Må gi fra meg ungene eller noe, for nå har ingen det bra...

[Anonym bruker]

Jeg har en nydelig datter på 3 mndr som jeg elsker over alt. Alikavel er jeg bare trist og lei, og klarer ikke noenting. Alt er veldig kaotisk i hode mitt np. Det veksler mellom å føles helt tomt og å være overfylt slik at jeg ike får helt tak på tankene for de bare raser rundt.

 

Er så trøttt og sliten men går ikke å sover selv om jeg kan. Bare starter opp en masse prosjekter som ikke blir ferdig.

 

Klarer knapt nok å sette på en vaskemaskin.

 

Jeg ammer men har en del melk i frysen som er pumpet, så nesten hver dag tar jeg meg en tur alene mens pappan har ungene. Glemmer tiden og ungene og alt og kan være borte i mange timer.

 

har ikke pumpet meg på noen uker for jeg orker ikke så nå er det ikke så mye melk igjen i frysen men det holder noen dager til.

 

Har gått gjevnlig til psykolog under svangerskapet, men sluttet i sommer for sist time jeg hadde orket jeg ikke å gå på og fikk ikke gitt beskjed på telefon for de tok den ikke. har fått reining for uteblitt og betalt den, og så har det ike blitt mer..

 

Kjenner at nå klarer jeg ikke mer, klarer ikke å prøve. Har alltid vært meg som har tatt seg av hus og hjem og reininger og svtaler og alt, men nå bare sitter jeg her som en idiot og gjør ingenting. I helgen har pappan brukt all tiden sin på å rydde hus for det så ikke ut. Og i dag kjenner jeg at jeg bare roter og gjlr alt værre. Skal snart ha dåp og bakte kake for litt siden, men den ble mislykket, og nå sitter jeg her med ingen brukbar kake og rotete kjøkken.

 

Jeg er midt i brudd med pappan, venter på time til mekling. For vi kan ikke ha det sånn vi har det. Han er helt fantastisk, og samtidig bare krangler vi(eller jeg). Er jo en grunn til at jeg har det sånn jeg har det, men for alle andre er han supermann..Og han er på en måte det, snill og grei og hjelpsom og alt. Men han har latt meg slite meg ut gjennom flere år. Når jeg nå har vært helt ødelagt og knapt klarer å ta meg av meg selv så har jeg sagt til han at jeg trenger hjelp. Og han hjelper i huset, handler mat og legger unger og sånt. Men jeg trenger nok mer hjelp enn det og føler på en måte at det burde han gjøre noe med når jeg ikke klarer...Men det gjør han ikke så da ser jeg ingen annen utvei enn at vi går hver til vårt så blir det hvertfall ingen krangling over ungene fra meg.

Han burde sikkert ha ungene og, men jeg er så egoistisk og vil ikke gi dem fra meg, men ser at jeg ikke klarer dette.Og så kan han ikke forsørge ungene om han må slutte å jobbe for å ta seg av dem..

 

Av og til tenker jeg at jeg skulle ønske jeg ble påkjørt eller ble alvårlig syk og strøk med sånn at han kan overta ungene å gi dem et godt liv. Da ville jo han fått forsikring for meg.

Men det er jo bare de snille menskene som ikke fortjener det sånne ting skjer med, så jeg må vel bare bite tennene sammen litt til, å finne en løsning for hvordan han kan ha ungene og jobbe samtidig. Må bare finne en måte der jeg ikke er involvert for jeg er ikke bra for noen. Og jeg ønske rungene mine alt det beste på jord, og det er nok ikke meg. For jeg er bare så totalt mislykket som det går an å bli.

 

Jeg er plutselig bare lei meg uten noen grunn og bare griner.

-og plutselig er jeg "falskt" høyt oppe og skal gjøre kjempeomfattende ting selv om jeg vet det bare blir rot.

 

Kaotisk skrevet, men sånn blir det når det kommer fra et rotehode. som ikke klarer å tenke gjennom ting først, for da forsvinner det på veien...

[Anonym bruker]

Du er alvorlig psykisk syk. Derfor klarer du ikke se ting klart. Bestill time til fastlegen din snarest for å få hjelp. Ta gjerne utskrift av innlegget du har skrevet her. Det beskriver veldig bra hvordan du har det.

