Selv har jeg ikke erfaring med keisersnitt, men keisersnitt var planlagt mens barnet lå i seteleie - snudde seg. Fødselsangsten for meg kom etter at vi hadde fått så mange barn som vi skal ha.

 

Fritt sykehusvalg spiller en viktig rolle, hvis man sogner til et sykehus hvor de er restriktive ang. keisersnitt. F.eks. har det vært rapporter om at Haukeland sykehus i Bergen er meget restriktiv, men at Voss sykehus er redningen for Bergens-jenter som ønsker keisersnitt.

 

Noen råder den som skal søke keisersnitt, om å ha med seg en likesinnet person når man skal til keisersnitt-samtale, det hjelper til å hindre at man blir overkjørt. (Kanskje en venninne, hvis mannen/samboeren ikke er behjelpelig ...)

 

Og som folk har påpekt - man kan alltid i siste øyeblikk si fra seg et keisersnitt som man har fått innvilget, hvis aktuelt. Men det er verre å få tilbake et keisersnitt som man allerede har sagt fra seg.

 

Og masse lykke til!

[Chupa chups]

I mine øyne er samboeren din det største problemet oppi alt dette. Han gir deg ikke nok støtte. Hvis han bare kunne forstått angsten din og sagt at han støtter deg gjennom hele prosessen, enten det er terapi eller søknad om planlagt ks, så ville alt vært så mye lettere for deg.

Så du får gi ham et ultimatum tilbake; hvis han ikke begynner å forstå at du VIL ha barn men trenger hjelp og støtte og kanskje KS, så kan dere nettopp like gjerne gå hver til sitt. Dersom han ikke klarer å sette seg litt inn i din situasjon, så har han et empati-problem.

 

Det med å ha familie på besøk på sykehuset er helt opp til deg. Hold KS´et hemmelig (vi gjorde det uten noe problem - snakket bare om termin datoen), og når det er gjennomført så begrenser du besøket så mye du vil ved å si at du er i dårlig form.

 

Som jeg sa: ikke bry deg om familien!!! Dette er ditt liv!

[mamman til minin]

Huff, dette høres slitsomt ut! Jeg var heldig og hadde samboeren på laget hele tiden. Resten av slekta har jeg aldri forsøkt å forklare om problemet. De fikk vite i ettertid hvorfor jeg hadde ks, uten at jeg har hatt noe behov for å utdype det...

 

Jeg forklarte samboeren min (etter mange år med "jeg skal aldri ha barn") at det var fødselen som skremte meg, ikke de tå få barn. Han, som mange andre, mente at dette var noe jeg kom til å se annerledes på bare jeg ble gravid. MEN han lovet å støtte meg 100% uansett hva jeg ville når jeg først ble det. Og det gjorde han.

 

Da graviditeten var et faktum fikk jeg det skikkelig ille og klarte ikke å se for meg at jeg skulle klare en fødsel. Det ble mye gråt og lite søvn. Sambo var super og var med på alle kontroller hos jordmor og samtalen med sykehuset der ks ble innvilget. Han snakket min sak og holdt seg absolutt til det vi var blitt enige om på forhånd. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham!

 

Fortsatt er jeg usikker på om han forsto, men han så hvor ille jeg hadde det og støttet meg. Det var det viktigste.

 

Noen av venninnnene mine har i ettertid fårr vite hvorfor jeg hadde ks. Noen forstår (eller later som), mens andre angrer jeg på at jeg fortalte det til. En av dem skal stadig kurere meg med å fortelle meg hvor fint det er å føde og prakke på meg fantastiske fødselsfilmer, hehe. Hun tror skrekkhistorier om fødsel er hele grunnen til min fødselsangst og har gjort det til sin personlige agenda å få meg til å føde vaginalt neste gang. Jaja, hun blir sikkert lei... Om noen skal få forsøke å omvende meg, bør de være helsepersonell

 

Jeg hadde spurt samboeren din om hvorfor det er så viktig for ham at du skal føde. Det er vel å få barn som er viktig, ikke hvilken vei det kommer ut? Å få barn sammen er stort - uansett hvordan det kommer til verden. Jeg fatter ikke hvorfor han ikke kan støtte deg i dine valg om din egen kropp.

