Seksuelt misbrukt, hadde fødselsangst og her kommer min fødselshistorie, med Epidural, og barseltid.:)

[Anonym bruker]

har desverre drøyet litt for meg med å få skrevet her.men men.....

jeg skriver fordi jeg ønsker så inderlig å hjelpe dere dær ute som sitter og har det vanskelig, og er redde for det som skal komme.Fødselangst er grusomt og stjeler mye av den flotte opplevlsen det er å være gravid. Min fødsel gikk så fint, jeg var forberedt på at man aldri vet hva som skjer, så jeg tok det som det kom fra fødselen startet, så håper ikke at det er noe som skremmer dere ved min historie.men jeg forteller den akkurat slik den var. småting var ikke så ålereit, som f.eks.akupunkturen jeg valgte, men ellers gikk alt ganske bra.og epiduralen stakk i ryggen når di satte den , men det gikk så fort over, og det var såååå verdt det.

 

først og fremst vil jeg si til dere:at det fins ikke en fødsel som er lik....

 

Jeg hadde godt til fødselsforberedende samtale igjennom hele svangerskapet pga sterk fødselsangst grunnet at jeg har vært seksuelt misbrukt . og ting og råd ang. det har jeg skrevet i ett annet innlegg(husker ikke akkurat hva det heter nå, men skriver det inn her etterpå.)

 

samtalene med jordmor roet meg mye og jeg følte at jeg fikk plass til å nyte svangerskapet, og det var utrolig godt:)jeg fikk alle forsikringer jeg trengte, hadde ønskebrev hengende på svangerskapsjournalen min.Nå gjenstod det bare å vente. alt var ordnet til vårt mirakel skulle komme.

 

SLIK STARTET DET:

18.juni... fortsatt 5 dager igjen til termindato: føler meg sliten i ryggen når jeg våkner, har sagt til barnefar at jeg følte det på meg at fødsel var nærme, merket det bare på meg. kvinnelig innstink eller noe hehe:)

men derfor ønsket jeg ikke være alene hjemme mens samboer var på jobb, så han kjørte meg hjem til min mor, på veien dit skulle han innom en kort tur til legen sin. jeg satt i bilen og ventet, og begynte å kjenne "tak" i mage, men mest i ryggen. som litt sterke menssmerter. men så ga det seg en stund, og så kom det tilbake. men så stoppet det plutselig igjen og ble borte. jeg dro til mamma og var dær til samboer var ferdig på jobb, følte bare liten mensmurring.hehe

jeg maste om å komme meg hjem, følte meg så sliten av denne murringen ville bare legge meg. jeg sier igjen at jeg tror noe er på gang, men er så usikker. har jo aldri født.

vi kommer hjem. Rundt 20.15 på kvelden begynner murringen å bli til tak, og så til kramper..... herifra tar det på. og jeg sier:NÅ ER DET I GANG...... noe er i gang iallefall hehe.rart det føltes nesten som magebesvær.timene frem til kl.11 gikk så fort..jeg travet rundt på gulvet. kl. 23 har jeg så vondt at jeg ikke orker prate selv når takene er dær. tro meg. det er ikke vondt slik dere tror, det er som sterke menssmerter på en måte. men man kjenner det ikke så lokalt, og jeg hadde mere vondt i ryggen enn forann. i magen føltes det ut som luftproblemer hehe. lignet så mye at jeg var i tvil om fødselen var i gang,hehe. vi ringte ned, og ble bedt om å komme ned for en sjekk.

 

TIL SYKEHUSET:

 

vi kommer til motagelsen ved 23.30 tiden ca.og opp på fødeavdelingen:

på vei bortover i koridorene kommer det en ny krampe, og jeg skynder meg bort til vaktrommet. men orker ikke si noe, så jeg stod bare å kikket. di smiler til meg og sier, var det du som ringte ned....samboer svarer ja. åh du har ei rie nå eller.? ja.