 

Du trenger det for ikke å ødelegge forholdet til barnefaren og barna dine. Du skal ikke dø og ikke gi fra deg barna dine. Du er ikke noe dårlig menneske! Du er bare uheldig og har en psykisk lidelse. Sannsynligvis depresjon eller en manisk depressiv lidelse. Dette kan ha mange årsaker og det er hjelp å få. Og du kan dessverre ikke regne med at andre skal skaffe hjelp til deg... Du må gjøre det selv.. For din egen og barna sin del.

 

Ønsker deg lykke til og håper du får hjelp så du kan føle deg bedre snart!

[Anonym bruker]

Du trenger ikke å ha noen psykisk lidelse i det hele tatt. Det kan være at du har fått en fødselsdeprisjon og at du føler deg helt tømt og avkreftet etter å ha vært på topp så lenge. Det er jo du som har tatt deg av hus, unger og hjemmet bestandig, du som har vært superkvinne og mestret alt. å du skulle nok hatt mer hjelp av mannen din som du sier og nå er det mye hormoner og kroppen din er i ubalanse nå når du netopp har fått barn. Det er mange som har det slik som deg og føler at en bare er misslykket. Du ser alt som må gjøres hjemme og at det blir rot men klarer ikke å rydde, du er borte men klarer ikke å passe tiden. Det er en vanlig reaksjon. Det at du ikke klarer å pumpe mer skal du ikke ta som et nederlag, det er mange barn som vokser opp med morsmelkserstattning og som blir like friske og fine. Amming tapper deg også for krefter, noe du ikke har så mye av nå så det gjør ikke noe om du ikke ammer mer. Kanskje kjenner du da at du får noe krefter tilbake også da. Det er lett å krangle når en ikke har oversikt og krefter og en ønsker å ha det. Hvem vil ikke være den perfekte mor? Det er det ingen som er. Du er en god mor og det vet du innerst inne at du er, og du skal selvfølgelig ikke gi fra deg barna dine. Ikke skal du dø heller og du vet du har barna som trenger deg. Du må gå til legen din og fortelle hvordan du har det.. Kanskje er det at du mangler noen vitaminer eller er blodfattig som gjør at du føler deg deprimert? Du gikk til psykolog men det er ikke alltid det hjelper og at man klarer det, mange ganger hjelper det å trene litt, snakke med utenforstående som familierådgivningskontoret. Prøv å ta en prat med mannen din om hvordan du har det, og fortell han at du ønsker å bli bra igjen men ønsker støtte fra han. Du kommer til å bli bra igjen skal du se men du må ha tid... hilsen psykiatrisk sykepleier

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg er så usikker på om det kan være depresjon. For jeg tar meg godt av ungene, og elsker dem over alt på jord. Det er nettop derfor jeg ser at jeg må gjøre noe for at ikke de skal lide under oppveksten. Er så redd at de da skal vokse opp å bli sånn som meg. -Og jeg ønsker at barna mine skal føle glede over seg selv og livet, og ikke være sykelig optatt av hvordan andre oppfatter dem. Om de ender opp som lege eller skopusser er revnende likegyldig så lenge de har det bra med seg selv...

 

Har hørt en del om fødselsdepresjon, men kjenner meg ikke igjen selv. Kanskje det er lettere for noen som ser det utenfra enn for meg å se sånne ting. Men jeg føler meg på ingen måte som en fare for barna, heller alt for overbeskyttende. Jeg elsker dem virkelig, og er helt overveldet av kjærligheten jeg umiddelbart fikk til den lille. Var ikke sånn forige gang.

 

Ang. amming, så har jeg akkurat nok melk ti vanlig, men det er hvis pappan skal gi flaske det blir tomt etterhvert forde jeg ikke klarer å pumpe nå når jeg er så nedfor, og da blir det jo ikke fylt på i frysen igjen heller.

 

Ellers kan jeg nevne at vi i løpet av siste året har vært utsatt for ganske mye stress da vi har slitt med bygdedyret som fant ut at det skulle rotte seg sammen når jeg var gravid. Har vært mye som har skjedd der i det siste, og fortsatt mye som skjer. Jeg er nesten helt knekt, og har sagt fra om dette, det har jeg klart. Men jeg får alikavel ikke fred. Dette plager meg dag og natt og jeg har gått ned 5-6 kg siste måneden uten at jeg har gjordt noe for det..men apetitten er jo heller ikke på topp akkurat nå.

 

Føler selv at jeg har store problemer og ikke mestrer noe som helst, men det har ikke alltid vært sånn, så jeg tror nok det er utløst av noe.

Men det er ikke så viktig hva det er så lenge ungene mine ikke blir lidende. Jeg har selv vokst opp i et hjem der ting ikke var på topp og det var en del depresjoner i huset, og det var ikke bra for meg..

