Har vært hos psykiater ......................

[Anonym bruker]

Var hos fastlegen for en god uke siden. Formen var ganske dårlig og hun sendte henvisning til psykiater. Har vært heldig og fått rask time. Var hos psykiater (for første gang) denne uken. Etterpå har jeg hatt det helt forferdelig. Føles som om alt vondt fra tidligere i livet veller over meg. Nettene er lange og angstfylte. Vet ikke hvordan jeg skal klare meg til neste time om 2 uker........... Går på antidepresiva. Er ikke så deprimert som jeg har vært før, men nå kommer angsten for fullt. Jeg både vil og vil ikke konfrontere frykten jeg har for så mye. Vet at jeg må oppsøke situasjonene som gir meg angst, men det tar så forferdelig mye av kreftene mine. Orker ikke tanken på å gjøre dette nå som jeg har 2 små. Samtidig er det jo så viktig å gjøre noe med dette. Har vært hos psykolog for noen år siden. Var igrunnen ikke det helt store og hadde fremdeles problemer da jeg sluttet...... men det sa jeg jo ikke til henne. Ville bare bli ferdig med det. Men angsten og depresjonen hemmer livsutfoldelsen min. Jeg har avsluttet utdanning pga angst, jeg vegrer meg for sosiale sammenkomster pga angst, jeg tør ikke søke ny jobb pga angst, har ingen fritidsinteresser fordi jeg ikke tør delta pga angst. Det er så gjennomgripende i livet mitt at noe må gjøres. Men akkurat nå har jeg det bare vondt og vil helst sleppe alt!! Skal heldigvis til fastlegen min i dag.

 

Måtte bare lette litt på trykket.............

[Anonym bruker]

 

Kjære deg

 

Angst og depresjon henger sammen og skyldes alltid noe fra fortiden som ikke er blitt bearbeidet skikkelig.

 

At du føler at det har vært verre etter timen hos psykriateren betyr kanskje at han/hun har klart å røre ved alt det vonet fra tidligere i livet. Og det er bra. For på denne måten kan det komme opp og du kan få skrike/gråte og kaste det ut av kroppen din. Skriv det ned og les det gjerne for psykriateren, prat med en du stoler på. Få det ut!!!

 

Er det noen i fortiden din som fremdeles er rundt deg og du føler at er skyld i noe av dette - snakk med denne personen.

 

Livet er verdt å leve, og dette vil bli bedre. Du er den du er, ikke den du tror du er.

 

Har selv sosial angst, men etter mange år, god terapi og mange konfrontasjoner med den så klarer jeg i dag å gå i sosiale lag uten å grue meg for dem. Er også i jobb. Og kan jeg så kan du!!

 

Lykke til.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for oppmuntringen :-)

 

Følte meg litt bedre etter å ha vært hos fastlegen forrige uke, men må si at jeg gruer meg forferdelig til neste time hos psykiateren. Det er nok riktig at han rørte ved noe i fortiden og at jeg nå innser at jeg må ta et oppgjør med det en gang for alle. Er innstilt på å arbeide hardt for å komme ut av den vonde sirkelen jeg er inne i nå. Tenker av og til at "jeg klarer meg selv og trenger ingen", men det er ikke sant. Jeg har behov for et sosialt nettverk og det er vondt å ikke ha det. Har en flott mann som støtter meg, men ute blandt andre er jeg veldig reservert. Setter opp en maske og tør ikke la noen komme innforbi.

 

Kjenner at det gjør godt å skrive litt om hvordan jeg har det. Tror jeg skal prøve å notere ned en del opplevelser som har preget livet mitt. Vet ikke om jeg kommer til å vise det til psykiateren, men tror kanskje det kan være greit for min egen del.

 

Det er godt å høre om andre som har kommet seg ut av den vonde sirkelen. Hva slags type terapi har du hatt? Jeg er foreløpig blitt anbefalt individuell terapi og deretter muligens kognitiv gruppeterapi. Får helt panikk bare ved tanken, men det er kanskje derfor det vil være viktig for meg å delta på noe sånt.........

