Jeg trenger oppmuntrende ord angående planlagt keisersnitt!

[Anonym bruker]

Jeg er ikke gravid, men håper jo å bli det om et år eller to.

 

Min første fødsel var svært vanskelig, og endte i keisersnitt på et sent stadium i fødselen. Babyen var stresset, jeg var utslitt - det var ingen direkte livsfare for noen av oss der og da, så keisersnittet gikk rolig og behersket for seg, men jeg opplevde hele situasjonen som svært traumatisk. Jeg holdt på å besvime, trodde babyen var død, brydde meg ikke om jeg selv levde eller døde etc. Jeg fikk spinalhodepine etter fødselen, og hadde en grusom barseltid. Var livredd for infeksjon og andre alvorlige komplikasjoner. Jeg utviklet i ettertid fødselsangst og hadde sterk skyldfølelse, og slet mye psykisk med dette. Pga diverse svikter i systemet fikk jeg ingen oppfølging før 8-9 mnd etter fødselen. Det kom for en dag at jeg av medisinske grunner må ha keisersnitt ved senere graviditeter også, det er umulig (eller i det minste svært farefullt) for meg å føde vaginalt.

 

Mtp på fødselsangsten min var dette tross alt det beste svaret jeg kunne fått - jeg kunne aldri gjennomført en vaginal fødsel. Nå slipper jeg i alle fall å gråte meg til et keisersnitt, og det er jeg takknemlig for.

 

Likevel er keisersnitt tross alt (for MEG, ikke generelt) kun det minste av to onder. Jeg er virkelig redd for et nytt keisersnitt også. Jeg er redd for at bedøvelsen ikke skal virke (skjedde med en venninne av meg!!!), at jeg skal besvime, for å være alene med bare ukjente (når spinalen blir satt), jeg er så redd for å spinalhodepine igjen etterpå, og jeg er redd for negative eller likegyldige holdninger fra helsepersonell. Ikke minst er jeg redd for at barnet skal få pusteproblemer, noe jeg vet vil utløse en ny runde med skyldfølelse fra min side. Det er endel ting jeg vil komme til å kreve i forbindelse med keisersnittet - blant annet at jeg får ordentlig informasjon, og at jeg får se barnet med en gang det blir født (noe jeg ikke fikk første gang, selv om babyen var i fin form) - det er ikke store og vanskelige ting for personalet å gjennomføre, men jeg er så redd for å stille krav og dermed bli oppfattet som vanskelig. Blant mye annet, listen over ting jeg er redd for er lang. Jeg vet at jeg til syvende og sist MÅ - og VIL - takle et keisersnitt, men jeg trenger noen positive historier. Alle sier jo at planlagte keisersnitt er en helt annen opplevelse enn et akutt keisersnitt...

[dyp og indelig lykke x 2]

hvor bor du i landet? hvis du her muligheten til å bli fulgt på riksen vil jeg anbafale deg det. jeg skal ha ks om 2 mnd pga en veldig tung og komplisert 1 fødsel. jeg har gått og snakket med en jm som er spesialist på fødselsangst gjennom hele sv.skapet og hun kommer til å være med på ks. det btyr uendelig mye for meg at hun er der. ellers tror jeg jeg ville stresset og ødelagt hele fødselen for meg selv. har det på akkurat samme måte som deg bla ift å skulle få barnet rett opp på meg med en gang. nå vet jeg at hun er der og tar seg av alt det som er viktig for meg. utrolig deilig å vite.

lykke til.

 

[Anonym bruker]

Nei, jeg vil antakelig tilhøre St Olavs... Men å ha en kjent jordmor med under keisersnittet var en god tanke, det kunne jeg tenke meg å få til, hvis det er mulig. Takk!

[Anonym bruker]

jeg har en fødsel bak meg som endte i et hastesnitt. relativt dramatisk for meg selv om det skjedde under veldig kontrollerte forhold. spinalen virket ikke-endte opp med full narkose..

 

denne gangen dukket fødselsangst opp underveis..

fikk allerede i uke 18 tilbud om å snakke med psykososialt team på sykehuset jeg tilhører (ikke stolavs). har gått til jordmor der jevnlig.

likevel har angsten ikke sluppet taket ,desverre har jeg hatt det verre nå enn noen gang-jo nærmere det har kommet.

ved å snakke med henne har jeg fått tilbud om kjent jordmor og ellers gode avtaler rundt barseltiden min.

nå har jeg forsåvidt fått innvilget keisersnitt, men avtalene "gjelder" fortsatt.

vil anbefale deg å få snakket med spesialister på dette. kanskje det hjelper å bli ferdig med den første fødselen før du starter med den andre...

hadde det også tøft i lang tid etter fødsel og barseltid, og hadde infeksjon rett i etterkant.. lykke til

[Anonym bruker]