 

Mannen min har jeg gitt opp. Han ordner alt praktisk jeg ber han om, men å snakke med han..det er liksom ikke hans sterkeste side, og han klarer bare å støtte gjennom praktiske ting.

 

Jeg har det bare så fælt med meg selv nå, og så er det økonomiske konsekvenser opm jeg ikke "virker" lenger. Så tenker jeg litt at kanskje jag har det som dette grunnet min oppvekst, og det vil jeg ikke skal skje med ungene mine. Så da har de det best med pappaen som hoved omsorgsperson. Bare at det gjør så froferdelig vondt å tenke på at jeg har sviktet og ikke klarer å gi dem et godt hjem, så jeg vet ikke om jeg klarer å ha kontakt uten å være en negativ innflytelse som er sint på pappaen forde jeg er sint på meg selv.-Og så var det det med økonomi da. Jeg har på ingen måte lyst til å ta livet av meg eller noe, bare tenker at om jeg ble nå påkjørt av en buss så er det ikke noe stort tap for noen..Er bedre for ungene å oppleve sorg etter noe sånt enn å gå med en sorg de aldri blir ferdig med forde moren har forlatt dem eller er skrullete...Sikkert ikke så mange som skjønner hva jeg mener med det

[hormonia&alienimagen3]

ÅÅh...du det der høres ut som en veldig klassisk alvorlig tilfelle av fødselsdepresjon ja....Da er det bare ringe legen...forklar alt,og så skal du se han skjønner det nok av den forklaringen han og...Da får du den hjelpen du trenger,og det blir tilrette lagt til deg slik at dere skal klare dere,da får også mannen din hjelp/støtte for/til deg.Kan hende at bare en ordentlig forklaring fra en lege hjelper situasjonen deres hjemme sammen...

 

 

Lykke til og IKKE GI OPP!!! dette er desverre noe som skjer,men de er klar over at slikt skjer og de gir god hjelp!!

[Anonym bruker]

Kjære deg.. du har nok et alvorlig tilfelle av fødselsdepresjon.. har selv ikke opplved det.. da jeg er gravid for første gang..men har slitt psykisk i mange år med depresjoner og angst.. det du føler gjør ikke deg til noen dårlig mor eller et dårlig menneske..ALLE kan få en psykisk knekk.. men det jeg vil si.. naboen til foreldrene mine var veldig plaget med fødselsdepresjon.. der hun ikke orket noe,og ble veldig inneslutta.. men hun fikk noe som kalles elektrosjokk terapi.. der de "sjokka" hjernen hennes på plass.. hun fikk narkose under alle behandlingene.. så det er ikke smertefullt.. og det høres sikkert veldig drastisk ut.. men hun ble helt frisk.. og er i dag lykkelig mamma til to skjønne gutter.. ta en tur til legen.. se om ikke du kan få utskrevet antidepressiva prøv det.. det tar gjerne en mnd eller to før du kjenner en god effekt.. det hjelper veldig.. og om det ikke skulle det.. så ville jeg vurdert den sjokkterapien.. lykke til.. håper alt ordner seg for deg

 

 

<3

[Anonym bruker]

Hei. Veldig trist å lese innlegget ditt. Og vær så snill ikke gi opp. Uansett hvor mørkt det ser ut. Der e masse hjelp å få. Har hatt det slik selv. For ti år siden. Men jeg fikk hjelp. Begynte på tabeletter og fikk et nytt liv. Mange har det sånn. Hos deg er det sikker fødselsdepresjon og det vil gå over. Vær snill å kontakt din fastlege snarest. Og be han ta deg på alvor. Snakk gjerne med en god venninne. Ikke isoler deg.

Lykke til og kjekt om vi fikk høre hvordan det går med deg.

Klem

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei

Jeg må bare si meg enig med de andre her som ber deg om å ikke gi opp og heller søke hjelp. Psykolog er tingen for deg, men godt mulig en type gruppeterapi er vel så bra som å sitte alene og snakke med en psykolog. Da treffer du andre som har det som deg.

 

Og så har jeg lyst til å legge til at du må ikke gi mannen din skylden for alt dette. Det er umulig for han å vite alt som foregår inne i deg. Han stiller opp, og det skulle ikke forundre meg om han var rimelig fortvilet over situasjonen han også selv om han ikke snakker så mye om det. Han vet bare ikke hvordan han skal takle det.

