17 år,Min medisinske abort!Kan være bra å lese for de som skal gjennom det.

[caaree]

 

Den 26 kom jeg på sykehuset, var så nervøs for at jeg skulle ha et likt møte der som jeg hadde på første møte der..den 26 møtte jeg opp, jeg ble møtt av en overlege (en kvinne,takk gud) hun snakket litt merkelig så hun var litt vanskelig å forstå,men hun var forståelsesfull og hyggelig mot meg! Jeg pustet lettet ut. Hun tok en ultralyd, jeg var veldig skeptisk til dette før,( før jeg ble gravid)..for unge jenter er det jo som regel litt ekkelt at noen skal se og kjenne på deg så intimt..men nå hadde jeg gjort det 3 ganger før jeg kom dit,å jeg begynte å bli sånn passelig vant til det. Men det ble også bedre denne gangen pga at hun var MYE bedre å ha enn de andre på flere måter.Og jeg tenker om og om igjen at dette er ikke noe unormalt for dem å gjøre,dette er tross alt noe dem gjør kanskje hver dag.Så til slutt klarte jeg å drømme meg bort til noe helt annet mens jeg lå der..MEN,over til selve saken..vi pratet en stund om det som kom til å skje, hun forklarte meg hvorfor det var bedre med medisinsk abort, hun skjønte at det høres ut som en vanskelig og unødvendig måte å gjøre det på når vi har kirurgisk(Hvis du lurer på forskjellen,gå inn på www.google.com, å skriv inn foreks, kirurgisk abort,så finner du nok en link:)" .. Men dette er en mye mer skånsom og naturlig måte for kroppen å gjøre det på.Jeg skjønte logikken i det til slutt. Jeg fikk en tabelett som jeg svelget der, etterhvert dro jeg hjem. I løpet av de 2 dagene jeg var hjemme da fikk jeg ikke noe spesielle symptomer på at noe skulle skje,(det er vanlig med blødninger og smerter).. jeg fikk litt menssmerter,men ikke noe mer. Jeg møtte opp på sykehuset kl 08.00 om morgenen,jeg hadde en venninne med meg (anbefaler det)..men hun var litt forsinket så jeg gikk opp selv og fikk lagt meg inn osv. jeg var kjempenervøs, men jeg møtte oppe,med en gang jeg kom ble jeg møtt av en sykepleier som skjønte hvem jeg var, visste meg rommet og sa at en jordmor kom inn til meg etterhvert. Jordmoren kom inn, forklarte alt som ble å skje, på dette punktet var jeg veldig rolig, for jeg ble så godt tatt imot av jordmor og sykepleier,at alt bare føltes veldig naturlig å at det var en "rolig prosess".. Hun satte inn 4 tabeletter i underlivet, og en smertestillende som hun satte inn i rompa, (ubehagelig men det gikk kjempefort) fikk beskjed om å ligge i ro en time. Venninnen min kom etterhvert og satt ilamme meg,hjalp meg kjempemye. Jeg fikk sånn passelig sterke menssmerter ganske fort..fikk også en allergisk reaksjon som ikke hjalp så veldig mye,men det fikk jeg allergitabelett mot,så gikk det bedre. Jeg kastet også opp,som jeg ikke fikk beskjed om at kunne skje..det var ikke pga smertene,men jordmor sa etterhvert at det var normalt, at magen måtte "tømme seg".. jeg begynte å blø sånn smått,men ikke mye.Det hadde plutselig gått 4 timer, da fikk jeg 2 tabeletter til å svelge. Jeg lå for det meste bare å så på tv og prøvde å distrahere meg selv med det, det gikk ganske bra. Jeg så på meg selv ganske heldig,for det var ganske smertefullt,men ikke så ille som jeg hadde trodd.

Men så har jeg en ganske høy smerteterskel pga at jeg har hatt en del problemer med STERKE magesmerter før, og veldig kraftige menstrasjonssmerter,så jeg har sånn passelig kontroll,det er jo VELDIG vanskelig å ikke ligge å vri seg å konsentrere seg om smertene som er der siden de er sånn passelig sterke. Men jeg lå der og såklart kjente smertene,men HELE tiden konsentrerte meg om tvn og venninnen min.

