Har mest lyst til å trekke meg fra alt dette styret jeg..:(

[mollemor-79 skal prøve ivf:)]

Hvor mer jeg tenker på hva som venter meg,hvor mer kjenner jeg panikken stige.Jeg jeg har ei datter på snart 6 år som jeg gikk 39 harde uker med og hadde den verste fødselen ever.

Det tok meg nesten 4 år før jeg i det hele tatt orka å tenke på ny graviditet.Ble gravid etter 6pp og jeg var faktisk kjempe glad og gledet meg til og få en baby,men etter 21 uker døde babyen i magen min og alle drømmer og forventninger ble knust på noen få sekunder.

 

2 år senere kom lysten tilbake og jeg ble gravid etter 3pp men dessverre endte det i en exu venstre eggleder.Det endte med så mye smerter og problermer og ikke en gang 6 leger ville høre på meg,så etter mye om og men havna jeg på opr.bordet og voktna opp uten eggledere..

 

Så nå sitter jeg her da.6 mnd etter exu og lurer på hva jeg skal gjøre..

Jeg har fått plass på riksen i nov og det er bare å sette i gang en gang til,men jeg tror virkelig ikke at jeg orker mer jeg.

Jeg hater og gå gravid,får så mye plager og blir sengeliggende.Har diabetes og det må jo følges opp nøye under en graviditet,så da må jeg dra av gårde mellom sykehus og legekontor hver uke for å levere pisseprøve,ta blodprøve,veiing,mas og sjas om kosthold og trening,så må jeg ditt også må jeg datt..

Egentlig har jeg det helt supert akkurat sånn jeg har det nå med en snill mann og ei snill datter og mest frister det å drite i alt dette og heller bruke pengene på en kjempe fin sydenferie og heller bruke tid og energi på den nydelige datteren som jeg faktisk har!!

 

Uff nå ble det mye sutring,men skrev egentlig dette for og få noen gode råd.Mannen min sier vi skal prøve en siste gang,for han mener det er så sårt at datteren våres ikke skal få noen søsken..Men hva om jeg mister igjen da?Da har vi brukt masse penger og energi på ingen ting og vi er like langt..

 

Jeg får snart ikke sove om natten for jeg føler meg helt panikk slagen.Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg..

[IVFlykke??]

Det er sinnsykt verdt det hvis/når det lykkes. Jeg gjør det også for å gi min sønn et søsken. Det er viktig senere i livet å være to. Men jeg er takknemlig for det under jeg har fått i gave og det hadde vært nok for meg med ham.

 

Vit at denne prosessen er vanskelig følesesmessig. Det er kun 33.xx% sjanse for å lykkes hvergang så det er jo smått.

 

Jeg er i min 3. og siste offentlige forsøk. Å nedturene er mange. Men du som jeg har et barn og det er en hjelp. Da kan du ikke grave deg ned men må gå videre¨.

 

Les deg opp på info snakk med sykepleierne på riksen, med folk du kjenner som er i prosessen bli litt kjent med hva det vil si.

Jeg ønsker deg lykke til uansett:-)

[stinemin med tvillinger]

Leit å høre at du mistet egglederene dine, det var jo en tragisk opplevelse.Du må ønske det sterkt for å gjennomgå ivf kjøret, .

Det er tøfft for kropp og sjel og du må virkelig ville det.., men du har jo gjennomgått litt så du er vel blitt litt hardhudet tenker jeg og det er det lurt å være i denne ivf karusellen.....

Jeg vet ikke hvilket råd jeg skal gi deg, men hvis du hadde et tøfft svangerskap, og ikke vet om du orker et til ville jeg lyttet mye til det, hva med adopsjon?

[mollemor-79 skal prøve ivf:)]

Takk for svar jenter.

Ja man skal ville dette ganske sterk for å kunne orke og holde hue over vannet og det er nettopp det at jeg begynner å tvile på meg selv om jeg orker en runde til..Jeg blir så sliten av dette og da når jeg hater å gå gravid,hater leger og sykehus,nåler og smerter osv så blir alt så tungt.