 

Husk at ingen kan være noe for andre så sant de ikke tar vare på seg selv. Du er gull verdt jente, og livet kan snu tilbake til det gode like fort som det snudde om og ble vanskelig.

 

[Anonym bruker]

Kjære deg...

Ja,du er inne i en akutt depresjon og du tenker ikke klart...Opplevde selv dette etter en traumatisk opplevelse for 4 år siden.Jeg var alltid i farta og tok meg av hus,unger,jobb og avtaler som du beskriver...til det sa pang,satt bare å gråt og fikk ikke gjort noe...

Jeg tok kontakt med fastlege og fikk snakke med akutt psykiatrisk sykepleier i kommunen,hun ble mitt lys i tunnellen=0)) Jeg gikk deretter på depresjonsmestringskurs og lærte hvorfor de automatiske negative tankene kommer..Og kom ut av det med masse lærdom!

Du er ikke alene,men de fleste lar det gå for langt og ser ingen utvei...Tilslutt føler man seg ubrukelig og dette er ikke noe du styrer selv,du må få hjelp og de nærmeste kan ikke hjelpe deg med dette,det kunne ikke mine..Du er helt sikkert en god mor men nå er du syk og andre må hjelpe deg en periode...skal se du kommer sterkere tilbake!!

Håper du får hjelp,klem herfra...

[Anonym bruker]

Liten oppdatering..

 

Var på time til mekling nå i uken. Der skjedde ganske mye, men jeg fikk ikke med meg så mye, satt stort sett å gråt...Mekleren var utdannet psykolog og så at jeg ikke har det særlig bra for tiden, så vi avtalte at mannen min skal ha foreldreansvaret midlertidig og at jeg skal treffe dem hjemme hos dem nå når jeg har det sånn jeg har det, er viktig med stabilitet, spesielt for den eldste..

 

Jeg klarer ikke å ta kontakt med noen for å få hjelp selv, men det så hun mekleren, og hun spurte om lov til å kontakte fastlegen min og psykolog, så nå er det gjordt. Gruer meg til å snakke med dem, men det er litt godt å kunne slippe fasaden om at alt er helt fint og, for det er det jo ikke. Er ganske langt i fra når det er sånn at jeg ikke klarer å ta meg av mine egne unger engang...

 

Takk for de tilbakemeldingene jeg har fått her. Tror det hjalp meg å "bryte sammen" hos mekleren, i stedenfor å late som alt var greit slik jeg pleier. Nå klarte jeg ikke å late som, og hun så gjennom fasaden og så meg. Det trenger jeg selv om det gjør vondt.

 

Håper ting blir bedre etterhvert. Mannen skal være med til psykologen og fortelle hvordan jeg er for tiden, klarer ikke å fortelle det selv, så tenker jeg sitter utenfor i begynnelsen..

 

Føler at alt blir værre nå, men tror mest det er det at jeg kjenner på følelesene, og det kjennes kanskje værre før det blir bedre? Håper hvertfall jeg får det bedre en gang.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal skrive ned på en ark litt om hvordan du har det og ta det med til psykologen. Viktig at du også får sagt litt om deg selv, med dine egne ord. Lykke til.

[hormonia&alienimagen3]

mm,husk at "det er mørkest før det begynner og lysne" eller noe sånt i den duren...bare heng deg med på lasset og prat når du er klar går det nok bra til slutt skal du se....

 

*blessings* og lykke til til deg!!!Håper du finner veien tilbake til deg selv greit nok og kjapt nok =0)

[Anonym bruker]

Hei

Ville bare si at jeg har vært i en ganske så lik situasjon selv da jeg fikk en alvorlig fødselsdepresjon etter minsten var født. Jeg var totalt nedbrutt og hadde det bare så ufattelig vondt. Klarte ikke ta meg av barna, gikk ned 15 kilo, bare lå i sengen og gråt. Det er det jævligste jeg noen gang har vært gjennom og jeg så ingen utvei eller håp der og da.

 

Men vey du hva? I dag, 2 år etter er jeg frisk som en fisk. Jeg er lykkelig sammen med ungene mine og har det bare utrolig bra. Men det har vært en lang og vanskelig prosess og man trenger hjelp fra fagfolk i en slik situasjon.

 

Lykke til kjære vene, uansett hvor langt nede du føler deg nå så blir det bedre snart. Du må bare holde ut og stå på.