Jeg hadde også komplikasjoner etter mitt ks... Ikke farlige komplikasjoner, heldigvis, bare veldig, veldig vondt. Jeg har hatt timer hos gynekolog på sykehuset for å bearbeide og gå gjennom fødselen, og det hjalp veldig. Jeg har det *mye* bedre nå enn jeg hadde det for tre måneder siden. Jeg tror jeg er så "ferdig" med første fødsel om jeg kan bli - før det braker løs igjen, om et år eller to. Men jeg er helt enig med deg i at det er viktig å få bearbeidet den første fødselen. Det tok lang tid (over et halvt år) etter fødselen før jeg ble fanget opp av systemet - men samtidig trengte jeg litt tid etter fødselen, også. Den første måneden etter fødselen benektet jeg alt, og mente at alt hadde gått så fint, og at alt var så bra. Slik var det jo ikke... Jeg har i alle fall tenkt å være dønn ærlig i møtet med helsevesenet neste gang. Si fra time én hos lege at jeg kommer til å trenge hjelp. Ikke minst håper jeg at det vil hindre at jeg får en ny depressiv reaksjon etter fødselen, slik jeg fikk denne gangen.

 

Tusen takk for et veldig fint svar.

 

HI

[Anonym bruker]

men det som er vanskelig er å være sterk når man er på sitt svakeste.. smerter etter hastesnitt er ganske normalt. først har man vært i timesvis i fødsel før man i tillegg blir operert.. og på barsel er de meg bekjent ikke spesielt flink å smertelindre godt. snakker av erfaring-er sykepleier selv!

jeg syntes det var pinlig å innrømme at jeg ikke hadde klart å føde barnet mitt (!). kjenner meg veldig veldig igjen i det du sier..

legen som innvilget ks mitt (etter at jeg "forlot" samtaledama som mente jeg fint skulle klare å føde, samtalene hjalp en stund, men så ble alt bare mer og mer vondt og jeg følte at hun ikke kunne hjelpe meg mer), har tatt tak i saken min.. og skal sende fødeepikrisen min til helsesøster så en evt ny fødselsdepresjon blir fanget opp TIDLIG!! fastlegen min er ganske flott.. etter at ferien min var over (var vel da i uke 30), fikk jeg 100% sykemelding for at jeg IKKE sakl være sliten før fødselen, ikke mer enn "normalt".

 

det er alltid "godt" å høre om andre som har hatt like opplevelser!

 

anonym 19:26

[Anonym bruker]

Å, jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver! Du har nok rett i at felles skjebne er felles trøst, i alle fall til en viss grad... Jeg har etterhvert innsett at uansett hva man føler angående fødsel og barseltid, så er det noen andre som føler det samme. Man er ikke alene, selv om det føles slik akkurat der og da. Jeg har også innsett det med at det er vanskelig å være sterk når man er på sitt svakeste... Det er derfor jeg neste gang skal be om hjelp FØR det blir krise, for hvis jeg blir deprimert/får angst igjen, kan jeg komme til å benekte alt ovenfor helsepersonell. Si at jeg har det fint, selv om jeg ikke har det.

 

Jeg syntes også det var fryktelig fælt at jeg ikke klarte føde barnet mitt. Jeg var jo så frisk, var så positivt innstilt - jeg kunne ikke fatte at det ikke skulle kunne gå bra. At jeg ikke skulle klare å føde vaginalt hadde faktisk aldri falt meg inn, selv om jeg hadde lest masse på forhånd om fødsler og fødselskomplikasjoner. Det falt meg ALDRI inn at det kunne ramme meg. Det var et enormt sjokk, og jeg følte meg mindreverdig og svak. Helt idiotisk, selvsagt - hadde det vært en venninne hadde jeg sagt til henne, som sant var, at det hun følte ikke hadde noe som helst med sannheten å gjøre. Men - når det gjelder meg selv, slo nok flink-pike-syndromet hardt inn. Jeg følte (og føler på mange måter fortsatt...) at "alle" klarer å føde barna sine, bare ikke jeg. Jeg brukte lang tid på å (i alle fall delvis) klare å tilgi meg selv, og slutte å føle at jeg sviktet på det mest grunnleggende plan man kan tenke seg. Jeg har også hatt så mye dårlig samvittighet ovenfor sønnen min.

 

Jeg fikk bra smertelindring de første dagene, men jeg var veldig obs på det selv, også... (Jeg kan også ett og annet om smertelindring;) Så såret var ikke noe stort problem. Imidlertid fikk jeg spinalhodepine, og den fikk jeg ikke noe behandling for. Den var verst på dag to og tre, og da fikk jeg ikke noe mer enn paracet og voltaren. Jeg klaget på at det gjorde vondt, og flere av jordmødrene reagerte på at jeg hadde veldig vondt, men likevel fikk jeg høre at jeg "kunne ikke få mer smertestillende, det var ikke bra for barnet", og INGEN tok affære og hentet en lege. De stolte nok for mye på samboeren min, som er lege - men han er ikke anestesilege, han er ikke gynekolog, og i den situasjonen var han PÅRØRENDE, ikke lege. I tillegg var han en lege som var redd for å tråkke kolleger på tærne. Anestesilegen ville selvsagt skjønt umiddelbart at det var IKKE stress, eller uheldig ammestilling, det var spinalhodepine. Og at en blood patch kunne fjernet smertene mine, uten behov for noe mer smertestillende. Nå kan jeg ikke skjønne at jeg ikke krevde ditt eller krevde datt - men akkurat da var jeg så langt nede, og hadde så sinnssykt vondt, at jeg ikke maktet det.

