Dere som har tatt abort før... hvordan har det gått etterpå? angrer alle?

[Anonym bruker]

Hei. Jeg tok abort for et år siden ca... vill ikke ta abort i det heletatt men følte meg presset av barnefaren.. så det endte med mange tårer og en abort.. Slet VELDIG etterpå. Sykmeldt i lang periode og knakk sammen for hver minste ting. ALT minnet meg på babyen jeg fjernet. Hadde full kontroll på hvor langt på vei jeg ville vræt og hvor stor magen min skulle ha vært. Og det ble ikke særlig bedre med at tre av mine 4 nærmeste veninner ble gravid ca samtidig... de har nå babyer på 3 mdn til en som ble født i går. Og det skulle vært meg liksom....

 

Dette slet jo og voldsomt på forholdet. Kunne ikke se noe som minnet om svangerskap, barn babyer eller annet på tv'n. Totalt v rak med en gang.

 

Forholdet tok slutt i sommer, ca samtidig som når termindatoen ar faktisk.

 

Per i dag går ting mye bedre.. flyttet for meg selv og må bare leve med at d ikke blir noen baby med det første. Babysyk er jeg jo.. men vet jo såppas at jeg ikke vil bli alenemor heller. Det hadde jeg jo vært nå om jeg hadde beholdt. Før var barn bare noe skremmende, men etter aborten er jeg så sinnsykt klar for å bli mor.

 

Det var nok den første og siste gangen jeg tar abort.

 

Nå gleder jeg meg bare til neste gang jeg skal bli gravid, da skal jeg bli mor (men først må jo mannen i mitt liv komme ridende på en hvit hest;)

 

Og trøster meg litt med tanken om at den babyen jeg da vil få.. vil jeg elske over alt på jord.. og skal forsøke å tenke og takke meg selv for at akkurat DEN er her når den tid kommer.. Hadde jeg ikke tatt abort ville den nemlig ikke ha vært der....

 

Lukke til Dere kommer dere igjennom det. Og vet med sikekrthet at d kommer til å gå bra. Uansett hvor langt nede man har vært

[Anonym bruker]

bare for å ha nevnt det så kan man bli gravid med beskyttelse!!!!!! Det ble vi

[Frk. frustrert med alle de små]

Angrer. Har fødselsangst som tok fullstendig overhånd.....klarer ikke å bli kvitt synet av fosteret, heller ikke tanken på at jeg gjorde det jeg gjorde. Det sliter meg fullstendig ut.

[Gjest]

Etter å ha tenkt mye igjennom det tok jeg abort i midten av oktober. Jeg var 9 uker på veg og tok en kirurgisk abort. Dette var en overveid beslutning som jeg tok sammen med barnefaren, kjæresten min. Vi ble enige i om at dette er ikke det rette tidspunktet for noen av oss, og vi følte oss litt unge enda. Vi ble begge 20 nå i høst. Er kjempeglad for at jeg valgte den kirurgiske metoden, den var den rette for meg!

 

I ettertid har jeg både angret og ikke angret på dette. Jeg føler meg VELDIG verpesyk og drømmer om natta at jeg får barn. Blir kjempemisunnelig på andre jenter/kvinner som er gravde eller har små barn når jeg ser dem på kjøpesenteret eller andre steder. Det som gjør at jeg ikke har det så tungt psykisk alikevell er at om 1,5 år er jeg ferdig med skolegangen min og skal flytte hjem og sammen med ham. Vi har nå vært sammen i to år og føler at dette er noe som er verdt å satse på. Vi liker å ligge sammen i armene til hverandre og fantasere litt om hvordan livet vårt kan bli. Vi drømmer om barna våre og framtida vår. Det er det som holder meg gående. Den vissheten jeg har om at om et par års tid er det en mulighet for at jeg er gravid igjen og at livet vårt som en familie kan begynne. Det trøster meg enormt og holder tankene om barnet det ikke ble noe av unna.

[Trinemorlille]

Angrer ikke!

 

Men tenker på det iblant, det er klart.

 

Jeg var 25 år og hadde akkurat møtt en kjekk fyr som jeg tilbragte en og annen natt med.. Jeg husker veldig godt da jeg sto i dusjen og bare skjønte at jeg var gravid. Hadde hatt uregelmessig mens lenge og derfor ventet jeg ingen mens, men kroppen min var helt tydelig på hva som var i gjære.. Da jeg tok testen ble jeg egentlig ikke overrasket engang, jeg kjente det i hele meg! Jeg fortalte det til kjekkasen samme kvelden og jeg var veldig klar på at jeg ikke kunne få noe barn nå. Jeg hadde akkurat startet et fireårig profesjonsstudie, både jeg og kjekkasen hadde nylig avsluttet hver våre lengre forhold, ( 5 og 8 år) og jeg hadde rett og slett andre ønsker for tiden fremover enn å bære frem et barn med en "tilfeldig kjæreste".

 

KJekkas ble med meg på sykehuset da jeg fikk gjennomført en kirurgisk abort. Tiden i forkant aborten var litt kjip,jeg måtte vente tre uker før jeg fikk unnagjort inngrepet. Legen ville vente til jeg var i uke 8 for dersom embryo er veldig lite kan det være at man får fjernet alt og isåfall må tilbake igjen for ny utskrapning. Så altså var jeg i uke 8 og hadde ALLE klassiske symptomer på graviditet og jeg kjente at kroppen min endret seg. Måtte tilogmed låne større bh hos romvenninnen min og kaffe og røyk smakte piss. Det føltes veldig bortkastet å leve med symptomene når jeg visste at jeg ikke "fikk noe igjen for det".