Vi blir vist inn på ett undersøkelsesrom, og jeg gir beskjed om at det følger med ett ønskebrev på journalen min. hun går å henter ut det og leser. så detter di på ledninger for å måle riene, og spark, vanlig prosedyre, og så sjekket di meg vaginalt. jeg var fullstendig tildekt med laken over meg. ok sa hun: Du kan velge selv om du vil dra hjem, men jeg anbefaler deg å bli, for du har 4 cm åpning.

wow det kom overaskende...... så da ble vi da.....hehe. vi fikk føderom og da roet jeg meg. så ble riene sterkere og sterkere, og kortere pauser igjennom. da begynte det å gå fortere, tross di sa det ville ta lang tid til før det ble fødsel. vannet har ikke gått onkelig så jeg fikk akupunktur som skulle hjelpe vannet til å gå og samtidig hjelpe meg med kvalmen jeg hadde hatt en stund. akupunktur for meg var nok ikke en god opplevelse, kroppen min protesterte mot akkurat akupunktur og jeg kastet istede opp av den desverre, men den funket perfekt på fostervannet mitt.ploff sa det og så var det gjort hehe. oii sa jeg.....hehe.

da ble selvfølgelig smertene noe forverret.

 

EPIDURALEN

Greia mi var at alt gikk ganske fort, riene kom veldig tett og var ganske kraftige over lang tid. det ga lite tid til hvile imellom riene, derfor ble jeg og jordmor enige om epidural, slik at jeg ikke skulle slite meg ut til utdrivningsfasen. da trengte jeg epidural og da ønsket jeg den hehe. narkoselegen kom. Hun setter den i ryggen, og ja det stakk, var litt vondt akkurat i det hun førte den på plass, men det varte i noen sekunder bare, så var det over:)jeg syns ikke det var noe værre en ett blodprøvestikk.

Når epiduralen begynte å fungere så var det som HEAVEN hehe. det var så deilig å hvile. også fordi jeg hadde mye spenninger i meg pga fødselsangsten osv. denne tiden jeg fikk epidualen, og smertene ble borte var hellig for meg, og det beste som kunne skjedd meg mentalt. det var vaktskifte og jeg fikk ny jordmor, verdens snilleste jordmor:JUDITH FJELD ved sykehuset buskerud. hun pratet med meg, roet meg så vannvittig,og vi fikk så fin kjemi med henne.

alt hadde gått så fort at jeg følte at jeg ikke hang med mentalt i hva som skulle skje meg, og denne hviletiden ga meg mulighet til å innhente meg og roe meg, forberede meg til neste fase, utdrivningsfasen som jeg trodde skulle bli skrekkelig smertefull.I hviletiden hørte jeg på musikk, og sendte medinger til famile, koste meg, fikk tid til å ta innover meg hva som skjedde med meg. og jeg kjente riene mine, men di var ikke vonde, jeg bare kjente hvordan jeg hadde akkurat som sammentrekninger i livmoren, og det var ikke ekkelt....det var flott følelse, jeg følte meg så kvinnelig, og jeg følte tiden var magisk fordi nå kjente jeg dette flotte livet inni meg som jobbet for å få komme ut til meg og pappan sin, som trengte vår omfavnelse beskyttelse, og kjærlighet:) det fikk meg til å fokusere på hvor flott dette var, at jeg var litt heldig som var den fødende, og satt med disse urkreftene inni meg. epiduralen ga meg ca tre timer med hvile før hele effekten var fjernet. For som du sikkert vet så kan man ikke føde uten smerten. Smerten er din allierte som hjelper deg å trykke deg i mellom rien. jordmor ga besjed om at jeg etter hvert ville føle en slags trykkertrang. det føltes ett trykk nedover som kom i tak, livmor musklene trykket nedover og ut. dette var ikke vondt, det bare trykket, slik trykkertrang man føler når man må bæsje (hehe).

etterhvert begynte litt smerter å komme tilbake. men det var så lite og den delen av fødselen som jeg hadde fryktet var mest smertefull var den minst smertefulle for meg. Jeg fikk beskjed at jeg tilslutt ikke ville klare å la være å presse/trykke og da skulle jeg bare følge innstinktet mitt. Og jeg ble overveldet av hvor sterke livmormusklene mine var. musklene gjorde så mye av jobben foir meg, det var underlig, men en flott tid også. det var min tid. jeg fikk beskjed om di mente det ville ta ca 3 kvarter før min sønn ville bli født, dær tok di feil..hehe ett kvarter, og så var han ute...... og det er ett magisk øyeblikk å høre det første barneskriket. under fødselen var jeg ikke så plaget med bakgrunnen min som seksuelt misbrukt. det kom litt følelser underveis, og tenkte på det ett par ganger, men jeg fant det lett å jobbe med det da. jeg fokuserte på babyen min som trengte meg. Under fødselen skjedde noe ganske forundrende. jeg kjente fødeinnstinkter komme til meg, helt rart, sa det til samboeren, og sa;plutselig er jeg så klar for dette, akkurat som jeg har gjort det mange ganger før..... jeg følte meg plutselig trygg forberedt på neste steg......