 

Til slutt gikk det selvsagt over av seg selv, som spinalhodepine jo gjør. Noen måneder etter fødsel, da det post-traumatiske stress-syndromet, fødselsangsten og kanskje også fødselsdepresjonen var som verst, følte jeg meg så verdiløs og svak at jeg ikke maktet å be om hjelp, da heller. Ikke før det hadde gått mange, mange måneder.

 

Det har vært en dyrekjøpt erfaring, men jeg har i alle fall ikke tenkt å gå i den fella en gang til, så neste gang skal jeg ligge i forkant. Forhåpentligvis vil jeg ikke trenge sikkerhetsnettet, men jeg skal i alle fall sørge for at det blir spent opp under meg.

 

HI

[en fin gutt og et lite + på cb]

en blood patch hadde nok fjernet smertene dine i løpet av kanskje 10 minutter!!! spinalhodepine er vel realtivt sjeldent.. fikk spinalbedøvelse, men den virket ikke kjapt nok, så ble lagt i narkose.

husker ikke første gang jeg fikk se gutten min engang. var så neddopa på oppvåkninga.. huff!

 

tror nok at jeg kanskje skal tørre å føde hvis det plutselig skjer.. eller drømmen er vel det. for skulle fødselen starte før det planlagte snittet, så kan jeg jo velge om jeg vil forsøke fødsel eller gå for et nytt hastesnitt. hvis de i det hele tatt rekker og evt prioriterer et snitt overhodet..

 

jeg har fått innvilget ks 11 dager før termin, det er ganske nøyaktig om 5 uker. håper jeg ikke er fullstendig langt inni tåka-og at jeg kan fortelle deg om mitt fine ks som gikk over all forventning

 

som sagt gikk jeg til samtaler, som nok førte meg seg mye godt i starten. men jeg har avsluttet de nå. hun ville ikke hjelpe meg med ks. overhodet ikke... det gikk dit at jeg ble mer lei meg av å gå til henne, det ble rett og slett for vondt. er livredd for at hun skal ta tak i meg mot ks mitt.. og prøve å overtale meg til å gå for fødsel..

nei dette ble bare langt og rotete! jeg skalforsøke å huske tilbake til denne tråden og fortelle om ks mitt håper du finner fred og kanskje får en liten spire i magen din også!

 

[El Gravida]

Hei

Jeg skal gi deg noen oppmuntrende ord... jeg sitter nå hjemme med tulla mi og det er 9 dager siden jeg tok planlagt keisersnitt. Jeg fikk det innvilget av psykiske årsaker. Dette er mitt første barn, så jeg aner ikke hvordan det er å føde vaginalt, men må si jeg er veldig fornøyd med å ha tatt keisersnitt! Det mest slitsomme for meg var å ligge i en seng med kateter i 11 timer før det ble gjort. (Pga mye hastesnitt som måtte prioriteres før meg)

Alt skjedde veldig fort når jeg ble trillet inn, jeg rakk ikke bli redd eller nervøs. Samboeren min holdt meg i hånden hele veien, og det var mye humor fra legene. De var flinke til å roe meg hele veien og jeg følte meg i trygge hender. Spinal bedøvelsen var ikke god... de traff først på forsøk nr 6 og selve snittet var litt ekkelt, man kjenner jo hva som skjer selv om det ikke er vondt! Når jenta var ute var de kjappe med å si at hun så perfekt ut og pappan ble med for å veie osv..

Jeg ble sydd sammen og trillet på post operativ avdeling, hvor mann og barn kom etterhvert. Da fikk jeg mat og saft og var veldig fornøyd med det. (Litt opptatt av det etter nesten et døgn med fasting!) Jenta mi ble tatt ut klokka sju på kvelden så jeg sov godt og neddopet den første natten. Klokka sju morgenen etter var jeg ute av senga og gikk en del rundt. Hadde en del smerter, men det hjalp med det de ga meg av smertestillende. Etter tre døgn fikk jeg dra hjem og det var deilig!! har tatt litt paracet og kjenner jeg er operert men føler meg overraskende bra!!

For meg var det viktig å ikke lese noe på nettet eller vite for mye på forhånd. Jeg tok imot det jeg fikk av info på sykehuset, men var opptatt av å skulle danne min egen opplevelse-på godt og vondt. Ikke grue meg fordi andre har hatt dårlige opplevelser... Jeg vil tro at det blir noe helt annet for deg med planlagt, da får du forberedt deg psykisk og slipper å få en nedtur for at du ikke klarte å føde vaginalt.

Jeg fødte på Ullevål, og var også en GAIA kvinne (de med fødsels angst).

Fikk veldig bra hjelp på forhånd og følte at jeg ble sett og hørt av alle!

 

Ønsker deg masse lykke til, og håper du klarer å tenke at det skal bli en positiv og kontrollert opplevelse! (For det blir det