 

Tiden gikk og smertene ble verre..det ble etterhvert som rier ved en fødsel..det ble litt annerledes enn menssmerter, og fikk en liten "pause mellom smertene"..dette var enklere for meg, for da tenkte jeg hver gang smertene kom, "pust ut,og tenk at det snart er over".. det her ble ganske langt så jeg skal prøve å korte det litt opp..

 

jeg blødde mer å mer som tiden gikk,jeg lå mest i ro..det var et kateter i doet som jeg måtte sitte på når jeg måtte på do. jeg røyste meg opp etter lang tid, da blødde jeg en del og gikk på do,det kom noen klumper, men ikke mer. jordmor sa at det var absolutt i gang. Smertene var litt intens,men det gikk bra! jeg fikk en smertestillende til.

 

Jeg lå i ro ca en time til før jeg begynte å bli rimelig dårli i magen (INGEN smerter) .. jeg røyste meg opp å (hadde hele tiden bind på meg) men jeg kjente at det kom masse utav meg og det rant fort,ikke bare blod, men vann,det var fostervannet.jeg ble litt skremt her, for det ble så mye blod på gulvet at det ble jo litt ekkelt. Men det var jo normalt..Jeg kastet opp igjen og venninnen min tilkalte jordmor,jordmor tørket av bena mine, hjalp å kle av meg å sitte meg ned på kateteret..di fleste vil nok synes dette er ganske ukomfortabelt at hun skal "knø sånn" på deg..men jeg var helt rolig og tenkte at det snart var over, og at hun KAN det hun gjør,og det er ikke uvanlig,prøv å tenk sånn,det hjelper hvis du klarer å tenke sånn! hun sa jeg burde bare sitte sånn en stund. Så det gjorde jeg..på dette punktet var jeg ganske redd når hun var gått ut..jeg hadde ikkesmerter eller noe som helst..men at noe skulle komme ut av meg,det var jo skummelt! venninnen min trøstet meg. Hun gikk ut,og jeg tok meg sammen, presset littegrann, og jeg kjente 3 klumper som kom ut av meg,jeg røyset meg opp,tørket meg,pustet ut,og så på det som lå der. Det var helt tydelig et foster. Du ser fosteret veldig tydelig,det er som et pittelite barn..jeg sier bare dette for at dere skal være forberedt..det er fælt å se på (jeg var ca 10 uker).. Jeg var i sjokk,og gråt mye etterpå..men jeg tenkte da igjen på at det var ikke stort nok til å vite at det var i live, det var kjempetongt,men det var det og venninnen min som fikk meg gjennom det. Roet meg ned og fikk slappet av,før jeg fikk dra hjem. Jeg hadde menssmerter etterpå,og blødde mye, blør fortsatt mye..men det var over. Jeg dro hjem og fikk spist,støtte fra kjæreste, jeg fikk sovet litt,og alt var roet seg ned.

det er en hard prosess,men du kommer deg gjennom det!

 

Er det noen spørsmål,BARE spør i vei..la ikke inn alle detaljer, ble litt slitsomt å skrive så mye etterhvert,men som sagt,det er bare å spørre nå etterpå. Gode klemmer til alle som sliter med dette der ute!

 

PS: hvis du møter opp der,og ikke blir godt motatt, foreks hvis du blir møtt av en "uhyggelig jordmor" du ikke føler deg komfortabel med..Si ifra hvis du klarer..så du får noen andre..dette er en situajson som du IKKE skal tolerere oppførsel som du ikke føler deg komfortabel med..

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at jeg også har tatt medisinsk abort tidligere, men at min opplevelse ikke i det hele tatt kan sammenlignes med din.

 

Jeg begynte å blø mens jeg var hjemme, dagen før jeg skulle skrives inn. Blødde veldig mye, men hadde ingen smerter.

 

Neste dag fikk jeg de samme tablettene opp i skjeden. Fikk sette dem selv.