[Anonym bruker]

Har nå vært til psykolog..eller det vil si at mannen har vært..jeg satt på venterommet mens han skulle forklare litt hvordan ting er.Satt der å kvapp til hver gang jeg hørte det gikk i en dør. Var livredd for å bli hentet inn og var på nippet til å gå flere ganger, men jeg satt der helt til de var ferdig. Da var hele timen gått. Tror det er like greit nå, for det var mer enn nok for meg å sitte på venterommet.

 

Neste gang skal mannen og være med. Da er målet at vi skal være inn begge to.

 

Ønsker bare å rømme fra alt. Men håper ting blir bedre

 

jeg har ett "fristed" jeg tar en tur til nesten daglig noen timer. Er godt å komme bort fra alt sammen litt, godt å ha et sted jeg klarer å koble av.

[hormonia&alienimagen3]

det er nok sunt og trur jeg...med fristed tenker jeg på,så får du slappe av litt og puste ut...

[Anonym bruker]

Hei. Du har garantert en födselsdepresjon. Hadde selv dette etter barn nr 2 og vet endel om hvor vanskelig dette er. Når man er mitt oppe i det så er det vanskelig å se noe positivt og vanskelig å fatte at man har en depresjon. Jeg visste at jeg hadde allt å väre lykkelig for, som to flotte barn som jeg elsker og en fantastisk og hjelpsom mann. Gikk til slutt til psykolog, men var for langt nede til å kunne få noe utbytte utav dette så jeg begynnte på medisiner. Etter noen uker på medisiner så merktes en veldig forandring. De förste ukene var ikke bra, men etter hvert ble det bedre og bedre og i dag er jeg gravid med nr 3 og har sluttet med medisiner for 2 år siden. Det er en av de beste avgjörelsene jeg har tatt i livet det å begynne på medisiner og virkelig forsöke allt for å komme meg igjennom dette. Hadde jeg ikke gjort dette så hadde jeg nok ikke värt gift med min mann den dag i dag. Du skriver at det ikke går å prate med din man, men at han er fantastisk på alle andre måter. Min mann gikk heller ikke å prate med om dette når jeg var oppe i det. Ikke for at han mente noe vondt med det, men han skjönnte ikke rett og slett. Er ikke lett for din mann å forstå en slik sak. Ofte så legger de mye skyld på seg selv for at den andre ikke er glad og fornöyd, og uansett hva de gjör og hvor mye de hjelper till så vet vi jo at det ikke hjelper for det er ikke de det er noe fel på. Jeg sa ofte til min mann at det ikke var hans skyld, men han fölte seg så makteslös og ble oppgitt av at jeg var så lei og trist hele tiden. Det er ikke lett for näre og kjäre heller. Da kan man kjenne seg avvist fra sin mann, men han takler ikke situasjonen selv heller. Håper du forstår.

 

Jeg tror du kan klare dette bare du tar tak i det og virkelig pröver allt for å bli bra igjen. Er jo veldig bra at du skjönner at noe er galt. Det er steg nr 1! Ikke gi opp verken mann eller barn. Si til din mann at du skal gjöre allt for å bli bra og at han gir deg en mulighet til det. Gi det 1 år. Jeg tror det löser seg, men det tar ikke ett par uker. Nå i ettertid så ser jeg på hendelsen med helt andre öyne, for nå er jeg frisk. I en deppresjon er man som i en boble og ser ikke saker realistisk. Ikke for at man ikke vil, men for at man ikke kan.

 

Du skriver at du er ett rotehode og at ting forsvinner på veien. Ang det så kan jeg si at man ofte blir glömsk i en födselsdeppresjon.

 

Jeg har det så bra nå og önsker deg all lykke till. Spör gjerne om du lurer på noe. Jeg vil bare at du skal komme deg igjennom dette.

 

Klem

 

LLL

[21Jan]

Har fulgt litt med på det som er skrevet her inne, og jeg lurer så fælt på hvordan det går med deg? Har du kommer deg gjennom den verste fasen? Har du vært hos psykologen selv?

 

Er enig med de andre innleggene om at du har fått en akutt fødseldepresjon, slettes ikke uvanlig, jeg har selv hatt det en gang;-)

Det går over;-) Med eller uten hjelp, men uten hjelp tar litt lengre tid.

 

Klem fra meg;-))

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det en del bedre en stund og har gått til psykolog. Fikk ikke så mye ut av det, tror ikke legen og psykologen forstår helt hvor "syk" jeg er/ har vært. Sluttet å gå til psykologen og legen forde jeg ikke klarte å møte opp. Ble for vanskelig.

