Klarer ikke å sove og lurer på om jeg skal be om KS

[SPI]

Da er jeg innlagt på sykehuset etter legen konstanterte at jeg var utmattet samt beina mine er så hovne.Har gått med smårier siden søndag kl 13,riene tok seg opp igjen onsdagen uten virkning.Hadde repeterende rier natt til i går uten at det skjedde noe.

Jeg har termin 1 sept og er førstegangsfødende.Har ikke sovet skikkelig på 3 mnd pga beina og legen var redd for at jeg ikke ville klare å være uthvilt nok til fødselen.Jeg føler jeg har møtt veggen fysisk og psykisk.

Jeg har vært utsatt for overgrep og hadde bestemt meg for vaignal fødsel og var utrolig stolt over dette.Merker allerede at på sjekken på tirsdag så slet jeg pysisk.Jeg fikk angstanfall eller jordmoren hadde undersøkt meg,spydde og skalv.Frykten satt i meg hele natten.Samme gjelder i går,jeg slet virkelig.Selv om jordmødrene har forståelse er det vanskelig for meg å gå gjennomgå slike undersøkelser uten at jeg reagerer.Jeg hadde aldri i mitt liv trordd jeg skulle reagere slik og ble både sjokkert og forfjamset.Jeg fant ut at jeg slet med det å ikke vite hva som skjer med kroppen og det faktum at jeg ikke får sovet.Jeg har rier,det stopper opp og begynner igjen.

Legen har sagt at hvis jeg ikke føder i løpet av helgen så setter de meg i gang på tirsdag.Jeg håper at kroppen selvsagt setter i gang fødselen selv for jeg vil egentlig ikke bli satt i gang.Det betyr mer undersøkelser for meg og jeg vet nå at psyken min ikke klarer dette.Jeg vil få varige skader av det.

 

Det tar også på for meg åvære her på sykehuset uten min mann tilstede og det gjør at jeg blir enda mer urolig.Det jeg nå sitter og funderer på er om jeg skal be om KS,noe som jeg i utgangspunktet hadde tenkt.Jeg merker nå at jeg er mindre redd for KS enn vanlig fødsel.Jeg sliter virkelig og jeg bare går rundt å skjelver og gråter.Klarer ikke å slappe av og kroppen klarer heller ikke finne noen naturlig rytme.

 

Noen som har vært borti lignende?Jeg føler jeg må velge mine psykiske behov foran mine fysiske for det tar lenger tid for meg å bearbeide de pysiske tankene.Jeg som var kommet så langt i bearbeidelsen av overgrepet,er veldig redd for at igangsettingen vil sette meg tilbake.

 

Håper på svar

 

klem

[Allegra baby]

Hei du! Jeg vet ikke om dette vil hjelpe deg noe særlig, men jeg vil gjerne hjelpe, for det høres ut som om du har det ordentlig vondt akkurat nå. Jeg hadde ks på Ullevål i 2006 og opplevde dette som en meget kontrollert og fin forløsningsmetode. Det er ingen tvil om at et ks er mye mer forutsigbart enn en vanlig fødsel, og det høress ut som om det du ønsker og trenger nå, er å vite hva som skal skje med kroppen din.

 

Du høres også veldig utmattet og sliten ut, og da er det kanskje en fordel med en fødsel som ikke sliter deg helt ut. Du skal jo ha noe å gå på etterpå også. Jeg kom meg fort etter mitt ks, ikke noe senere jevnt over enn de som hadde født vanlig.

 

Nå må du tenke på deg selv,og din helse. Gjør det som er riktig for deg, akkurat nå, i din situasjon.

 

Masse, masse lykke til.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg støtter deg i å ta KS. Jeg har selv vært utsatt for overgrep i oppveksten, og tok KS for noen år siden pga at barnet lå i seteleie. Denne gangen har jeg bedt om KS pga at KS er mer kontrollert, og at jeg derfor ikke har så stor sjanse/fare for å få psykiske problomer + fysiske problemer etter feks ukontroller rivning etc.

 

Fødselen blir vanskelig nok uansett om en tar den vaginalt eller via KS, så jeg hadde satset på KS slik at en kan planlegge bedre.

 

Lykke til.

[SPI]

Tusen takk.

Jeg merker at det er en utrolig belastning og bare tanken på at vannet kan gå når som helst eller at pressriene kan komme uten at jeg har fått avklart noe gir meg hjertebank.Håper å finne en løsning i morgen

[Anonym bruker]

Hei, SPI.

Hvordan gikk det i dag på sykehuset? *krysser fingrene for deg....*

[SPI]

Da har jeg endelig fått samlet meg litt og kan skrive litt om hva som skjedde

Natt til tirsdag sov jeg ikke,gruet meg slik til dagen etter og hadde en merkelig følelse i hele kroppen.Vi skulle møte på sus kl 07 og hadde fått beskjed om at de som skulle møte oss der skulle være innforstått med vår situasjon slik at vi slapp å gå igjennom hele historien en gang til.Da vi kom dit ble vi fulgt inn til en fødestue og de skulle registerere hjertelyden og var klare til å sette meg i gang..Allerede der og da måtte mannen min stoppe dem og si at kun var inne til en samtale nemlig for ikke å bli satt i gang.Så får vi beskjed om å vente en halvtime.I mens så går faktisk litt av vannet mitt og jeg begynner å gråte å stresse.Da tenker jeg at alt er forgjeves og nå må jeg føde vanlig.Jeg ringte fastlegen min og han syntes at oppførselen og mottakelsen jeg hadde fått var ikke verdig og ikke profesjonell nok.Dette vil han ta videre.Han hadde sendt meg som en pasient i god tro om at jeg var i trygge hender og han forstod ikke hvorfor noen skulle nekte meg ks.

Da vi kom inn til legen forklarte de meg ulemper med ks og hun spurte litt mer om hvordan jeg hadde det.Noe som ingen har gjort tidligere.Jeg sa til henne at jeg makter ikke å stpå å beina,jeg har mistet følelsene for barnet i magen pga jeg stresser slik og jeg er livredd.Hun skulle konferere med noen andre leger og ba oss vente en time.I mellomtiden hadde jo riene mine tatt seg opp pluss at jeg gråt uten stans

 

Så kom hun inn igjen og sa at jeg var satt opp til ks dagen etterpå fordi hun så selv at dette ikke kom til å gå.Da turte jeg endelig fortelle at vannet var gått.Ble bedt om å gå med ett bind på 1 time,men etter 30 min var det ingen tvil,Jeg ble satt opp til ks samme dag og min mor og mann var med meghele dagen.Jeg ble liggende å vente fra 11 til 16 før de rullet meg inn.Det var noen lange timer.

 

Jenta vår kom til verden 16.37 og jeg kunne ikke vært stoltere.Er oppe på barsel og blir tatt godt vare på.Her spør de før de tar på meg,de er varsomme og de har satt seg inn i situasjonen min.Legen som opererte meg har også fulgt meg opp.Han syntes det var forferdelig at jeg hadde gått slik med hovne bein og i det hele tatt hadde hatt det så vanskelig.

Jeg veide 122 kg på fredag,jenta var 4,4 og i dag veier jeg 111 kg.Det er utrolig mye vann som skal ut.

 

Jeg blir liggende litt lenger pga jeg er så utslitt og pga de hovne beina.På denne måten får jeg avlastning og kan få slappet av før jeg reiser hjem.

Det gikk greit til slutt,men det var ett smertehelvete uten like og det tok virkelig på psykisk og fysisk for begge to

 

Takker for all omtanke og støtte

[AO3]

Gratulerer med den lille!

[SPI]

 

takk