ALENE.....

[Anonym bruker]

Hiii , dette kan bli litt langt men trenger virkelig å dele det med noen. De siste mnd har jeg tenkt og tenkt, følt meg bare mer og mer ensom og ikke minst nedprioritert. Jeg har alltid hatt som mål og ikke tvinge samboer til noen ting, Jeg synes det er viktig at han tar sine egene valg og prioritere det han synes er viktig. Nå har det seg så at hans prioriteringer har skuffet meg stort, nå som jeg går gravid.. Det blir tilat jeg blir sittende alene kveld etter kveld , evt dager.... Jeg leser om alle der som har en samboer som jobber langdt vekk, all ros til dere. Men jeg er ikke vant til dette. spes når han reiser bort med venner og bekjente ikke jobb... Ettersom jeg også har en kronisk sykdom har jeg blittt ekstra oppfølgt på sykehuset, dvs ekstra kontorller osv... han har blitt med 1 gang av alle gangene jeg har vært der... og når vi da satt og ventet på venterommet var han så "trøtt" at han flere ganger begynte og snorke og hodet fallt bakover i veggen flere ganger.... Det er klart jeg synes synde på han med f trodde han skulle være der for meg.. Når han da i tilegg sitter der og sukker hele tiden pga er så kjedelig og vente så lenge på å komme inn .... og ikke prøver å holde en samtale med meg en gang føler jeg meg så alene... Kjønner ikke hva han gjør der i det hele tatt da... han kunne jo heller ha dratt hjem for å sove...

 

Historien er lang men føler at når jeg ser meg rundt både på ventevælesene og ute så er det så mange som støtter opp sine kjære.Går tur sammen, prøver i værtfall og virke interesert... det er et hælig syn som jeg unner alle !!! men må indrømme at det stikker dypt inne hjerte mitt pga ønsker å ha det slik selv... trodde også at jeg skulle få men der tok jeg feil...

 

Har begynt å tenke at jeg kansje har tatt et feil valg, at jeg valgte å få barn med han.... selve barnet ønsker jeg alt p denne jord, og ville aldrig ha byttet det bort. Men kansje det hadde vært bedere å være helt alene om dette ... tårene bare triller og triller vær kveld ..

 

Kansje det også bare er hormonene som gjør at jeg er ekstra sårbar nå, dette vet jeg ikke.. Men det er liksom ikke bare å pakke sakene sine og dra for og finne ut av ting når nurket når som helst kan komme...

Noen som har det slik eller føler det på samme måte ???

Takk for at du orket å lese alt =)))

[Anonym bruker]

Huff det høres ikke helt bra ut dette med samboeren din!

 

Det er rett og slett ikke riktig at han skal kunne reise ut og kose seg andre steder kveld etter kveld mens du blir sittende aleine hjemme og gråte!!

 

Jeg vil nesten gå så langt som å si at han er uforskammet og verken fortjener deg eller babyen!

 

Jeg ville satt meg ned sammen med han en kveld og diskutert dette skikkelig, hvor du da fortalte han nøyaktig hva du føler og har det.

 

Deretter ville jeg gitt ham et ultimatum, enten skjerper du deg og bryr deg om meg og babyen eller så reiser du!! Hvis han ikke våkner da er han ikke verdt tankene og bekymringene engang!

 

Jeg føler virkelig med deg og håper virkelig mannen din innser hva han er iferd med å miste.

 

Lykke til, jeg krysser fingrene for at alt ordner seg til det beste for deg

[1gang09]

Jeg opplevde akkurat det samme som deg i starten på svangerskapet her, hvor samboer ikke brydde seg og ga f i alt, festet hele helgen og var ikke mye til støtte, jeg gren så og si hver kveld, og han var jo hjemme i ukene også for han var permitert! kan tru jeg ble forbannet og lei til slutt!

Da tok jeg mot til og sa nå får du velge, enten så flytter du hjem til mor di og det her er slutt vis du skal feste og ikke ta hensyn til meg eller i det hele tatt ta noe ansvar i hva vi har klart og få i stand sammen, da skal jeg heller klare meg selv. Og abort var ikke et alternativ for meg i det hele tatt. Og jeg skjønner hva du mener med og føle seg ensom og utelatt, det er helt forferdelig! Du MÅ ta det opp med han vis ikke vil det ikke bli noe bedre, han er ikke tanke leser.