 

Jeg tviler ikke ett sekund på at Epiduralen var det beste som kunne skjedd meg , det beste som kan skje en kvinne som har opplevd det jeg har, for vi trenger kanskje litt lengre tid enn en vanlig fødsel ville tillate oss, slik at vi henger med mentalt på ett vis.

 

det skal sies at hadde det ikke vært for epiduralen hadde jeg født i løpet av en times tid antakelig. men for meg var det verdt.

Jeg har så definitivt tenkt meg flere barn, gruer meg ikke til fødselen nå, fordi om jeg vet at ikke en fødsel er lik, så kjenner jeg meg selv og hvordan kroppen min reagerer på fødsel.

Det du skal huske som er det beste rådet jeg kan gi deg, er at du skal være krevende når du er i fødsel, si det du trenger, gjør det du trenger, la denne dagen være din, og bare din. gjør akkurat det du føler er det riktige for deg, være åpen mot jordmor, er du redd så si kort, nå er jeg redd. Og jeg gjorde noe smart: jeg avtalte med jordmor en angstskala fra en til ti, slik at hun kunne spørre meg underveis, og jegkunne svare kort. ut fra svaret hjalp hun meg med den intensiteten jeg trengte.

Noe jeg var redd for før fødsel var å skulle gli inn i fortiden min og miste litt kontakten med virkeligheten, dær og da. Dette var ikke noe problem, men jeg hadde avtalt med jordmor at om slikt skjedde så var måten å få meg ut av det, å minne meg på at jeg måtte gjøre mitt beste for mitt barn i magen og fødselen. alt dette hjalp til å skape så mye ro rundt meg og inni meg at ingen av katastrofetankene mine ble ett faktum.

Jeg smiler når jeg tenker på fødselen, hvor sterk jeg var., hvor bra jeg klarte meg hvor flink jeg var.

og så tenker jeg på den flotte følelsen av å få min sønn på brystet. holde rundt ham, kikke på ham.

 

Om du ikke føler akkurat dette jeg følter ,så er ikke det unormalt heller. alt er normalt av følelser man får under og etter en fødsel. men tør å være deg selv i din fødselsopplevelse og ei din fødselsopplevelse, ikke la deg styre for mye heller. om du gråter og er lei deg etter fødselen og kanskje du ikke føler morsfølelsen slik du trodde så vit at det ikke er normalt. fortelle det til jordmoren, ikke bær det alene. dette er normalt. Det er ett nytt menneske som du skal bli kjent med tross alt. og du har tross alt godt igjennom noe ganske overveldende både mentalt og fysisk. hormoner eksplodere i deg. det er din dag..la den være din.

ha en åpen dialog med jordmoren, andre støttepersoner om hva du føler underveis. en fødsel skal bearbeides inni deg uansett bagrunn i ettertid, og jordmor, og dine nærmeste er dær for deg da å.....

 

jeg håper ikke noe har skremt dere av det jeg har skrevet, og har det det, så skriv det til meg vær så snill, antageligvis har jeg ikke forklart meg godt nok da.

En ting jeg vet er: at du vil klare akkurat din fødsel bedre enn noen andre.... du har styrken i deg til dette, uansett om det er keisersnitt, epidural eller uten noe som helst.

Dette vil gå bra kjære deg, bare sørg for å ha ett nettverk rundt deg, samtaler og dialog med jordmor enten muntlig eller skriftelig, prat med di nærmeste i dine omgivelser. og vit at du er ikke den enste på barselavdelingen som gråter, kanskje er litt lei deg, kanskje fryktelig lei seg........ barseltiden er jo får at du skal innhente deg mentalt også ikke bare fysisk. husk å være god mot deg selv i barseltiden. Syns det er tatt for seg alt for dårlig om dette evnet barseltiden. det blirikke fokusert på så mye og det er dumt. for det er en viktig tid for deg menatlt også.og det skjer vannvittig mye inni deg i denne tiden hormonelt som påvirker....prat med jordmor på forhånd om denne barseltiden og hva man kan forvente seg,

i mitt tilfelle kom mye reaksjoner på fortiden min som seksuelt misbrukt i dagene etter fødselen.