 

Fikk et brev om at jeg måtte ta kontakt innen noen uker ellers ville psykologtilbudet falle bort. -Vel det har jeg ikke klart så jeg har vel bare meg selv og takke, men det er jo nettop det som gjør det så vanskelig å få det bedre at jeg ikke klarer å ivareta mine egne interesser..

 

Har det veldig tungt nå og skal til legen neste uke, om jeg ikke feiger ut og glemmer det da. Mannen må være hjemme med ungene og da må jeg sykemeldes så jeg må komme meg til legen..Om ikke går økonomien rett vest.. Vi bor sammen enda, men det er mest forde jeg ikke klarer å gjøre noe. Så jeg klarer ikke å få gjordt det som må gjøres for å flytte ut, og mannen min vil ikke jeg skal flytte så han hjelper ikke akurat til med å få meg ut heller.

 

Synes det er utrolig vanskelig å være "ressurs-sterk" deprimert mor. Er ingen som tar tak for å få i stand noe orntlig hjelp til meg, det må jeg klare selv, og så er det akkurat det jeg ikke klarer. Bruker opp alle kreftene mine på å vise at jeg har det så bra som jeg klarer å late som, men fasaden sprekker vel til slutt. Rart ingen har reagert egentlig for det kan ikke være så vanskelig å se at det er rett før det rakner for meg. Kan gå mange dager mellom at jeg får dusjet og vasket håret bl.a forde det bare ikke blir til. Og føler at jeg ser skikkelig ustelt ut, men orker bare ikke...

 

Har foresten fått diaagnosen mild depresjon av psykologen men treor dette har noe med fødsel og sånn og gjøre. Og må egentlig inrømme at det er langt fra mild grad..

 

I dag er en middels dag. Har bedre dager innimellom, og dager der jeg nesten føler meg som normal. Men da blir jeg så fryktelig sliten etterpå for da skal jeg jo ta tak i alt, og gjøre ting med ungene osv.

 

Huff, ser det er ganske svartmalt det jeg skriver, men sånn er det nå bare i dag. Det kommer nok bedre dager etterhvert. Håper bare noen "ser" meg og tør å bry seg og blande seg i andres saker:-)

[mammaløve]

Hei! Jeg synes du er utrolig sterk og tøff som forteller hvordan du har det her. Du skriver om at du er en "ressursterk deprimert mor", og at du bruker all din energi på å virke ok utad. Tror veldig, veldig mange har det sånn. (å ja, kjenner meg veldig igjen i det! Hadde en periode i livet mitt der jeg var utrolig langt nede, og kunne bruke nesten hele dagen på å mobilisere krefter til å komme meg i dusjen og "pynte" meg litt, bare fordi jeg skulle ned på butikken og handle mat)

Fordi det å slite psykisk fortsatt er så tabu i samfunnet vårt, risikerer man å bli mye sykere fordi man ikke vil at omverdnen skal oppdage det. I tillegg er folk så redde for å gripe inn dersom de ser at noen sliter, nettopp på grunn av de samme tingene. Det er rett og slett for skummelt å prate om. Man hører barnevernet og lukket avdeling med en gang man nevner ordet depresjon.

 

Sannheten er jo at det slett ikke trenger å være sånn. Det burde være mye lavere terskel for å søke hjelp hos bekjente og det offentlige når man kjenner man sliter. De aller fleste rundt oss har hatt en skikkelig nedtur i løpet av livet sitt, vi bare snakker ikke om det. Dermed tror man at man er det eneste og galeste i gata når depresjonen rammer.

Jeg kjenner igjen følelsen av å ønske at noen "ser" en, og kanskje tør å innse hvor galt det er fatt. Uten å bli redd, men heller vise omsorg og forståelse. Faren er nok at du kanskje framstår som helt ditt vanlige jeg utad, og alle aner fred og ingen fare. Har du noen du kjenner godt utenfor husets fire vegger som du hadde tort å snakke om dette med? Det hjelper så uendelig mye at noen vet hvordan man egentlig har det, som man slipper å kjøre fasadespillet med.

 

Å gå til psykolog hjelper ikke alltid først, av den enkle grunn at det ikke er alle psykologene som forstår deg umiddelbart. Kanskje det rett og slett hjelper å bytte psykolog. Dersom du tør å åpne deg, og være ærlig med psykologen og deg selv, kan nok dette hjelpe i lengden.

 

Sender deg rett og slett en klem her, og ønsker deg det beste. Stol på meg, du kommer til å føle deg varig bedre før eller siden, selv om det kan føles som at man står i et sort hull akkurat nå.