Hvorfor jeg ber om journalgjennomgåelse/jordmorsamtale

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet en del innlegg her før, som delvis har gått på behovet for en samtale med jordmor /journalgjennomgåelse. Det var også her på dette forumet, at jeg fikk vite at et slikt tilbud finnes.

 

Endelig har jeg nå nedtegnet mine viktigste grunner til at jeg ønsker en slik samtale/ ny journalgjennomgåelse, selv om fødselen ligger ganske langt tilbake i tiden. Tenkte dette brevet kan bli et vedlegg til faslegens henvisning. Oversiktelig, og ikke uoverkommelig langt. (Har alltid litt vanskelig for å korte ned, og fortsatt få med det vesentligste. Men er rimelig fornøyd her.)

 

Her er det, hva synes dere? -

 

******************************

 

HVORFOR JEG ØNSKER JOURNALGJENNOMGÅELSE/ SAMTALE, OG HVORFOR JEG IKKE HAR KOMMET MED DETTE FØR :

----------------------------------------------

 

INNLEDNING

Jeg har fortrengt dette i lange perioder. Følte at jeg ikke kunne ta dette opp før gutten vår fylte 18-19 år, begynte studier osv. - hvilket han nå har gjort.

I tillegg var jeg ikke klar over at muligheten/tilbudet om en slik samtale finnes, før nylig. (Og det kan også hende at det har ikke alltid eksistert.)

Når jeg ser tilbake på fødselen blir jeg ekstremt redd selv om jeg ikke skal få flere barn/ føde igjen. I perioder gråter jeg flere ganger hver dag.

Min fødselshistorie:

 

FØR FØDSELEN: FIKK LOV TIL Å VELGE MELLOM VANLIG FØDSEL OG KEISERSNITT.

 

Dette var opprinnelig pga. seteleie, men gutten vår snudde seg etter hvert så han lå riktig vei. Fikk fortsatt lov til å velge. Tenkte mye over det, var usikker, men måtte velge det ene eller det andre tilslutt. Valgte vaginal fødsel.

 

Jeg hadde ikke forutsetninger for å vite at jeg hadde andre ugunstige utgangspunkter for fødselen også, og at ikke alle problemer/ulemper var ute av veien bare fordi det ikke var seteleie lenger. Jeg var nemlig eldre førstegangsfødende (39 3/4 år), og jeg hadde ikke forutsetninger for å vite at dette kunne ha mye betydning for fødselsforløpet. Personalet snakket såpass positivt og varmt om vanlige fødsler, og hvordan disse fortsatt var det mest komplikasjonsfrie - også for eldre førstegangsfødende. Derfor trodde jeg at spesiell behandling for eldre førstegangsfødende var kun gammel tradisjon, nærmest.

 

At gutten vår var stor mens han lå i magen min, visste jeg. Men jeg tenkte som så at også jeg var stor (175 cm), og at det derfor var proporsjonelt. Legen på helsestasjonen støttet meg i den tankegangen. Også bekkenet mitt var romslig (målt pga. tidligere seteleie).

 

Alt i alt regnet jeg med meget gode sjanser for at denne fødselen skulle gå gjennomsnittlig bra eller bedre.

 

UNDER FØDSELEN:

 

Nesten all informasjon jeg fikk, ga meg inntrykk av at fødselen gikk usedvanlig bra (tross smertene).

 

Ett eksempel: At jeg ikke kunne få epidural, hadde personalet (anestesilegen, faktisk) langt på vei sagt var fordi fødselen gikk så usedvanlig bra, at det ville være synd å gripe inn med slike kunstige midler. Jeg ønsket fortsatt ikke å gi slipp på epidural, men hun haglet i vei med argumenter. Hun ba meg tilslutt være enig i at vi skulle "se de an". Jeg sa meg enig i fordi jeg var livredd for å få henne mot meg og miste min kanskje siste sjanse for å få epidural.

Men selvfølgelig ble det ikke noe epidural senere heller:

 

Selv om fødselen endte i tangforløsning, trodde jeg at forløpet fremdeles hadde gått bedre enn gjennomsnitt, alt i alt - for dette hadde personalet så godt som sagt til meg under hele fødselen.

 

Da jeg kom på Barselavdeling var så å si alle de andre mødre jeg møtte, mer eller mindre i sjokk over fødselssmertene. Så også det var "normalt" på en måte. Jeg var misfornøyd med smertene men følte meg ikke utenfor normen. Og jeg trodde ikke at det var noe spesielt med mitt fødselsforløp,

 

Så var jeg til jordmorsamtalen/journalgjennomgåelse på Barsel. Fikk vite om misfarget fostervann. Men alt i alt, så var vel fødselsforløpet fortsatt ikke noe vanskeligere/dårligere enn gjennomsnitt?