 

 

[Anonym bruker]

Når jeg leser dette om samboeren din, så er det på en måte som å lese om mannen min. Selv om jeg fødte vaginalt. Jeg fikk tilbud om keisersnitt pga. en del ting (bl.a. eldre førstegangsfødende), men av forskjellige grunner valgte "vanlig fødsel".

 

Han var glad jeg valgte en vanlig fødsel - og jeg var ikke under press fra ham - det skal han ha. Men da jeg etter fødselen angret, begynte å lese mye om fødsler/keisersnitt, bestilte kopi av journalen min osv. - da syntes han at det var dårlig gjort av meg. Utakknemlig, kanskje? Evt. hadde sviktet "saken" (at vaginale fødsler nesten alltid er "best")? Han syntes også at jeg la unødig beslag på avdelingens ressurser ved å påføre dem en unødvendig journalkopiering.

 

Men når dette er sagt, så er jeg fortsatt gift med mannen min, og han har mange gode sider. Og hvis du heller ikke skal "dumpe" din samboer, så har jeg full forståelse for det også.

 

Men jeg foreslår en kompromisløsning, altså dette: Hvis f.eks. keisersnitt er det som skal til for å gjøre det mulig for deg å føde, så må han bare godta det. Men at han slipper å bli med deg på terapi, keisersnittsamtale osv. Ser ut til at han likevel ikke har noe å bidra med på nettopp dette området.

 

Støtter også opp om den/de som skrev at familien ikke behøver å vite at du tok keisersnitt - hvis det hjelper.

[Anonym bruker]

Det er for meg ikke aktuelt at han ikke ska delta på undersøkelser og terapi og lignende under svangerskapet. Jeg bor alt for langt unna de som jeg kunne tenkt å tatt med, så jeg trenger virkelig han til å ta del i dette hvis det skal bli noe av.

 

En annen ting som irriterer vette av meg er at han "forventer" at jeg skal være hjemmeværende mamma (ikke at det er noe galt, men det passer ikke for meg). Jeg har en 5 års lang utdannelse, forventer han bare at jeg skal se på det som bortkastet? Jeg forguder jobben og karrieren min (jeg vet jo at jeg kommer til å forgude barnet enda mer), men kan ikke han være hjemme, når det er jeg som forsørger oss?????? Blir bare litt provisert her=) Syns liksom det er noe vi bør bli enig om.

 

Ønsker ikke å fremstille han som slem, han har mange gode sider, og er fantastisk sammen med barn.

[Anonym bruker]

Med en fem år lang utdannelse, ville jeg trodd at du var i stand til å innhente all mulig informasjon og kunnskap rundt dette temaet, slik at du fremstiller deg selv som opplyst og gjennomtenkt når du skal snakke om dette med samboer og helsevesen. Du ser jo på deg selv som et offer - ta tak i livet ditt og gjør det som er rett for deg!!! Samboer får værsågod og støtte deg i ditt valg. Er det ikke barn han vil ha? Hvorfor bryr han seg om hvordan du føder??

Jeg signerer alle andre her som sier at resten av familien har ingenting med fødselen din å gjøre. Følg Chupa sitt eksempel..

[AO3]

Du har allerede fått mange fine innspill...

 

Først: Det virker som om du på mange måter har en lang vei å gå med samboeren din. Både når det gjelder fødsel og det at han forventer at du skal være hjemmeværende mor. Du trenger en sterk støttespiller på laget. Jeg forstår det slik at du har fått hjelp for angsten din? Kanskje han kunne være med på en time, og få høre rett fra lege/jordmor hvordan du har det? Tror du at det da vil være lettere for ham å skjønne hvordan du har det?

