Hvordan går det med alle sammen?

[Silje med marsgull i magen<3]

Nå er det lenge siden jeg har vært innom her, hvordan har alle det?

 

 

Selv er jeg utrolig nok 15+2 uker på vei!! Hvem skulle trodd det! Hvertfall ikke jeg!

Svangerskapet har vært greit, selv om vi har hatt litt homper. Fikk bla.a beskjed av en elendig lege at bebisen vår var død, og at jeg måtte komme på sykehuset for en abort. Dette er nå maange uker siden, og bebis lever i beste velgående! Ellers var jeg litt småkvalm de 3 første mnd, men dette er borte nå. Ingenting å klage på med andre ord!

Vi var på UL 14+0, så en liten baby på 10 cm, helt perfekt! Vi fikk til og med vite kjønnet , men vi har bestemt oss for å holde det hemmelig;)

Ellers må jeg innrømme at jeg sliter litt med å binde meg til denne lille som vokser i magen min, jeg vet jo hvor fort de har blitt revet bort tidligere. Jeg har jo ingen grunn til å bekymre meg, men disse tankene kommer uansett. Forhåpentligvis blir de borte med den voksende magen.

 

Håper alle her inne har det bra, til tross for opp og nedturer!!

[Håpet ble virkelighet!]

Hei - og gratulerer så masse med 15 uker, det er jo supert! Har du fått ekstra oppfølging/ medikamenter i dette svangerskapet, eller er det "tilfeldig" at det denne gangen går bedre?

 

Godt å høre folks positive nyheter, etter 3 Ma`er på 1 år mister man nesten alt mot. Håper innkalling fra Ullevål for tester kommer snart så kan man se videre!

 

Ta vare på magen!

 

[Luddes mamma]

Hei Silje

Så gode nyheter! Uke 15 er kjempebra, og alt ser jo positivt ut!

Forstår godt at du ikke har bundet deg helt til den lille ennå, ikke så rart. Du forsøker å overleve om noe skulle skje – kommer nok automatisk når man har mistet noen ganger.

 

Veldig glad på dine vegne! Du gir håp for oss her inne :-)

 

Hold oss oppdaterte med hvordan det går!

 

[Silje med marsgull i magen<3]

Tusen takk for det, jenter:)

Tror det begynner å gå opp for meg at jeg nok aldri får til å slutte å bekymre meg helt for om dette skal gå bra eller ikke. Selv om vi er over den "magiske grensen", vet man jo aldri. Men du har nok rett luddes mamma, jeg prøver nok bare å overleve dersom vi skulle miste igjen. Vi har fått vite kjønnet på minsten allerede da, det hjelper litt, litt lettere å se alt for seg, på en måte:)

 

Oppfølgingen har vært så som så, vi har tatt mye privat. Det koster, men er verdt det. Jeg går på blodfortynnende sprøyter, som jeg tar hver dag. Men sykehuset ville ikke gi meg disse, så der måtte vi på Volvat. I følge sykehuset måtte jeg ha mistet 2 ganger til, før de var villige til å prøve dette. Det er litt merkelig, men jeg har alltid hatt en følelse av at blodfortynnende var tingen for meg.

Spirene mine har jo alltid dødd mellom uke 5-7, så jeg har alltid hatt en magefølelse på at de ikke fikk nok næring. Vi har jo bl.a sett hjerteslag, for å så miste. Men når ikke sykehuset finner noe feil med blodet mitt, får man altså ikke prøve blodfortynnende. Volvat her på Hamar har derimot hatt veldige gode erfaringer med blodfortynnende på folk i samme situasjon som min.

 

Håper du snart får innkallelse til utredning, håp i 2010! Det er grusomt å gå å vente, tiden føles som en evighet, men samtidig er det godt å vite at man er i gang med en utredning, og at man er tatt opp av systemet! Du må si i fra hvordan det går! Jeg mstet også alle mine på 1 år, meget tøft!

 

Hvordan går det med deg, luddes mamma? Håper virkelig du snart får en leieboer som holder seg i magen i 9 mnd!!

[Luddes mamma]

Så morsomt at dere vet kjønnet allerede. Tenk at det er en liten baby som bare skal vokse seg stor! Fantastisk :-)

 

Jeg har hatt to SA i uke 8 (juli) og uke 5 (tror vi - i september) på rappen nå, og venter tålmodig på mensen. Tar ingen sjanser på å bli gravide uten en menstrasjon mellom igjen... Har tatt Fragmin og Trombyl begge gangene, men det har ikke fungert – ennå. Psyken går opp og ned, men jeg er nok mer oppgitt enn deppa.

 

Ja, vi får håpe den sitter snart!

 

Ønsker deg alt godt i tiden fremover. Dette går bra :-)

 

Klem fra

[Silje med marsgull i magen<3]

Litt tregt svar, men her har vi hatt ferie:P

 

Huff, så mange nå på kort tid:( Skjønner godt du vil ha en menstruasjon imellom, sikkert det beste for kroppen og psyken også Men du har kanskje fått mensen igjen nå?

Kjenner igjen den følelsen ja, jeg også var nok mer debba, og dritt lei!! Det føles jo så håpløst ut! Så dumt fragmin og trombyl ikke har funka! Har legene noe forslag om å prøve noe annet, eller?

Takk for det, og samme til deg!! Håper virkelig spiren din sitter i 9 mnd snart, det er så utrolig fortjent!

[Luddes mamma]

Hei Silje

Nei, ingen mens ennå, men jeg kjenner den er på gang snart.

 

Legen nevnte at vi evt kan forsøke med kortisonbehandling i livmoren som neste steg... Det skal på et vis motarbeide kroppens "natrual killer cells" som de tror kanskje motarbeider dannelsen av en levedyktig morkake. En slags imunssystem overload. Syns det er skummelt med kortisonbehandling utenpå kroppen, så jeg er ikke så sugen på å få det inn i livmoren. Det må også tas før og under en evt befruktning.

 

Vi forsøker vel en gang til på blodfortynnende, så får vi se. Hadde en bra samtale med sjefen i går (han vet alt). Han sa det var viktig at jeg tenkte på hva jeg vil fremover, så kan vi evt kan finne avbelastning for meg i jobben, så kroppen min ikke skal bli utsatt for stress ved en evt neste graviditet. Jeg hadde nemlig et veldig stressende dag (holdt presentasjon for 250 stykker) da jeg mistet sist gang.

 

Nok om meg. Igjen - lykke til videre! Det er så godt å lese at det går bra med deg og din lille : ) Krysser alt jeg har for at du snart er mamma for en nydelig liten baby!

[melina, glad mamma]

Hei Silje

 

Gratulerer med å kommet så langt!

 

Kjenner meg igjen i din situasjon, og jeg gikk også på blodfortynnende denne gangen. Selv om det ikke var noe galt på prøvene mine eller. MEN jeg har nå fått to herlige små jenter, og er ikke i tvil om at det var Klexane som skulle til for å beholde fosterene. Alle mine 9 aborter har vært mellom uke 6-8, uten den siste som var i uke 14. Men fosteret hadde da vært dødt en stund. Legene ga meg medisinen som et siste desperate forsøk. OG TAKK OG LOV FOR DET! Nyter nå tiden med mine to babyer og min herlige adoptivsønn.

 

Masse masse lykke til videre! Håper du klarer å slappe av litt mere etterhvert som tiden går og dette går bra. Gleder meg med deg )

 

Klem )