 

Og du kan tro etter en samtale om dette så ble han en helt annen person, han ville ikke miste meg og barnet, og han har nesten slutta og feste, tror han har vært på 5 fester siden mars. Og han vil nesten ikke reise på jobb nå som det nærmer seg termin, har 12 dager igjen. Og vi har det veldig bra sammen nå, og gleder oss utrolig masse til gullet kommer:)|

 

 

Lykke til, og jeg håper på alt det beste for deg og babyen din! uansett hva som skjer så vil du klare deg helt fint! med eller uten han:)

[Anonym bruker]

Kjente meg godt igjen i dette, så fikk lyst til å svare selv om tråden er gammel. Jeg hadde det likt som dere i starten. Jeg og kjæresten ble gravide litt tidligere enn planlagt, og han er ikke helt moden for dette ennå, slik jeg ser det. Han har alltid satt det å feste høyt, og tidligere dro vi gjerne på fest sammen både fredag og lørdag hver helg. Han blir fort rastløs, selv på ettermiddager etter en lang dag på jobb, og vil "gjøre et eller annet". De første tre mnd av svangerskapet var jeg slapp og sliten, og orket ikke mye. Da endte han opp med å dra ut uten meg kveld etter kveld. Det var forferdelig trist, og jeg følte meg dønn ensom. Det hjalp jo heller ikke å være forferdelig hormonell...

 

Nå den siste mnd har det imidlertid forandret seg. Jeg tok det opp med ham, og han forstod godt hvorfor jeg var lei meg. Det at det har gått opp for han at det faktisk er en baby i magen min hjelper jo også på. Han begynner å forstå at han må stille opp, han viser interesse, og er mer ivrig på å være sammen med meg, både hjemme og å ha meg med ut.

 

Men denne uka ble jeg veldig skuffet igjen. Var på UL på mand., og da rakk han ikke timen! Da satt jeg på venterommet og følte meg helt alene. Satt og tittet rundt meg på alle de glade parene. Tror faktisk jeg satt med tårer i øynene... Men faktisk, da jeg først kom inn og fikk se på den lille, nydelige jenta i magen min, var det nesten litt godt. Jeg kjente noe sterkt der, mellom meg og babyen, og fikk faktisk en god følelse av at uansett om han er der eller ikke, og hva som skjer, så skal jeg og babyen klare oss. Det høres kanskje rart ut, for jeg ønsker jo at alt skal gå bra mellom kjæresten min og meg, og at han skal stille opp 100% som pappa, men det føltes likevel betryggende at jeg vet at JEG vil klare dette, uavhengig av han. For man vet jo aldri hva som vil skje. Dessverre.

 

Håper alt går bra med dere og babyene deres. Alt godt.

[Anonym bruker]

Jeg har det også likt som dere jenter. Virker som gutta må ha kniven på strupen før de tar oss seriøst... Spesielt ille er det nå som julebordsesongen nå er i gang, iallefall for meg. Barnefaren min er en mann på 33 år, som bestandig har vært glad i å feste. Men etter at vi traff hverandre så har det blitt litt mindre, og han mener han har forandret seg veldig... Så det at han bare skulle på 4 julebord i år var vel ikke så mye?!? i tillegg fikk han sneket seg en tur i helga også, da jeg var i bursdag hos ei veninne og dro tidlig hjem...Jeg synes dette er respektløst og veldig dårlig oppførsel mot meg som bærer barnet vårt. Jeg blir jo sittenes hjemme alene hver helg frem mot jul. Vi har ikke fortalt om det til noen ennå (10uker), så jeg blir alene med alle tankene og kan ikke snakke med noen... Detter er utrolig kjipt, jeg blir deprimert og ønsker egentlig at jeg ikke er gravid....har ingen gode tanker rundt graviditeten i det hele tatt! Jeg har snakket med han om dette og fikk som svar, at han måtte jo får feste nå som han kunne, slik at han kunne være mere sammen med meg senere i svangerskapet....han øsnker virkelig å bli far, men skal jeg bare godta dette????

