Hva skal jeg gjøre? (laangt innlegg)

[Anonym bruker]

Slik er ståa: Jeg er 24 år, BF er 32 år. Vi er samboere, har vært det i litt over to år, vært kjærester i snart 4 år.

På onsdag tok jeg en Clearbluetest, og den viste "gravid". Dette var overhodet ikke planlagt. Jeg har brukt Loette p-piller siden jeg var 16, og jeg har ikke misset pillene en eneste dag.

Jeg er ca 5 uker på vei nå.

Saken er at jeg har Morbus crohn og crohnsrelatert revmatisk artritt. Jeg får Remicade intravenøst hver 8 uke. Dersom jeg skal beholde barnet kan jeg ikke bruke denne medisinen, og jeg må belage meg på en oppblomstring av sykdomsaktivitet.

 

Jeg vil så gjerne beholde barnet. Jeg er forberedt på smerter og ubehag i forbindelse med både svangerskap og oppblussing av sykdom. Jeg er veldig vant til smerter, og anser meg for å være tøffere enn mange.

 

BF derimot... Han vil ikke ha barnet. Han mener det blir så mye stress, (for ham) så mye jobb (for ham) osv. Slik han snakker så virker det som at det er kun han det gjelder. Han sa rett ut at han kom til å måtte gjøre alt, for (sitat) "jeg kom bare til å legge meg på sofaen og være "syk" om det ble litt motgang"

I perioder hvor jeg har vært veldig dårlig (utenom graviditeten, selvsagt) så har alt arbeid falt på meg. Min hund, så jeg har vært nødt til å gjøre alt, lufte, fore og børste selv om jeg har hatt så sterke smerter at jeg ikke kunne gå rett, mine kaniner, så jeg måtte krype ned i kjelleren to ganger daglig for å gjøre rent og fore dem. Husarbeid osv har en stygg tendens til å kun falle på meg. Min hund, ergo er det kun jeg som støvsuger.

Dere skjønner tegninga?...

Jeg vil beholde, han vil ikke. Jeg er 70% ufør, jobber 30%. Får rehabiliteringspenger frem til desember, etter det skal jeg over på tidsbegrenset uførestønad.

Hva ville dere gjort? Dersom jeg beholder og han går fra meg, har jeg mulighet til å greie meg økonimisk? Vær så snill, jeg er virkelig fortvilet her.

[Anonym bruker]

Hmmm,ikke lett det der da... Å velge det som er "rett". Du må jo egentlig bestemme det som er best for deg,ikke han-men han må selfølgelig få si meningen sin,og det er jo noe han må være med på også...

Hvis du er innstilt på at du greier deg uten medisienen dine,og kan takle smertene,så har du vel egentlig bestemt deg for hva du vil:)

 

Mannfolk er gjene de som holder litt tilbake da det kommer til det å få barn,men når de først får barn så synes de det er kosli...

 

Hvis du evt.blir alenemor. så kan du søke om overgangsstønad som du kan få i 3 år. Så det hadde ordna seg med penger iallefall...

 

Lykke til med valget ditt:)

[Anonym bruker]

Hmm det er en veldig vanskelig problemstilling du har.

 

jeg synes nesten du må bestemme deg ut fra dine tanker og helse. Det er i bunn og igrunn ditt valg. Det er din kropp og da mener jeg at det er opp til deg om du velger å ta abort eller bære frem dette barnet. Mannen din kan selvfølgelig si hva han mener, men til syvende og sist synes jeg DU skal ta den endelige avgjørelsen!

 

Du må selvsagt vurdere dette nøye, spesielt med tanke på helsen din om du i det hele tatt er i stand til å bære frem barnet.

 

Jeg ville bestilt en time hos legen og kanskje diskutert litt med han om konsekvenser og belastninger dersom du ikke er helt sikker på dette.

 

Lykke til uansett hvilket valg du tar

[Anonym bruker]

Takk for svar og støtte:) Etter å ha fått sovet på saken var sambo mer og mer positiv til barn. Legene var også positive og alt var bare velstand.

I dag mistet jeg:(

[Ny-mor_Mai-barn]

så grusomt da, kjære deg. det var virkelig ikke en eventyr-slutt på ditt problem.

 

håper du har det godt, og ønsker deg god helse. jeg har også leddgikt, men en mildere form.

 

håper du ikke mister motet, en gang skjer dette igjen:) kanskje det blir mer planlagt da:)

 

ønsker deg en god natt:)

[Ny-mor_Mai-barn]

da mistet jeg og barnet i dag.

 

vi er visst ikke så heldige med denne sterke medisinen.

 

jeg hadde akkurat sluttet på cellegift da jeg ble gravid, så fosteret var nok ikke sunt, desverre.

 

du skal vite du ikke er alene.

 

hilsen meg.