Fødselsangt i 9 mnd - til drømmefødsel!

[annri 71 Mamma til 3.]

Jeg ble gravid med nr.3 i fjor høst og ble rimelig fortvila da jeg så den blå streken. Etter forrige fødsel med nr.2 bestemte jeg meg for at det ikke skulle bli flere barn på meg/oss. Men ved et "uhell" var altså en baby til på vei...jeg klarte ikke tanken på å fjerne det og vi tenkte at naturen fikk gå sin gang (har mistet 3 fra før i sponabort).

Fra den dagen hadde jeg så mye fødselsangst at det preget hverdagen min. Hver gang mannen min begynte å snakke om det, spørre hva slags stilling jeg ville føde i, nevne lystgassen o.s.v stivnet jeg helt og begynte å løpe fra det faktum at jeg faktisk skulle igjennom en fødsel til. Den forrige fødselen var uutholdelig smertefull og oppfølgingen på sykehuset var elendig under fødselen. Opplevde usikkerhet blandt både jordmor og lege..men hadde en normal, men kjapp fødsel. Så det skjedde ikke noe unormalt og traumatisk, det var bare vondt!

Jeg regnet med å føde før tiden og gikk og ventet på at det skulle skje 1 1/2 måned før termin den 30/7 , men den gang ei. Jeg gikk 12 dager på overtid og ble satt i gang. Det hadde jeg ikke opplevd før, de to andre har startet av seg selv, selvom jeg gikk 17 dager over med førstemann.

Da andre hørte om at jeg skulle settes igang himlet de med øynene og sa lykke til....jeg tolket det som et stakkars meg eller noe.

 

Uansett... mannen min og jeg dro på sykehuset om morgenen den 11 august og jeg ble undersøkt, 1 cm åpning og overhodet ikke moden. Fikk modningspille og ingenting skjedde. 6 timer senere var det 2 cm og ny pille. Det eneste jeg hadde merket var oftere kynnere og de var litt sterkere enn vanlig. Mannen min lurte på om han skulle kjøre en tur til Oslo (1 time unna) for dette kunne ta tid, og det var drepen og traske rundt på sykehuset og vente. Men vi besteme oss for å ta en tur hjem for å hente en bok jeg glemte da vi reiste (bor bare ti min unna sykehuset). Da var klokka rundt 19.45....Jeg hadde såvidt tatt en bit av en brødskive og satt meg ned hjemme da jeg sa til mannen min "Jeg tror vannet går".... "Det er ikke noe du tror" sa han "...det vet du" (Ved sist fødsel fosset vannet) Da var det bare å reise tilbake til sykehuset og nå merket jeg at veene begynte, veldig svakt, men de kom tett. Vi kom oss opp til føden og mannen hentet jordmora til barselrommet vårt der jeg prøvde å komme meg opp i senga. Plutselig sto det flere personer der, den ene satte akupunkturnåler på meg og noen andre prøvde å få av meg klærne gjennom kanylenåler og slanger som var blitt satt i forberedelse til epidural...Jordmora gjorde alt for at jeg skulle føle meg trygg og at jeg skulle få det jeg ba om (jeg hadde motvillig skrevet et ønske-fødebrev noen uker i forveien som hun hadde lest).

Akupunkturen hjalp veldig og jeg hadde veldig lite smerter, veene varte ganske kort også for hvert tak.. Kl.21.10 hade jeg bare 3 cm og jeg ble skikkelig skuffa, tenkte at dette ville ta tid.

Men i hui og hast ble jeg kjørt inn på fødestua og anestesilegen kom på pletten....Mens jeg supte i meg lystgassen forklarte han meg hva han skulle gjøre....jeg så bare tåke og registrerte ikke hva han sa, mens jeg jobbet meg gjennom veene.... Rett før han skulle sette nåla ble jeg undersøkt igjen, da hadde jeg 9 cm og til min overraskelse kjente jeg et snev av en pressvee...Anestesilegen sto og humret og sa at dette rekker vi ikke, så var det bare å presse i vei. Jeg tenkte i det fjerne at nå får det bare stå til og ta rifter og det som er etterpå...nå må jeg bare få ut ungen. Mannen fikk litt sjokk over at jeg måtte presse så kjapt, så tidlig. Han var lettere forvirret. Etter et par press sa jordmora at jeg hadde bare en til igjen nå, så var han ute. Herregud, tenkte jeg...allerede?? Jeg presset i vei selvom jeg ikke hadde mer å gi... Plutselig var lille Juno Hendrix født, kl 21.38 bare 40 min etter at jeg hadde 3 cm åpning. Jeg hadde en styrtfødsel, sa de.

Det var en velsignelse å være ferdig og jeg og mannen min gråt og gråt da vi fikk gutten vår på brystet mitt....så perfekt og så skjønn. Og alt det jeg hadde gruet meg så forferdelig for ble bare en drøm av en opplevelse :-) Jeg kunne ikke fått en bedre fødsel.

Joda, det var vondt og jeg skrek værre en noen gang. Men det aller vondeste var de to siste pressene før han var ute...jeg kan telle på en hånd hvor mange virkelig vonde veer jeg hadde i forkant.

Men nå er det stopp, 3 flotte gutter er mer enn nok....Og jeg avsluttet med en drømmefødsel!

 

Håper jeg med denne historien kan lette andres frykt for å føde...

 

[Gjest]

Gratulerer med både vel overstått fødsel og babyen! Veldig kjekt å lese at du ble hørt og fikk en "god" opplevelse:-)

[3smaa]

Gratulerer så mye med lille gutten!

Jeg fikk tårer i øyne av å lese dette.