11 uker påvei, og har det ikke bra

[tintafant-m/2 jenter]

Ikke planlagt dette, og er gravid med nr 3. oppdaget det forrige uke, og er nå altså 11+3. Fikk time til abort i dag etter sterkt ønske fra samboeren min. Klarte ikke å gjennomføre det, og sitter her med svart samvittighet. Han har ikke pratet med meg i hele dag. Har full froståelse for hans meninger og skulle gjerne ha klart å gjennomføre det slik at han ikke føler seg så ille som han gjør.

Vet ikke hva jeg ville med dette, men måtte bare lufte det litt

[mamma og my]

Føler med deg, det er en forferdelig situasjon å være i. Abort eller ikke er et valg som du må leve med resten av livet, og som du kommer til å føle mer på kroppen enn samboeren din. Når du ikke klarte å gjennomføre aborten, er det et ganske sterkt signal på hva du egentlig føler rundt graviditeten, til tross for omstendigheter som ikke nødvendigvis er så gode. Får håpe at samboeren din får et annet syn på graviditeten når sjokket har fått lagt seg. Du kan jo også kontakte Amathea for å få noen å prate med om hvordan du kan gjøre det videre. er det spesielle grunner som gjør at det passer dårlig for dere nå?

[Molait]

Skjønner deg godt. Man ønsker jo ikke å trosse hans ønsker heller. Nå er man faktisk to da. Sviktet prev. eller var han klar over risken?

 

Har selv en PA bak meg. Gikk greit da. Eller greit og greit, gråt og hadde det ikke bra, men gikk over og plaget meg lite. Først 5-6 år etter begynte det virkelig å plage meg. Nå er jeg vel på stadiet at jeg ikke tillater meg å dvele ved det. Kom veldig opp igjen da jeg mistet tvillingene mine. Dette var i uke 14. Nå tok jeg PA mye tidligere enn det. Usikker, men kan vel ha vært en 8 uker på vei. Men da jeg så hvor ferdige de var i uke 14 var det grusomt å tenke på at det faktisk er lov frem til uke 12. De er jo ferdige! Små men så ferdige...

 

Dømmer ingen og har selv gjort det. Man må se på situasjoenen men til syvende og sist tror jeg man må gå etter magefølelsen sin. Du overlever en abort. Dere klarer gå videre. Det vil nok alltid prege forholdet deres dersom du gjør det kun for hans del. Da vil nok en del av deg kanskje hate han for at du gjennomføret det. Eller kanskje ikke. Men greit å tenke gjennom.

 

Om du tar en abort må det være noe du og ønsker. Du skal leve med det mer enn han for resten av livet.

 

Og velger du å beholde så går nok det seg og til. Nå kjenner ikke jeg dere som par eller mannen din, men vil da tro han etterhvert gleder seg og vil elske det nye nurket og.

[Singelmamma og banden]

Dersom du ikke ønsker den aborten, så skal faktisk han ta hensyn til deg og dine ønsker også - ikke bare du ta hensyn til han. Hva med hensynet til den lille i magen da? Og hvorfor vil han ikke ha et barn til? Noen forklaring på det?

 

Jeg støtter rådet lengre opp her om å ta kontakt med amathea.

[tintafant-m/2 jenter]

Takk for svar. Det var p-pillene som ike virket....

Har to jnter fra før. han sier vi ikke kan pga økonomi og praktiske ting som at vi bare har 3 soverom. Vi tjener nå nesten en million tilsammen så jeg mener han ikke kan skylde på økonomien. Jeg forstår han så godt. Føler seg for gammel også. 41 år nå.

 

Det verste er at jeg bare har denne uken igjen å gjøre det på. Amathea har ikke kontor her, men kanskje je kan singe dem

[Helverine]

Huffameg. Stakkars dere. Er det ikke en sånn tlf man kan ringe anonymt til? Fikk du snakket med sosionom i forkant av ultralyden? Kanskje dere kunne tatt en tur dit sammen begge to? Ei venninne av meg gjorde det. Kan være greit at mannen deltar på slike samtaler også. Man er jo to om det.

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

Vi har nettopp vært i tilsvarende situasjon, bortsett fra at jeg ikke var like langt på vei når jeg oppdaget at jeg var gravid. Han ville ta det bort i begynnelsen, men når jeg begynte å beskrive følelsene mine for det voksende livet og hvor mye det ville prege meg i negativ retning med abort så skjønte han at det ikke fantes en eneste en praktisk unnskyldning for å ta det bort. Vi tjener mindre enn dere, har bare to soverom, har to jenter på 1 og 3 år fra før, han er 42 år osv... Men det var ingen unnskyldning som rettferdiggjorde beslutning med å ta det bort. Og siden vi allikvel hadde pratet om en tredjemann i fremtiden kunne vi ikke ta bort denne nå, bare for at det ikke passet nå. For da ville det aldri passe med en tredje i fremtiden heller. Så gudskjelov så snudde mannen min og det var en herlig følelse den dagen vi bestemte oss for å beholde det. Alt går bare man bestemmer seg for det. Og nå beundrer han meg for valget over å bli trebarnsmamma og sier han skal gi meg all mulig støtte i det valget som har blitt tatt.

 

Tenk først og fremst på deg selv og forestill deg på hvilken måte dette vil prege deg dersom dere velger abort. Husk at det er kun du som har makten i denne avgjørelsen. Det er bare du som kan underskrive aborterklæringen. Jeg mener ikke at han ikke har noe å si, men det viktigste er faktisk hva du føler. Og det er ikke bare bare å gjennomføre en abort heller. Dere har dessverre ikke så god tid på dere, og det kan jobbe litt i mot dere når dere er uenige. Vi brukte to-tre uker på avgjørelsen og tanken på å beholde det modnet nok mye i denne tiden hos mannen min. Jeg tror din mann er preget litt av panikk og kommer ikke på noe bedre å si enn de helt praktiske unnskyldningene. Jeg tror det er ganske normalt for en mann å tenke på praktiske ting først uansett, men hvis du prøver å åpne synet hans og beskrive litt hvilke følelser du sitter med så kan det hende han ser på det med litt andre øyne. Som mamma fra før er det lett å knytte seg til det nye livet som vokser inni en, og man sammenlikner denne med de tidligere graviditetene som man gledet seg sånn over. Jeg forklarte bl.a. til mannen min at jeg ville ikke byttet bort noen av de barna vi allerede har hverken i bedre lønn, en større bil, eller større hus.

 

Jeg håper dere kommer frem til en enighet og en avgjørelse som blir like god å leve med for dere begge to. Og jeg håper du får igjennom ditt ønske om å beholde det. Lykke til! Klem.