Jeg angrer så fælt..hjelp?

[caaree]

Jeg har det helt jævlig med meg selv, det er så vanskelig..jeg vil ha babyen min tilbake..tenk at jeg ikke klarte å innse dette før det var over..jeg kjente det litt før jeg skulle inn å fullføre behandlingen, men da var det jo ingen vei tilbake.. jeg har skremmende tanker som "jeg må bli gravid igjen, jeg må fylle dette tomrommet"..men sannheten er, at jeg lurer meg selv nok til nesten å tro at om jeg blir gravid igjen får jeg barnet mitt tilbake, men sannheten er jo at uansett om jeg blir gravid igjen, så vil det jo alltid mangle noe..det første barnet mitt som jeg valgte bort..jeg vet det kanskje høres dumt ut for noen å tenke sånn..men jeg tviler på at jeg er den eneste i denne situasjonen som noen gang har tenkt sånn..

 

Jeg fikk en ide når jeg så at en jente hadde skrevet at hun tenkte på å ta en tatovering for å minnes barnet. Ja,det kan nok være fryktelig vondt å bli mint på det av et permanent merke på kroppen din, men samtidig, det å foreksempel skrive "you'll always be a part of me"..det ville nok vært tungt å sett på,ja. men samtidig tror jeg det ville vært godt å se på av og til, og faktisk tenke at du kommer alltid til å være en del av meg. Hva synes dere?

[Anonym bruker]

Hei !

Kjenner meg utrolig godt igjen i forhold til det du skriver. Jeg angrer også enormt på det valget jeg tok. Det har gått 8 mnd og det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på barnet som jeg valgte å ikke bære fram. Valget må jeg nok bare lere meg og leve med, uansett hvor tungt det er.

 

Jeg har tatt en minne tattovering, og angrer ikke ett cek på at jeg tok den. Tankene gjør det ikke værre når jeg set tattoveringen, jeg får på en måte litt mer "ro" når jeg tenker på at det barnet vil altid være med meg selv om det ikke er rundt meg.

Hadde noen rundt meg som hadde meninger om dette, at det kanskje ikke var så lurt siden jeg hele tiden ville få en påminnelse osv, men det føltes rett for min egen del. Om du vil gjøre det samme så hvorfor ikke, det spiller ingen rolle hva andre mener så lenge det føles rett for deg.

 

Klem

[Gjest]

Nja, jeg tenker at man skal være litt forsiktig med å "dyrke sorgen" ved å la seg konstant påminne av det som har skjedd ved å ta en tattovering til minne om "barnet".

 

Jeg ville ikke gjort det

[Anonym bruker]

Må bare signere, Vinterflickan her. Jeg ville ikke gjort noe som var permanent med kroppen min. Husk at om 5, 10 eller 20 år kan du ha en helt annen mening enn det du har nå. (dette gjelder forøvrig alle typer tatoveringer).

 

Men det er lov å sørge og det er lov å angre, bare gjør det du trenger å gjøre for at prosessen skal gå. Det er også mulig for deg å få råd og veiledning hos amathea. Min erfaring er at det som er vondt kan fordøyes lettere hvis en snakker om det og det er godt å gå til samtaler hvor du kan si akkurat hva du føler og fokusen er på deg.

 

Ikke glem grunnen for at du valgte å ta abort heller. Du var nok i en annen livssitusjon enn det du er nå, så husk at du tok det valget ut fra hvor du var den gang.

 

Lykke til videre :-)

 

[caaree]

Takk for råd:)

Selvfølgelig,om 1 år, om 2 år, om 3 år er ting såklart annerledes. Men jeg kommer aldri til å glemme det barnet jeg valgte bort akkurat nå.

Tviler sterkt på at jeg har en annen meining senere, jeg VIL jo ikke glemme det barnet jeg valgte bort heller, uansett om jeg får en ny baby senere i livet, tror jeg at det blir en trøst for meg når jeg tenker på denne tiden, å se på tatoveringen, og tenke på at den fortsatt er "hos meg".. Jeg er klar over at man skal tenke grundig over å ta en tatovering,såklart skal man det.

Og en annen ting, jeg er ikke i en så veldig annen livssituasjon nå, enn da jeg gjorde det,da dette er 5 dager siden. Jeg har bare kommet mer til fornuft nå,føler jeg.

[Anonym bruker]

Å, er det så nylig? Ja da ville jeg i hvert fall overhodet IKKE vurdert noe tatovering.

 

Jeg angret nok også de første ukene etter at jeg tok abort, men i dag, en del år senere, er situasjonen helt annen og selv om jeg ikke har fått barn, angrer jeg ikke på valget mitt.

 

Ta deg tid til å komme over denne første tiden, det blir nok noe annerledes etter hvert, selv om abort ikke er noe en glemmer helt. Men det betyr ikke at du ikke kan slutte å sørge og bli komfortabel med valget ditt.

 

[Anonym bruker]

Jeg tok minnetattovering for ca 1 mnd siden. (8 mnd etter aborten) har tatt den en plass der jeg faktisk ikke trenger å se den hver dag om jeg ikke ønsker det. For meg har der vært til hjelp for å bearbeide sorgen. Ja, en tattovering er der for resten av livet, men det er tankene om aborten også, ihvertfall om man angrer.

Gjør det som føles rett for deg og ikke hør på hva alle andre sier og mener ,men vær sikker før du evt tar en minnetattovering.

[caaree]

Det var noe jeg såklart tenkte grundig over, og jeg kom til slutt til den konklusjonen at jeg kunne gjøre noe enklere. Jeg har valgt å kjøpe et sølvsmykke(hjerte) der jeg skal gravere "you'll always be with me" på. Dette er jeg helt sikker på,det er ikke permanent, jeg kan ta det av og på når jeg føler for det..Noe og holde på om kveldene, de tunge øyeblikkene jeg faller inn i ofte, det føler jeg at blir en trøst for meg.