[Anonym bruker]

Hei kjære du

 

Jeg var langt langt nede for noen år siden, og våget ikke en gang å gå til lege og si det som det var. Skammet meg noe aldeles forferdelig. Og så kom jeg over en liten annonse i avisen der det stod at en psykolog skulle starte opp en terapi-gruppe. Jeg tok mot til meg og ringte, fikk plass og han ordnet med henvisning slik at jeg fikk behandlingen dekket av Nav uten at jeg måtte innom legen først. Det ble vendepunktet for meg. Gikk til gruppe-terapi 2 ganger i uken i 5 uker, og så jobbet vi med oss selv i 5 uker før ny runde med terapi hos psykologen startet.

 

jeg må bare si at å gå dit var tungt, og tøft når kniven kommer og det blir vridd rundt, husker det var lite energi igjen i meg like etter det. MEN jeg jobbet godt med meg selv den perioden, og etterpå følte jeg at jeg gikk på luftputer lenge etterpå. Svevde gjennom dagene og følte at alt var bra. Har nok opplevet å få kjenne på angsten etterpå likevel, men har langt mere kontroll på den og er blitt roligere etter hvert. Nattesøvnen er også kommet tilbake.

 

Det er normalt å grue seg for dette, men ingen dømmer deg enten du velger individuell behandling eller gruppe. I gruppe er alle i samme båt må du huske. Og de andre er like redd for hva du mener om dem, som du er redd for hva de andre måtte mene om deg.

 

Ønsker deg masse masse lykke til

 

 

[Anonym bruker]

Ja, målet er å få sånn noenlunde kontroll på angsten, men akkurat nå kjennes det uoppnåelig. Det er godt å høre at du har funnet roen og nattesøvnen! Nattesøvnen ja, sliter med den. Det går opp og ned og i natt skyller uroen over meg igjen. Ønsker ikke å sutre og klage. Vet at mange har det mye verre enn meg og at jeg burde være glad og fornøyd med livet mitt. Burde, burde, burde, det er så mye jeg burde. Slutte å innbille meg ting, ta meg sammen, være sterk. Har prøvd å ta meg sammen i så mange år. Har lest flere bøker om hvordan man kommer seg ut av negative tankemønster og likevel klarer jeg ikke å gjennomføre det i praksis. Anser meg selv for å være sånn passe intelligent, men hvordan kan jeg være det når jeg ikke klarer å takle dette?

 

Beklager at jeg virker selvmedlidende. Ønsker ikke å være en som folk synes synd på. Er oppdratt til å være sterk. Som liten fikk jeg beskjed om å "ta igjen" og "bite tennene sammen" når noen var slemme med meg. Ikke mye trøst å få............... Bite tennene sammen ja, kanskje det er derfor jeg sliter med vondt i kjeven og hodet hver natt. Våkner ofte av at jeg biter og gnisser tenner.

 

Akkurat nå ønsker jeg ikke å fortsette den prosessen jeg har begynt på. Føler skam og avsky for det jeg har satt i gang. Skikkelig flaut å skulle bruke ressurser på noe så bagatellmessig. Dette må jeg vel kunne fikse selv???

 

Takk for at du har tatt deg tid til å svare på innleggene mine. Selv om jeg har mørke tanker nå hjelper det å høre om andre som har kommet seg ut av den angstfylte tilværelsen.

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Du har ingen ide om hvor mye jeg kjenner meg igjen i deg. Det er akkurat sånn som du beskriver dette føles og oppleves.

 

Du har lov å være litt selvmedlidende. Det er ikke en flatterende egenskap, men vær klar over at det du går gjennom nå faktisk er mye tøffere enn noen kan forestille seg. Var selvmedlidende jeg også.

 

Du har lært å bite tennene sammen, ja... Kan det bety at du også har lært at du er slem om du tar igjen? Da vil det ende opp med at du ikke stiller opp for deg selv når det trengs, og da går du på akord med deg selv og den som i virkeligheten blir såret da er du selv.

 

Det siste du må gjøre er å avslutte denne prosessen nå. Da er du tilbake til status quoe. Og der har du ikke lyst til å være. Du må ta vare på deg selv nå så kan du være 100 ganger bedre for deg selv og alle rundt deg om noen måneder.

 

Det har ingenting med intelligens å gjøre. Det har med dine opplevelser å gjøre og hvordan du tolker det som har skjedd. Selvhjelp er bra (har brukt det mye selv) men ingen kan klare alt alene og dette trenger du et menneske som kan hjelpe deg med. Og det er jo psykriateren din som er den flinkeste til det. Og husk - han har taushetsplikt. Du er trygg der.