 

Var på sykehuset til i 15-tiden på ettermiddagen, hadde svake smerter, men virkelig ikke ille.

De så på UL at babyen var død, men den hadde ikke kommet ut enda. Jeg fikk allikevel dra hjem, siden jeg hadde en liten baby hjemme som fortsatt trangte pupp.

 

På veien hjem ble smertene mer intense, men ikke kjempevonde. Pustet meg gjennom dem, og valgte å ikke ta den sterke tabeletten (paralgin major) som jeg hadde fått på sykehuset.

 

Dagen etterpå kom blodklumpen/fosteret ut, kjente bare at det "boblet" i skjeden min. Gikk på do, og pressa pitte litt, slik at den falt ut.

Ferdig.

 

 

Ikke spesielt vondt, og alt i alt en god opplevelse.

Men jeg var bare 7 uker på vei, da.

 

 

 

Ville bare dele min historie, så ikke din historie skulle skremme noen, for jeg tror din opplevelse er noe verre enn gjennomsnittet, altså.

[Anonym bruker]

Jeg har selv valgt at jeg skal ta kirurgisk. jeg er livredd for å oppleve slike smerter som førstemann opplevde. En venninne av meg fortalte at det var som å ha rier... men man dør jo ikke...det er kasnkejd et man må tenke på...

 

men nå har jeg allerede bestemt meg, og jeg får da virkelig ikke håpe at jeg kommer til å måtte ta et slikt valg en gang til i mitt liv!

 

 

[Anonym bruker]

Kjenner meg heller ikke igjen i beskrivelsen til HI.

 

Jeg satte alle tabletter selv, både i skjeden og smertestillende. Jeg hadde lite og ingen smerter. Blødde en del og det levret seg, var litt ekkelt men gikk greit. Lå hjemme et par dager og blødde, så var jeg helt fin igjen.

 

[funky]

Takk for at du er ærlig! Nå vet jeg at jeg IKKE skal ta abort!!!!!!!! Takk!!

[caaree]

Var absolutt ikke meningen å skremme noen altså.

Som sagt så var jeg da 10 uker på vei, og jeg har fått beskjed om at jo lengre tid det går før aborten utføres,jo verre blir det som regel.

Trenger jo absolutt ikke å være like ille som alle, det er jo mange som har en bedre opplevelse enn meg.

[Anonym bruker]

min historie. Det var en vond opplevelse,ingentin jeg unner min verste fiende. men det hjelper å vite at jeg ikke er alene, og at det kan gå bra etterhvert (er i 24 nå)min medisinske abort var i uke 20, dette pga kromosomfeil, fosteret levde, men kunne ikke, iflg. overlegen på fostermedisin, ikke overleve ut svangerskapet. forløpet var ganske likt som første innlegget her. Vi fikk beskjeden fredag, og ble lagt inn ondag, det var mange laaaange dager. Spesielt siden jeg kjente barnet leve der inne.

Ble veldig godt tatt imot på sykehuset. fikk så mye smertestillende jeg ville, det skal IKKE gjøre vondt sa min sykepleier. Selve "fødselsforløpet" var langt og vondt. Fosteret kom på bekken på toalettet. Jeg satt der å hylte til sykepleieren kom å fjernet det. Hadde ingen , absolutt ingen behov for å se. Selv om sosionomen mente dette var veldig riktig og viktig for sorgprosessen. Dessverre kom ikke morkaka ut av seg selv, så denne måtte ut kirurgisk. Det var kø på operasjonsstua, så jeg lå i ca 2 timer med STERKE innvendige veer, de gav meg så mye morfin de turde, men ingenting hjalp. mannen min ble bare reddere og reddere, jeg hylte mer og mer. Men endelig kom narkosen.

tror nok ikke dette er den beste oppladningen om noen skal igjennom det samme, men virkeligheten er ikke bedre.

 

nå er jeg som sagt i uke 24 i mitt nye svangerskap, angsten sitter der bak i hodet ennå, men hver uke blir den litt vagere, litt lenger unna.