nyskjerrighet- ikke alltid en positiv egenskap

[Anonym bruker]

 

Jeg har en svæææææææært nyskjerrig svigermor, noen andre? jeg tror hun her slår de fleste,hehe.

 

Barnet vårt har akkurat begynt i barnehage, og svigermor har allerede vært inne på tanken om å dra på besøk dit, rett og slett fordi hun holder på å dø av nyskjerrighet, hun er svært nyskjerrig på de andre barna, hva de heter, hvor gamle de er, hvem foreldrene er osv. Hun er rett og slett sykelig nyskjerrig på andre mennesker hele tiden.

 

Jeg overdriver IKKE når jeg sier hun vet mer om min egen slekt en jeg gjør selv. Allerede første gangen jeg traff henne merket jeg noe. Hun spurte meg om hva mine søsken het og alderen på hver enkelt, jeg har fem stykker så jeg ramset opp navn og alder på de..

Akkurat mens jeg gjorde det skjedde det et eller annet, (vi satt mange rundt et bord) og en liten gutt som var der veltet et glass og det ble litt kaos rundt oss, jeg ble litt distrahert av dette siden jeg var vertinne og trodde jeg kanskje måtte hjelpe til med noe, samtidig sitter svigermor der helt upåvirket av situasjonen og bare glaner meg inn i øynene med verdens mest konsentrerte og nyskjerrige blikk, syntes der og da at det var ekkelt, og begynte nesten å svette ta hele greia. Det endte jo med at jeg fikk tilfredstilt nyskjerrigheten hennes, hun fikk jo vite hva alle mine søsken het og alderen deres. Dette er jo helt naturlige ting å snakke om når man treffer nye mennesker, men jeg følte allerede da at hun var mer en normalt nyskjerrig, nesten som om alt jeg sa ble klistret til en klisterhjerne og gransket.

 

Jeg har jo forstått nå i ettertid at den anelsen jeg fikk den kvelden stemte så til de grader. Hun lider av et nyskjerrighets-syndrom.

Husker f.eks en gang (dette var ikke sålenge etter jeg å sambo ble sammen så kjendte ikke svigermor så godt), da hadde min bror (den gang 16 år) fått sin første kjæreste (om jeg kan kalle det det), de var sammen et par uker, men det var hemmelig, ingen viste om det bortsett fra min mor som hadde merket noe:), vi lo litt av at han snek seg ut og sånn, men vi viste ikke hvem denne jenta var i det hele tatt...uansett, det viste selfølgelig SVIGERMOR, hun spurte meg ut flere ganger om hvordan det var med broren min og hun jenta, skulle trodd de allerede hadde forlovet seg. Hun kunne fortelle meg hva hun het, hvem hun var ,hvem foreldrene var osv. osv. Det samme skjedde med søsteren min da hun var 18 år og fikk kjæreste, svigermor viste alt om typen hennes og kunne sikkert ha tegnet opp hele slektstreet hans i tilegg.

 

Hvorfor er enkelte kjærringer så jævlig nyskjærrige på andre??

Ved flere anledninger har hun fortalt meg hvem jeg er i slekt med.

F.eks..: "det er slekten din" (når hun har snakket om noen)

eller :" hun der er tremenningen din"

 

Blir sprø av det, kunne nevnt en hel masse ting og situasjoner, for dette skjer til DAGLIG, hver gang jeg treffer henne er liksom den nyskjerrigheten der.. jeg merker at jeg uten å ha villet det har blitt svært reservert overfor henne, pga at jeg føler at jeg blir så gransket. Gidder ikke å la henne suge ut masse informasjon fra meg.

 

Må legge til at dette gjelder hverdagslige ting også som hvor vi har vært,hvor vi skal, hun lurer hele tiden..

At vi bor i huset vedsiden av gjør ikke saken bedre.

En gang fikk hun snusen i at vi skulle på tur å vere borte en natt, hun spurte og gravde kvelden før, men hun fikk ikke vite hvor vi skulle (overraskelsestur for sambo på bursdagen hans), det endte med at hun kom springende grytidlig neste morgen I PYSJAMAS når vi skulle dra, kunn for å snuse opp hvor vi skulle. Jeg bare mumlet noe om blåtur..var drittlei, men frydet meg over den utilfredstilte nyskjerrigheten hennes etterpå;P

 

Hva skal en gjøre med sånt, merker at dette sliter på meg og sambo, vi har fått et veldig anspent forhold til de.. jeg føler sånn motvilje når hun begynner å spørre å grave om ting, har ikke lyst å svare liksom.

Når hun lurer på når vi har time med lege/tannlege osv. sånne ting (sånt som hun egentlig ikke har noe med) så er det ikke bra nokk å få vite hvilken dag..NEIDA! hun må ha det nøyaktige klokkeslettet.

 

Hvordan takler jeg sånt, ikke si at jeg bare skal prøve å overse det hele tiden, det klarer jeg ikke, er altfor sta til det.. når jeg føler noen presser seg på, og når jeg føler at noe liksom ikke er greit for meg så kan jeg ikke bare godta det. Kan ikke be henne om å forandre seg heller..

 

Noen som har noen råd?

[Anonym bruker]

har ikke noen råd til deg desverre.

skjønner det kan være plagsomt selv om det er harmløst. men jaja.

hun sitter sikkert å leser gjennom bim for å se om du har skrevet noe, kanskje hun gransker MEG akkurat nå?? hehehe..

men tilbake til saken.. tror du det hjelper å snakke med henne? eller med mannen din, slik at han kan snakke med henne?

[Anonym bruker]

har snakket med mannen min ja, for dette er jo noe som plager han også. Han har sagt fra til henne gang på gang (sikkert før vi ble sammen også) at hun må slutte å bry seg slik. Han brenner jo av og blir skikkelig forbannet avogtil også pga dette.

[Anonym bruker]

har ett par venninner som er slik. hun ene mer ekstrem enn den andre. det er aldri en samtale med henne noen gang. bare spørsmål på spørsmål.. fryktelig slitsomt! og hun skal vite alt mulig rart..

og hun vet hvem alle er og hvor de kommer fra etc,.. og ja, klisterhukommelse.

og nå etter fb kom kan hun jo virkelig få med seg alt.. skriver ikke der lenger jeg nesten. orker ikke at hun skal vite hva vi skal gjøre hver dag..vi var nabo med denne ene ei god stund.men etter vi flyttet har jeg minimal kontakt. orker rett og slett ikke. blir så sliten av det!!

har desverre ingen råd anna enn å unnlate å svare på ting.. snu spørsmålene over på henne..