 

SJOKKET KOM ETTER HJEMKOMSTEN ...

 

I de dagene, ukene, månedene og årene etter fødselen, var det den ene etter den andre detalj eller informasjon som jeg ikke var klar over, og som veltet inn over meg nå. Noen eksempler:

 

1) De første dagene/ukene: Mannen min sa til venner at jeg "hadde noe å slite med under fødselen", fordi gutten vår var stor. (4150 gram.)

 

2) I tiden etter traff jeg fornøyde keisersnittpasienter OVERALT, føltes det som. Det hadde gått SÅ bra! Jeg unner dem dette - men jeg kunne også ha vært en av dem.

 

3) I løpet av de første 2-3 årene, nevnte mannen min en gang at det VILLE HA VÆRT en rimelig grei fødsel "hvis ikke den hadde stoppet opp". Og jeg vet FORTSATT ikke hvor grensen går mellom det å trenge litt hjelp, og det å "stoppe opp". (F.eks.: De "tok vannet" den ene av de gangene, og jeg forsto det slik at dette var bare et lite hjelpetiltak. Tok jeg feil?)

 

4) Cirka 10 år etter fødselen leste jeg (i dagspressen, tror jeg) at eldre førstegangsfødende (som jeg var) har en fordoblet risiko for å måtte forløses med tang eller sugekopp. I avgjørelsen om keisersnitt eller ikke, hadde jeg ikke tatt dette med i det hele tatt. For det visste jeg nemlig ikke. (Trodde som sagt at spesiell tilrettelegging for eldre førstegangsfødende, ikke var mye mer enn gammel tradisjon.)

 

5) Omsider (etter 16-17 år) spurte jeg mannen min hva han egentlig mente med pkt. 1) og 3). (Om å "ha noe å slite med", og det å "stoppe opp".) Da fortalte han at, under tangforløsningen, så var operasjonspersonale tilstede, klar til å overta med hastekeisersnitt hvis det ble behov. Jeg var overhode ikke oppmerksom på at det var så ille, og at de gjorde klar til operasjon helt i den siste fasen av fødselen.

 

SAMFUNNETS HOLDNINGER RUNDT DET Å FØDE ET "STORT BARN": I HVILKEN GRAD HAR DETTE BASIS I VIRKELIGHETEN? (FØLER MEG SOM EN ABNORMALITET OG ET TILSKUELSESOBJEKT.)

 

Allerede mens jeg fortsatt var på Barsel var det 1 eller 2 personale som hevet øyenbrynene litt over at jeg hadde født et barn på over 4 kg - og lurte på hvordan det gikk med fødselen.

 

Men ute i samfunnet ble det MER av kommentarer som: "Stakkars deg", ettersom vekten var over den "magiske grensen" 4 kg. De mente at, ja, fødselen må ha vært helt forferdelig utover det vanlige. FIKK DE RETT?

 

OG SELVSAGT HAR EN DEL SPØRSMÅL DUKKET OPP I FORBINDELSE MED ALT DET OVENNEVNTE.

 

Til tross for at jeg har fatt en del av brikkene på plass (ved å ha lest, skrevet mange diskusjonsinnlegg og fått mange svar osv.), så er det en del ting som er spesifikke for min fødsel, som jeg ikke har fått svar på. Det er de spørsmål jeg ønsker å snakke om.

 

Med vennlig hilsen

... osv.

[AO3]

Jeg synes brevet er fint, og håper du får samtalen du ønsker deg! Jeg tror nok det vil gå greit - det burde være åpenbart for alle som leser det at hvis du i perioder gråter flere ganger hver dag pga dette, trenger du hjelp til å bearbeide følelsene dine. Selv om fødselen ligger langt tilbake i tid, og du ikke skal føde igjen.

 

For meg tok det "bare" åtte måneder før jeg fikk en ettersamtale, men den utgjorde stor forskjell for meg. Jeg fikk svar på mye av det jeg lurte på - selv om endel av spørsmålene var ting legen rett og slett ikke kunne svare på. Man får ikke alltid svarene på alle spørsmål, slik er det bare. Biologi er biologi, det er ikke alltid et fasitsvar på ethvert spørsmål, og det er få ting som er svart/hvitt. Men uansett var det godt å få gråte ut og få satt ting i sammenheng. Legen var svært sympatisk og tok meg på alvor.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takker for svaret. :-)