Hvorfor skal det fortsatt være sånn at folk nesten ser rart på en når det kommer frem at du ikke ammer? (må få ut litt tanker/frustrasjoner...)

[mer enn bare mor]

Jeg er fullt klar over at MM er det beste, og unner jo alt det beste for min lille sønn... men til hvilken pris? skal det føles som et nederlag å gi opp ammingen? skal man fortsette i mange måneder når man etter noen uker skjønner at dette ikke kommer til å gå? skal man fortsatt føle at man må forklare seg for andre for hvorfor man ikke ammer når til og med helsestasjonen anbefaler å gi opp ammingen?

 

Min lille gutt fikk mme fra kopp allerede på sykehuset pga lav fødselsvekt, og jeg fikk ikke lagt han til så ofte heller - da han brukte alle kreftene sine på å suge slik at han ikke fikk nok mm i seg, men i tillegg også ble for sliten til å få i seg mme fra kopp..

 

i tillegg søg han feil, så ble jo veldig sår på begge brystvorter..

 

jeg pumpet opp produkjsjonen min på sykehuset og fortsatte hjemme.. da melkeproduksjonen min var bedre, og vekten hans var på vei oppover, skulle jeg prøve å fullamme.. (jeg syntes det var utrolig vanskelig å både stresse med ammingen, pumpe hver 3 time, og så gi kopp hver 3. time - og så var det bare meg som gjorde det, samboer skjønte vel ikke helt hvor vanskelig jeg hadde det i begynnelsen, og jeg følte jo at det var JEG som skulle gjøre dette, for det var jo JEG Som ikke fikk til ammingen.. - min "feil" liksom..)

 

da jeg da gikk inn for å bare amme til tross sårhet og feil sugeteknikk osv, gikk vekta til lillegutt ned igjen - så enten fikk han ikke i seg nok til tross for at han sugde, eller så hadde jeg ikke nok til han..

 

brystskjold gjorde ting bare verre for meg, for jeg har så små brystvorter at brystskjoldene ble for store og gjorde meg mer sår..

 

leverte til slutt inn pumpen, og sluttet å legge han til..etter bare 3-4 uker.. ikke verdt det når både jeg og lillegutt gråter under det som egentlig skal være en koselig ammestund..

 

nå får lillegutt på 6 uker kun mme, og er verdens roligste og mest fornøyde gutt! merker sååå stor forskjell nå når han faktisk er mett.. og han har så og si nådd igjen gjennomsnittet når det gjelder vekt!

 

men fortsatt - jeg syns fortsatt det er flaut å si at jeg ikke ammer.. og føler at andre (ikke alle selvsagt, men noen) kanskje ser på de som ikke ammer som folk som gir opp for lett... "amming skal jo være vondt i starten" osv...

[Mor Løvehjerte]

Amming skal ikke gjøre vondt-hilsen Gro Nylander!

 

Gratulerer med gullet, og måtte du lære deg å gi blaffen i folks spørsmål og blikk! Du gir det barnet ditt trenger mest av alt: God mat og mye kjærlighet! Mitt tips til deg er å si at det er en privatsak hvorfor du ikke ammer. Det er det nemlig!

 

Vi er nettopp ferdige med et helt år med mme, og vi har verdens sunneste, flotteste, aktive 1-åring! I tillegg til det fikk jeg humøret og helsa tilbake da jeg valgte å kutte ut mine iherdige forsøk på å få i vesla noen få dråper morsmelk. Det tror jeg har gagnet familien vår som helhet.

 

Lykke til med spedbarnstida!

[Prusseluskan]

Ja det kan man lure på.. Jeg har følt det samme som deg, og har en veldig lik historie. Jeg kan bare gratulere deg med å ha innsett lenge før jeg gjorde at noen har det bedre med mme. Skulle ønske jeg innså det tidligere enn jeg gjorde...

 

Du må bare heve hodet og være stolt av at du gir barnet ditt mat. Det motsatte ville jo være ganske ille, ikke sant? Om den kommer fra pupp eller flaske er jo egentlig ganske likegyldig. Ikke bry deg om blikkene, kos deg med den lille og flasken. Du er verdens beste mamma for din baby, uansett:)

 

En god trøsteklem til deg!

 

(Når våre barn en dag kanskje må gi mme og flaske til sine barn får vi håpe ting er litt ennerledes...)

[eplepeple]

Jeg har også en historie på hvorfor ikke ammingen fungerte....føler at jeg må forklare den til alle som spør om jeg ammer. Når jeg svarr nei, så spør de mer...hmmmm er ikke det en privatsak Æ? Bare spørr liksom Føler meg liksom forpliktet til å forklare...for som alle vet er mm best.

Uansett: bedre å gi mme tidlig enn å tenke på barseltiden som noe forferdelig.

Nå har det gått 3 mndr her og jeg ryddet bort pumpa når jenta var 6 uker....da orket jeg ikke mer. Var tilslutt bare 20 ml igjen allikevel....

 

Lykke til med flasketiden:) garantert lysere tider i møte

[Fruktvann]

Skjønner hva du mener - den første tida etter jeg ga opp ammingen, følte jeg at jeg måtte gi hele historia til alle som spurte hvorfor lillemann fikk mme. Nå kommer jeg med kortversjonen - "jeg hadde ikke nok melk" og ferdig med det. Det slår de aller fleste seg til ro med. Og overraskende nok - etter jeg slutta å amme har jeg fått så sinnsvakt mange historier fra venninner, tanter, bestemødre osv om hvordan de også hadde for lite og måtte gi mme. Ikke én person har kommet med nedsettende kommentarer om det. 3 helsesøstre jeg har snakka med, har sagt "det er viktigere ting enn amming, som nærhet med babyen, at han nå får nok søvn, at dere begge trives".

 

Så jeg sier til deg, "jeg og gullet": Å gi kun MME er vondt i starten, men det vil snart bli bedre! Ikke tenk på hva andre synes, de fleste vil uansett ha forståelse for at du velger noe annet enn å sulte ihjel ungen din. Vær stolt over at du prioriterer barnets behov for mat framfor ditt (og samfunnets) behov for å amme!

[Studine mevik]

Med mindre folk spør meg hvorfor jeg ikke ammer så sier jeg ikke noe. Jeg tar det heller som en selvfølge at jeg gir flaske. Hvis folk vil kikke så gjør de det og da kikker jeg bare en annen vei. Skjønner jo veldig godt hva du mener. Det er altfor mange som tar det som en selvfølge at alle ammer. Men det er også mange som har gitt flaske selv enten helt eller delvis og fra de har jeg fått bare smil og fine kommentarer.

 

Ignorer alle blikk som virker negative og hvis folk spør så si at det er en privatsak og at du ikke ønsker å snakke om det