Samtidig var jeg aldri i tvil om at jeg gjorde det rette.

 

Da jeg våknet etter inngrepet var formen fin. Eneste jeg kunne ane var litt murring i ryggen. Jeg hadde forberedt meg på smerter, gråt og blødninger, men kjente ikke annet enn svak mensmurring i ryggen de neste par dagene. Blødde nesten ikke i det hele tatt og følte ingen trang til å gråte.. Allerede dagen etter var brystene mine mye mindre ømme! Jeg var ikke kvalm og formen var omtrent på normalen igjen. Jeg reiste på hytta og var på skitur på fjellet, enda jeg hadde foreberedt meg på sofa og kleenex. andre dagen kunne jeg kle på meg min egen bh og nyte kaffen igjen.

 

To år etter dater jeg fortsatt kjekkas, men han er også min kjæreste og samboer <3 Jeg har møtt mannen jeg ser for meg en fremtid sammen med. Vi prater en og annen gang om "frøet" og tenker at det var en "prøveomgang", vi vet vi kan få barn sammen, men føler ikke at vi mangler et. Det var det eneste rette vi kunne gjøre!! Vi visste ingenting om hverandre og hadde ingen planer om å bli sammen. Selv om vi er sammen idag og ser for oss en fremtid sammen, endrer det ikke oppfattelsen av avgjørelsen den dagen..

 

Til sist vil jeg gjengi min leges kloke ord;

Da jeg spurte om det var mange som slet psykisk og med anger i etterkant..

 

Nei, de fleste gjør det IKKE. Men de hører vi jo ikke om eller fra. De man hører om er de som angrer og de som sliter med psyken i etterkant. Det er disse som trenger hjelp, blir deprimerte, sykemeldte osv. Men dette er fåtallet av de som tar abort. Flertallet er tilbake på jobb dagen etter og er tilfredse med valget de har gjort.

[Anonym bruker]

Hei! Jeg tok abort for seks mnd siden, da hadde jeg allerede en liten en som var åtte mnd. Da jeg fikk vite jeg var gravid igjen ble jeg helt fortvilet - da hadde jeg vært så sliten i lang tid, orket absolutt ikke tanken på å gå inn i ny barseltid, og få et nytt barn - ble helt deppa av tanken, selv om jeg har en bra mann og gode forhold rundt meg. Det eneste jeg ville var å komme meg ut i arbeid igjen og få i gang livet mitt. Jeg følte meg veldig ensom og deppa da jeg gikk hjemme. Jeg tenkte en stund, men bestemte meg fort for abort - og følte meg veldig lettet etterpå og angret ingenting. Ble i grunn overrasket over meg selv - var bare glad for at jeg hadde muligheten til å velge.

 

Så ble jeg gravid igjen nå for noen uker siden - og føler meg et helt annet sted! Det virker som hormoner/graviditet har påvirket meg til å tenke igjennom det på nytt - denne gangen vil jeg gjerne beholde barnet - og jeg får vondt i magen av å tenke på den lille som døde alene, tanker jeg aldri hadde før. Har lyst til å gråte når jeg tenker på det. Jeg så fosteret fordi jeg tok en medisinsk abort, det plaget meg ikke tidligere, men nå tenker jeg på hvilken liten og morsom person det kunne ha vært når jeg ser på den fine lille jenta mi i dag.

 

Så, poenget mitt er vel igrunn: ting og tanker forandrer seg - jeg kan ikke si jeg virkelig angrer på det, jeg var så bestemt - men jeg tenker på den lille hver dag nå. Jeg er enig med dem som skriver her at man må bevege seg videre, har man tatt et valg, så har man tatt et valg. Men det er med meg i tankene hver dag nå for tiden.

[Anonym bruker]

Ja jeg angrer, jeg tok nettop abort, fikk første pillen tirsdag og resten torsdag (medisinsk abort), både i går og i dag har jeg blødd ut store klumper og hater det, føler meg bitter på kjæresten da jeg valgte dette kun ut fra hans ønsker, selv ønsket jeg å beholde barnet men så meg ikke i stand til det alene siden jeg allerede har ett barn.

 

Jeg angret allerede i det øyeblikket den første tabletten var tatt, men da var det gjort og ingen vei tilbake.

 

Nå er det jo gått MEGET kort tid siden jeg begynte å blø i går, så jeg håper det vil føles bedre etterhvert. Men akkurat nå er jeg lei meg og bitter, sint på kjæresten for at jeg må gå igjennom dette for hans skyld og sint på meg selv for at jeg ikke var sterk nok til å si at jeg beholder dette barnet uansett om du stikker.

 

Jeg kommer aldri igjen til å ta en abort, jeg føler at jeg alltid vil ha ett barn for lite og føler meg helt grusom for hver eneste blodklump jeg blør ut nå, dette skulle blitt barnet mitt, nå er det bare smerten og minnene....

[Anonym bruker]

Virker som det er mange som ikke angrer... Er gravid nå å har tenkt på abort. er aleine, så passer egentlig ikke så bra.. Men tørr ikke ta abort, jeg er livredd for at jeg kommer til å angre og slite veldig med det:/

 

 

[Anonym bruker]

Nei, angrer ikke. Men det er en erfaring jeg gjerne hadde vært foruten. Tok abort fordi jeg hadde brukt medisiner som kan være farlige for fosteret helt i starten. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg aldri tatt abort. Men det gikk helt fint, og nå etterpå har jeg det også helt fint!