 

Ikke vil jeg være mye borte fra jobben,men vet at om jeg skulle bli gravid så blir jeg liggende resten av tiden og det blir et mareritt.

Vet så alt for godt hva dette innebærer og er så redd for hvordan dette vil påvirke datteren våres og hvor mye forholde mellom meg og mannen min skal tåle.

Sånn vi har det nå,så er det bare super bra!!!Så hvorfor kan vi ikke bare ha det sånn??Mannen min er jo selvfølgelig ikke enig i det,så hva gjør jeg da?Jeg vil jo gjerne ha en til,men jeg vil ikke gå gravid eller føde.Og adopsjon kunne jeg ha tenkt meg,men ikke mannen min så da er vi like langt..Kunne i grunn tenkt meg en fosterdatter på 8-10 år som kunne blitt en storesøster,for jeg ser jo det når datteren våres har besøk av jenter i den alderen,så leker de så bra og hun stråler som en sol og alt er bare fint:))Men så var det gubben da...han vil bare ha egne barn.

 

Uff nei det er ikke lett.Men nå har vi blitt enige at vi skal ta ett endelig valg om 14 dager,så da får vi se.

[Søskenhåp adopterer]

Hmmm.... du er både åpen for adopsjon og fosterbarn, men ikke mannen din. Vil han virkelig tvinge deg til dette???? Jeg synes det er litt lite forståelig og temmelig egoistisk av han egentlig. Siden du har diabetes, hadde et veldig tøft svangerskap osv. så er det kanskje helsemessig nesten å fraråde nytt svangerskap og jeg synes du skal sette din egen helse først. Jeg vet noen menn har veldig sterkt ønske om dette med egne avkom, men det er da tross alt du som skal gå igjennom ivf, det er du som skal gå gravid, ikke han. Det gjelder å avfinne seg med situasjonen og gjøre det beste ut av det sånn det er, og siden du føler faktisk veldig sterkt du ikke ønsker gå gravid igjen så synes jeg ikke du skal det - gå heller for plan B. Og, det er ingen verdens undergang om dere ender opp med enebarn heller. Vær glad for det dere tross alt har! Jeg er enebarn, ønsker heller ikke at sønnen min skal bli det, men jeg har da greid meg bra for det :-)

[mammaen til Helle+2 i magen]

jeg synes det høres ut som du egentlig har bestemt deg jeg ...

 

hør på deg selv og kroppen din

 

lykke til videre uansett hva du velger

[Sunshinebaby70_er mamma :)]

Hei Mollemor!

 

Skjønner deg kjempegodt - at du er skeptisk til ivf og et nytt svangerskap. Ønsker deg masse lykke til samme hva dere måtte bestemme dere for om 14 dager....Du er uansett heldig som har étt barn i alle fall - men skjønner jo at du ønsker søsken.

 

Hvis mannen din er skeptisk til fosterbarn kan dere kanskje vurdere muligheten for å være besøkshjem hver 3. eller 4. helg i første omgang - om det ikke blir ivf. Han er ikke den eneste mannen som er imot alt annet enn egne barn - men noen snur...

 

Fosterbarn er min plan B. Nå skal jeg igang med mitt første ivf-forsøk i Danmark... Min eks hadde nemlig barn fra før og ønsket ikke flere. Jeg kunne ikke la han ta et slikt valg for meg og valgte å bryte forholdet og heller prøve å få et barn alene. Vet ikke hvor mange ivf-forsøk jeg orker å gå gjennom, men vet jeg må prøve. Hadde 3 SA i 04/05 (vanlig befruktning)så er forberedt på det verste...men håper det var en dårlig kombinasjon av mor&far den gang

 

Lykke til i alle fall

[lillehare]

hei mollemor, hvordan går det?? hørt noe mer fra riksen?? håper ikke du har mistet motet, stå på vesla!!! du er ikke alene om dette..