 

Tanker kommer om natten, når alt blir stille og vi egentlig skal hvile. Da kommer uroen også. Og så er vi utslitt om dagen. Det gjør ikke psyken bedre. Heller det motsatte, for når kroppen ikke får hvile så kan angsten tilta i styrke i stedet. Derfor må du nå være forsiktig.

 

Så gjør nå deg selv den tjenesten at du går til psykriateren. Når du har fått det vonde ut av kroppen, ser du lys i enden av tunnellen.

 

Ønsker deg alt godt, og

LYKKE TIL

 

Skriv gjerne mer, jeg er her jeg

 

Stor klem fra meg

 

 

[Anonym bruker]

Det er utrolig godt å vite at noen der ute forstår hva jeg sliter med!! Tusen takk igjen for at du tar deg tid til å svare. Det gjør veldig godt!

 

Tolmodigheten min er ikke den beste for tiden. Må ta meg i å ikke "glefse" etter ungene når de spør om både det ene og det andre. Tankene mine er helt andre steder, og jeg har vanskelig for å konsentrere meg om det dagligdagse. Mannen min har vært hjemme med meg ett par dager nå (jeg selv er i fødselspermisjon) og skal være hjemme ut neste uke. Dermed blir dagene litt roligere og tryggere for meg. Jobber hardt med å holde skyldfølelsen borte, "bølgen" skyller stadig gjennom magen. Gruer meg så veldig til timen neste uke. Har lyst til å flykte fra alt, glemme alt, vil ikke vil ikke vil ikke!!! ........... men jeg vet at det ikke er noen vei tilbake nå. Har involvert for mange personer i dette til at jeg kan flykte fra det. Jeg vet at de vil støtte og hjelpe meg. Men likevel er det så vanskelig..............

 

Hvor mange år er det siden du fikk hjelp? Hvor lang tid gikk det før du kjente bedring? Bruker du medisiner nå? Beklager alle spørsmålene, ikke føl deg forpliktet til å svare på de hvis du ikke vil!

 

Nei, jeg får komme meg i seng. Håper natten blir rolig....................

 

[Anonym bruker]

Hei du

 

Jeg tror at ditt temperament tydelig viser ditt ønske om å få hjelp. Og hvem er det man lar sånt gå utover? Jo det er de nærmeste, mannen og barna. Det er bra du klarer å la være å glefse. Dette er ikke deres feil/skyld.

 

Egentlig skulle du hatt ny time mye fortere enn at du skal vente helt til neste uke. Skjønner at du gruer deg, og jo færre dager det står på jo bedre egentlig. Veldig glad for å lese at du likevel tenker at dette skal du gjøre selv om det er tungt og vanskelig. Du vil få uttelling for det, og når den dagen kommer vil du innse at alt strevet var verdt det.

 

Det er ca 10 år siden jeg fikk hjelp. Da hadde jeg gått rundt i 5 år og vært deprimert og hatt angst. Mistet eks-mannen pga dette. Han støttet meg ikke i det hele, og klarte ikke å forstå problemet. Er gift med en annen i dag, og livet er helt noe annet.

Det tok ikke så mange månedene før jeg merket bedring. Den kommer ganske kontant, når forandringen først skjer så skjer den (og da er ting forandret for all evighet). Tror du ikke skal tenke at det er å forvente en kjempeforbedring innen så og så lang tid. Det kommer an på hvor åpen du er med psykriateren, og hvor flink han er.

Jeg bruker ingen medisiner, og har heller aldri brukt det. Har på ett eller annet vis klart å være i jobb hele tiden også, men jeg ser tydelig i ettertid at jeg burde hatt sykemelding.

 

Håper du fikk sove noen timer i natt.

 

Varm klem

[Anonym bruker]

God helg min venn.

 

Klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for det!

 

Du er jammen sterk som har klart deg gjennom dette uten medisiner og sykemelding. Er sikker på at du har jobbet kjempemye med det og brukt masse energi på å få kontroll på angsten. Da står det virkelig respekt av å klare jobben samtidig!!

 

Har lyst til å skrive mer, men er litt reservert til å skrive så mye mer på det åpne forumet. Hvis du vil så kan vi kommunisere direkte. Nicket mitt er "Fia71".

 

Ha en riktig god helg du også!

 

Klem