Sorgen vil ikke slippe....

[Kronesis]

Jeg mistet min lille spire for en uke siden, og det har vært en tøff uke. Jeg mistet i uke 10.Da alt pågikk var alt så fysisk vondt så det tok et par dager før sorgen kom..Det går opp og ned, men noen ganger føles alt så veldig tungt. jeg ønsket så veldig dette barnet..

 

Jeg klarer ikke glemme følelsen og synet da jeg spylet ned min lille spire i toalettet. Det døde slutten av uke 7 og kunne ikke engang kalles foster, Likevel gjør det så vondt.. Jeg ser det for meg så mange ganger om dager...

I tillegg kjennes alt i kroppen "feil". Det er jo naturlig ettersom hele graviditetsutviklingen skal stoppe sånn plutselig og kroppen skal være ikke-gravid igjen. Jeg fryser og har angst. Det er i følge legen fordi jeg mistet så mye blod og har tømt jernlageret...

 

Jeg sier til meg selv at jeg ikke må ta det så tungt. Nå vet jeg at jeg kan bli gravid, og vi kan snart prøve igjen...Det er bedre at det skjedde så tidlig osv... Så går det bra en stund før det legger seg et tung sky over meg igjen, Og jeg går konstant med en knugende vond følelse i brystet...

 

Jeg vet det snart vil føles bedre, men akkurat nå bare gråter jeg....

Takk for at noen ville lese min historie. Vet jeg ikke er alene...

 

 

[Anonym bruker]

Ja, har lov å være lei seg når det skjer.... Eg hadde en SA i sist uke, føler meg meg helt tom. Det var andre gangen jeg mistet:-( Man får ta tiden til hjelp....

 

Håper du føler deg bedre snart og får en baby i løp av 2010:-) Masse lykke til....

[J -76]

Kjære Callista, jeg har stor forståelse for at du har det tungt, det er sinnsykt tøft å miste. Jeg har selv mistet to ganger og vet hvordan du har det nå. Tillat deg å sørge, det blir bedre med tiden, men det psykiske arret man får ved å miste vil alltid være der. La tårene renne, håper du blir raskt gravid igjen hvis det er det du ønsker. STOR klem J

[Anonym bruker]

Det høres kanskje brutalt ut, men: Aksepter realiteten. For faktum er at du har mistet (og det er kjempe trist). Men, dersom du ikke aksepter det, vil du bare gå rundt og være bitter.

 

Hadde selv en MA for 2,5 uker siden. Jeg opplevde at det å komme seg ut og på jobb gjorde alt mye bedre. Da jeg satt hjemme var tankene kun på babyen, mens på jobben var jeg nødt til å forkusere på andre ting. Første dagen på jobb var helt jævlig, men nødvendig.

 

Jeg tenker fortsatt hver dag på hvor langt jeg kunne vært på vei, men det er ikke så kjipt lenger. Nå har jeg heller begynt å fokusere på at vi skal prøve igjen, og håper på at spiren sitter FORT

 

Håper det ordner seg for dere

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Ja jeg er enig i det at man skal akseptere realiteten, men vi har alle forskjellige måter å komme dit på! Vet du ikke mener det vondt, Anonym:)

Callista; bruk den tiden du trenger på å sørge. Aksepten kommer etterhvert den. Noen, inkludert meg selv, trengte å være hjemme lenge etter MA. Var hjemme 3 uker før operasjon og 5 uker etter operasjonen for å komme meg såpass psykisk igjen at jeg ikke bare satt på jobb og gråt. MA skjedde bare 3 mnd etter EXU, så derfor ble det litt heavy for min del og jeg trengte derfor tid til å sørge, prate, være frustrert, sinna og lei meg før jeg til slutt aksepterte at dette var ikke noe jeg kunne gjøre noe med uansett og at jeg nå måtte begynne å se fremover.

Men det jeg vil si er at dersom du trenger å gråte og bruke tid på sorgen; så gjør det! Ikke hopp tilbake i hverdagen før du er klar for det, for det vil muligens bare slå tilbake senere dersom man fortrenger sorgen nå.

Det er nå en gang sånn at spiren er så utrolig etterlengtet, og når den endelig sitter så begynner man jo å planlegge med en gang og er plutselig i "gravid-bobla" enten man vil eller ikke. Da blir nedturen uansett stor når det går galt og vi har jo ingen å miste. For deg var jo dette babyen din, uansett om man kan kalle det embryo, foster eller baby.......

Vet så innmari godt hvordan du har det, og føler veldig med deg.

Sender en stooooor trøsteklem

[Kronesis]

Jeg syns alt er å rart fordi jeg har møtt store kriser tidligere som jeg har taklet langt bedre enn dette. Så det er uvant for meg å bli så satt ut. Tror det har noe med at jeg er veldig sensitiv som person og veldig var for endringer i kroppen.

Det som er vanskelig er at kroppen ikke fungerer. Jeg har hjertebank og blir anpusten bare jeg går opp trappa til 2. etasje. Prøvde å gå tur i dag, men måtte snu etter 200 meter fordi jeg ble så svimmel. Da blir man ikke så sprek mentalt heller..Og de tunge tankene kommer..

 

Jeg liker ikke at det er sånn og jeg skulle veldig gjerne møtt livet og vært på jobb. Jeg er ikke typen som legger seg ned når livet butter litt..¨

Så jeg er egentlig helt enig med anonym!

Er sykemeldt ut uken, men på mandag skal jeg på med arbeidstøyet og gjøre det beste jeg kan...

- Og vente på mensen så vi kan prøve igjen. Det gleder jeg meg til