 

Jeg tror også du bare kan glemme å få resten av verden til å forstå hvordan det er å være fødselsangst. Jeg fikk fødselsangst pga en traumatisk fødsel - det er vel den grunnen som er mest "akseptert" av samfunnet, om jeg skal si det slik, i motsetning til fødselsangst hos førstegangsfødende, som for mange tydeligvis er helt uforståelig. Selv med en vanskelig fødsel bak meg, føler jeg at dette er stort tabu, og det er vanskelig å få forståelse. Min samboer forstår meg - men det tok tid før han skjønte hvor ille jeg hadde det. Etter å ha grått i armene hans et utall ganger, skjønte han at dette var et reelt problem, og han har siden støttet meg 100%. Det er blant annet derfor det er så viktig å få med partneren på laget - da er du ikke helt alene, i møtet med både helsevesenet og "alle andre". Jeg har ikke betrodd meg til så mange - jeg forsøkte med min beste venninne, som har en sønn som er to mnd eldre enn min, men hun skjønner overhode ikke hvordan det er. Hun kom med klisjeer ala "det går sikkert bedre neste gang", og "alt gikk jo bra til slutt, jeg synes du skal fokusere på det". Etter dette har jeg egentlig lagt saken død ovenfor alle andre enn min samboer, og etterhvert fastlege/jordmor/ gynekolog. Ingen andre har noe med det. Det viste seg i ettertid at jeg har et bekken som er så trangt at vaginal fødsel uansett ikke er noe alternativ neste gang, så jeg kan bare bruke min medisinske grunn til keisersnitt ovenfor "alle andre", jeg trenger ikke begynne å si at det hadde vært uaktuelt med vaginal fødsel uansett.

 

Det er jo fryktelig trist hvis du ikke tør bli gravid pga fødselsangst. Hvis du tror du klarer å gjennomføre et planlagt keisersnitt, finnes det muligheter for å få løfte om keisersnitt *før* man blir gravid. De gir det nok ikke så ofte, og det varierer kanskje litt fra sykehus til sykehus, men det går an. Jordmor på helsestasjonen sa at det ville være mulig for meg å få det hvis jeg ønsket det. Jeg synes det virker som om samboeren din er det største problemet i dette. Du trenger hans støtte. Hvis han virkelig synes at du sier dette bare for å "få oppmerksomhet"(!?) - trenger dere kanskje profesjonell hjelp, for det høres ikke ut som et bra forhold. Å ha noenlunde de samme forventninger til framtiden er også en viktig del av et forhold. Helt ærlig: Ovenfor alle andre enn din samboer kan du bare lyve på deg en medisinsk grunn til å ta keisersnitt, hvis du ikke orker å fortelle sannheten. Det er ditt liv, din kropp, din psykiske helse. "Alle andre" har ikke noe de skulle ha sagt. Det er du og legen din som bestemmer.

 

*trøsteklem*

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle råd. I tillegg til angsten har jeg medisinske årsaker til å få keisersnitt, så jeg tror ikke det er noe problem å få det. Men jeg er ikke helt der hvor jeg tørr å bli gravid, livredd for det. Men skal ta deres råd og virkelig prøve å jobbe meg i gjennom det. Selv om jeg egentlig hadde gitt opp her en stund, og følte at jeg kanskje bare burde lære meg å leve med det. Men det er rimelig håpløst. Det eneste jeg føler hjelper er å snakke med andre som går gjennom det samme. Virker ikke som om noen andre skjønner det.

Igjen tusen takk. Og lykke til alle dere som sliter med dette.

[Anonym bruker]

Du skrev at samboeren "forventer" at du skal bli hjemmeværende mamma. (Og at det ikke er noe galt, men at det ikke passer for deg.) Jeg håper at dette ikke er et absolutt krav fra hans side, for da ville det være ille.

 

Du skrev også: "Men kan ikke han være hjemme, når det er jeg som forsørger oss?"

Så hvis jeg har forstått dette riktig, så er det pr. i dag du som står for husholdningens hovedinntekt. (Si fra hvis jeg har misforstått.) Og hvis det egentlig er slik at han er villig til å gamble med familiens økonomiske trygghet, bare for at du skal være hjemme, så er det skremmende.

 

Jeg synes dette nye som er kommet fram, har i større grad enn før fått varsellamper til å blinke. Viljen til kompromiss kan være et godt egenskap - men det spørs hvor mye.