[Anonym bruker]

Jeg skrev innlegget over ditt, siste Anonym. Kjæresren min sier det samme, at han må få "feste fra seg nå mens han kan".. Men det viktigste som skjer akkurat nå må vel være at vi er sammen, og prøver å bygge opp noe bra og snakke sammen om det som skal skje. I allefall slik jeg ser det. Det er jo ikke akkurat sånn at vi bare kan ta ei siste fyllekule før alvoret slår inn. Det -er- allerede alvor... Og tankene man blir sittende med når man er alene sånn kveld etter kveld, helg etter helg, er ikke gode. Jeg forstår veldig godt hva du mener med at du ikke skulle ønske at du var gravid. Jeg kan også få slike tanker, etterfulgt av dårlig samvittighet for barnet. Både fordi jeg "ikke ønsker det" (noe jeg jo egentlig gjør...), og for at jeg har valgt å beholde det... Holder på å miste troen på at familielivet vårt kommer til å bli bra. Deprimert kan man vel kanskje kalle det, ja... Synes også dette er så ille, fordi jeg ikke føler at jeg kan prate med noen om det. Synes rett og slett oppførselen hans er pinlig. Og at det føles fælt å innrømme at jeg kanskje ikke har tatt helt riktig valg her... For jeg føler at jeg kanskje ikke har det.,,

[Anonym bruker]

Hei! Lenge siden dere begynte på denne tråden, men vil bare si at jeg vet hvordan dere har det. Har til og med snakket med min kjære om dette med alkohol når jeg er gravid. I utgangspunktet var han veldig enig i at han skulle begrense alkoholinntaket mens jeg var gravid, i solidaritet med meg. For ikke å snakke om for å bevise at dette er noe vi gjør sammen, og at han er klar for det som kommer etterpå. Jeg har gitt klar beskjed at om vi skal ha dette barnet, så vil jeg ikke akseptere at han ligger og sover ut fyllesjuka hver lørdag og søndag. Verken nå eller når barnet er født. Jeg var glad i å ta meg en fest, og gjør det nå også bare uten alkohol og har det egentlig veldig bra med det. Synes rett og slett ikke det er det største offeret å ta.

 

Etter en stund ville kjæresten min ut oftere og oftere, og endte opp med å bli fullere og fullere hver gang. Til slutt ble jeg fly forbanna og spurte om det ikke skulle mer tid til for å glemme det vi hadde snakka om. Da ble han sår og sur og sa jeg ikke hadde noen rett til å bestemme over han. Og det har han forsåvidt helt rett i. Men....dette handler ikke om at vi skal bestemme over typene våre. Det handler om at de skal være med på å vise at dette er noe vi er sammen om. Det handler om at de gjør et bittelite offer for å vise at de skal bli fedre. Og at de er klare for å bli fedre. Skjønner dere godt de tankene dere får, om å angre på alt og lure på om dette var rette fyren å få barn med. Har tenkt akkurat det samme. Nå må jeg også fortelle at når magen min begynte å vises, og vi var på UL sammen, var det akkurat som om noe gikk opp for han. Han fikk et slags ekte bevis på at det var noe der, og følte at dette var vi sammen om. Ting har vært helt annerledes etter det. Kanskje dere opplever det samme?

Men ikke vær redd for å snakke med typen om det. I allefall ikke for å kanskje snakke med jordmor eller en venninne om det. Det føles rett og slett dritt, og man blir usikker på alt, så det kan være viktig å snakke om det. Det går an å fortelle kjærestene at livet ikke er over, og at det alltid vil være rom for å ta seg en fest senere. Det er akkurat nå vi trenger den ekstra støtten fra dem, og følelsen av å bli forstått.

[nurkisimaven]

Hei!!

 

Slenger meg på jeg og!

 

Jeg og samboern min er ikke gravide enda..men heldigvis går han nesten aldri ut, og hvis han gjør det er han aldri full..Jeg er redd for at han kommer til å gå mere ut når jeg blir sittende hjemme..

Han gleder seg virkelig til jeg blir gravid og han vil ikke at jeg skal for mye ut på byen osv..hihi (selv om jeg er edru, den gang jeg har en spire i min mave) Han mener jeg kan skade meg eller noen kan dytte meg osv..å da er han redd for at jeg kan miste..

 

Så håper han ikke forrandrer seg å får angst, ikke vær redd for å si ifra angående drikkingen, dem har ingen rett til å drikke "fra" seg..Dem kan alltids gå ut i blant når man får barn oxo..Men når dem MÅ drikke "fra" seg synes jeg det høres veldig lite voksent ut.. Men jeg har et veldig spessielt forhold til akohol og da. Jeg hadde blitt dritforbanna, men man kan heller ikke eie mannfolka å be dem gjøre som VI vil..bare håper det går riktig vei med meg og min!!

 

phuh, ble en liten utblåsning likevel;P

 

Lykke til alle sammen!! fortjener kunn det beste!