 

Vi måtte bli på sykehuset i 11 dager pga at min sønn fikk en infeksjon .

For andre er man dær bare tre dager. merker du at noe er vanskelig, så ta kontakt med barselavdelingen eller nærmeste helsestasjon om det som er vanskelig, dette er di vant til og di vet å hjelpe deg....

 

jeg sier ikke at du vil få en vanskelig barseltid, overhodet ikke. denne kan bli flott også har bare skrevet dette i tilfelle den ikke skulle bli slik forventningene dine har vært.

 

fødselen er en av di flotteste opplevelsene jeg har med meg i livet, det var bare barseltiden min som ble litt rotette.

 

ikke gru deg så mye. lukk øynene dine og smak litt på om du kan føle dinne kvinneinstinkter nå, kan du det vil di roe deg, kan du ikke det, så ikke fortvil, di vil komme på plass når di trengs.

 

Selv var det mange omstendigheter rundt meg og min sønn etter fødselen som var vanskelige og vonde, noe som ga meg en fødselsdepresjon. Jeg hadde hørt så lite om alt dette etter fødsel, barseltid, så jeg turte ikke være åpen om alle di rare tankene mine og følelsene mine, for jeg følte at andre ville se det som om jeg ikke var glad i barnet mitt. Jeg trodde at meningen var at man bare skulle være lykkelige fra ende til annen. så jeg skjulte mine tanker og følelser. det var dumt, det vet jeg nå. skjer det igjen vil jeg rope det ut ved første annledning noe jeg håper du også gjør vist du skulle føle vansekelige eller vonde følelser i ettertid. Jeg valgte å ta noen timer etter fødsel med jordmoren å gå igjennom fødselen og alt annet å det var så helbredende for meg. tenk på det om det er noe for deg.?

unn deg selv hvile og vit at du er flott, kvinne som har født ditt barn:)

 

Jeg gleder meg på dine vegne og håper du får en fin fødselsopplevelses tross litt smerter,osv underveis. Dette går bra. jeg er med deg i ånden og holder din hånd:)hehe. ikke hør så mye på alle disse som kommer med sine skrekkopplevlser, for faktum er at di fleste har normale fødsler. man kan ikke forutsi hvordan en fødsel blir, for ingen er helt lik, ingen oppfatter den på samme måte.

man må prøve fordi om det er vanskelig å slippe litt på kontrollen, og ta det som det kommer...... og bruk dette nettstedet også å del alle dine tanker, redsler, her sitter det jo ett ekspertforum av erfarende kvinner som har født og prøvd det meste.del tankene dine , ikke bær noe alene, og tro meg for oss som er her og har født, så fins det ikke ett sprøsmål som er for dumt. bruk oss:) jeg ønsker så inderlig du får en fin opplevelse.

 

Jeg smiler nå, ser på min sønn, som ler og smiler til meg og klapper i hendene, og koser armen min. han heter Nicklas er en stor sjarmør uten like, snille som dagen er lang, han er 1q år og 2 mnd. følelsen av å være hans mamma er ubeskrivelig. Så godt å være mamma:)ja slitsomt også, og noen ganger river man seg i håret , men mesteparten av tiden er det verdens beste ting å være mamma:)

 

Lykke til, og gratulerer:)!

 

Gi gjærne tilbake meding. klem Anahata:)

[Anahata]

Les også Sesuelt misbrukt og førstegangsfødende" her står det litt om fødselsforberedende samtaler og tanker jeg hadde før jeg fødte osv.

 

min mening med dette er å hjelpe, er det noen som føler det motsatt så beklager jeg det på det sterkeste og annbefaler deg å prate med jordmor, o.l. om det som sliter og plager akkurat deg.

 

klem ananhata.

[Anonym bruker]

RETTELSE i TEKST OVER:

 

om du ikke føler morsfølelsen, så VIT AT DETTE IKKE ER UNORMALT. min kjære sønn våknet, og elsker å trykke på tastene på dataen, han klarte å trykk enter knappen før jeg hadde rettet skrivefeil. så beklager........

[Juuuunibaby <3]

Wow. Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette innlegget!

Tror det vil hjelpe alle som leser det.

[dyp og indelig lykke x 2]

så fint innlegg!! og for en flott person du er kjære deg. høres ut som om du har jobbet deg gjennom noe grusomt, misbruket, og blitt et sterkt, reflektert og modig menneske. tar hatten av for deg!!