[Lillevenn33]

Jeg hører egentlig ikke til på dette forumet, men velger å svare likevel. Ble raskt gravid med nr. 1 og ville etter hvert at han skulle få et søsken. Det tok lang tid og noen SAer før nr. 2 satt. Var kjempeglad da jeg skjønte at dette gikk bra. Men jeg glemte også hvordan det var å gå gravid. Herregud, det er lite snakk om å nyte svangerskapet og kose seg, jeg har så mange plager. Kan ikke vente til at babyen er ute! Det jeg prøver å si er at du er ikke den eneste, om du får barn med IVF eller ikke, noen har kjipe svangerskap og gruer seg hver gang. Jeg gjør dette for å få et barn til, og veien dit er tøff. Jeg gruer meg også til babytiden, våkennetter, skriking, søvnmangel osv. Men, jeg gleder meg til at min gutt skal få et søsken som han kan leke med og passe på. Han kommer til å ha et søsken for resten av livet, og det mener jeg har stor verdi. Dette må du kjenne på selv, du er i hvertfall ikke alene med disse følelsene.

[Cmoi]

Hei

 

Ønsker å skrive noen ord til deg, fordi jeg vet hvor redd du er for at det skal gå galt enda en gang.

Vi strevde i 3 år før vi endelig ble gravid, men vår lille prins døde for 5.mnd siden.

Hanble forløst med keisersnitt i uke 30, fordi han haddde fått infeksjon.

Sorgen var så stor at jeg ikke visste hvilken fot jeg skulle stå på, eller om jeg i det hele tatt ønsket å stå opp.

Vi prøver nå igjen å bli gravid, fordi det er barn vi ønsker oss.

Jeg klarer ikke gå gjennom det en gang til, men jeg kan ikke tro at det vil skje igjen.

Det en eneste som avgjør at vi prøver igjen er vårt sterke ønske om barn, og det bør det være for deg også.

Du må tenke gjennom om dette er noe du virkelig ønsker, da er avgjørelsen enkel.

 

Ønsker deg lykke til.

 

 

[mollemor-79 skal prøve ivf:)]

Tusen takk for svar jenter!

Jeg er fortsatt i tenkeboksen og er så i tvil om dette er det riktige for meg.Jeg er redd for min egen helse rett og slett.Tenker med skrekk og gru på hvor ille dette kommer til og bli og jeg VET at det blir mange tøffe dager selv om mange i min fam.sier at det ikke nødvendigvis trenger og bli sånn igjen,men de vet ikke hva de snakker om,de lever ikke i min kropp,og det er ikke de som skal gå rundt og bære på en alvorlig kronisk sykdom,kjenne på smerten,kvalmen,frykten,bekkenløsning,vektøkning,hovne bein,numne fingre,halsbrann,svangerskapsforgiftning,blodprøver,Gu.undersøkelse osv osv og det er heller ikke de som skal føde babyen og få hele underlivet ødelagt.

Alt dette og mere til opplevde jeg under min første graviditet.Da var jeg 24 år,slank,sunn og frisk og gledet meg til å gå gravid og drømte om den vokende magen og den nydelige lille babyen som jeg skulle få til slutt,men det ble virkelig ikke sånn...Den nydelige babyen fikk jeg jo til slutt og takk og lov for det,for nå har jeg ei kjempe søt datter på snart 6 år:))))

 

Nå er jeg 30 år,har diabetes type 1,gallestein,15 kg tyngre og har ett fullført 39 ukers svangerskap bak meg,en 21 ukers avbrutt svangerskap(døde i magen pga masse innfarkter på morkaka)og en exu oppdaget etter 9 uker.

 

Selvfølgelig tenker jeg kjempe masse på at datteren våres skulle hatt søsken,men til hvilken pris?Klart det hadde vært moro,og resten av fam ønsker jo det,men jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker mere nå..

 

Om vi bestemmer oss for å prøve en gang til,så må jeg gå mange runder med meg selv og virkelig fokusere på det positive ellers kommer ikke dette til og gå.

 

Uff nei dette er så vanskelig.Jeg har i grunn vært så positiv hele tiden,men nå kjenner jeg at hvor nærmere vi kommer okt jo mere stiger panikken og tvilen.

 

SKAL-SKAL IKKE???