Skulle på vanlig ultralyd etter 18 uker

[Anonym bruker]

I dag skulle jeg og mannen min på ultralyd for å se vår kjære jente.

Vi var på ultralyd for to uker siden og alt så normalt ut, i dag skulle vi på den vanlige ultralyden. Vi gledet oss.

 

Det første som skjer er at vi får beskjed om at det ikke er noen fosterlyd. Det var et sjokk! En lege kom til for å sjekke at det ikke var noe liv. Det var det ikke...

 

Vi har en gutt på 3 år fra før, han hadde gledet seg til å bli storebror. Vi er helt knust.

 

På Onsdag skal vi inn på sykehuset hvor jeg skal føde vår datter. Jeg gruer meg veldig. Vi føler oss helt tom begge to, håper ting vil bli bedre etter hvert. Men akkurat nå har vi det veldig vanskelig.

 

Er det flere som har opplevd å komme til ultralyd etter 18 uker og opplevd det samme? Hvordan var det å føde en baby som man ikke får ha hos seg slik som man hadde trodd?

 

 

[Anonym bruker]

Huff, dette var virkelig trist lesing. Jeg har ikke opplevd å miste så sent selv, så jeg aner ikke hvordan du har det.

 

Kondolerer så mye og ønsker deg lykke til!

[leo77]

Mi historie liknar veldig på di.

UL i veke 8-9-10-11, alt ser bra ut, storebror blir informert, han hopper i taket. Alle rundt oss blir orientert, stor glede. veke 14, kjenner spark, alt er fantastisk. Masse rot med fødeplass, får plass på AHUS, UL iveke 23. Vil til Ullevål, får plass der etter spesialsøknad, ordinær UL i vke 19. Vi pakka bilen, på veg til deileg helg på hytta. Storebror (3år) er hos onkel på jobben. Med smil rund munnen går vi inn på "rommet". Jordmor set Ul apparatet til magen, og der sluttar idyllen. Dama blir bleik, "her er det noko alvorlig galt, jeg henter overlegen" . Der ligg vi, skrekkslagne. Men ingen kan gi oss håp. Denne vesle krabaten hr eit sterkt hjerte, men kan ikkje overleve 20 veker til i magen.

 

Så går prosessen. Heile helga går eg i ei boble, storebror hyler, mor gråter heile tida, pappan er ikkje så god til å visa kjensler.

 

Mandag inn på ullevål, møter og papirer. Tysdag møte i abortnemda og ei pille for å avslutta svangerskapet.onsdag blir vi lagt inn på gyn. medisin kva time trur eg. Full fødsel bare utan premien på slutten. trudde aldri eg skulle koma over dette, og det vil eg vel aldri egentlig. obduksjonen viste kromosomfeil.

 

Ynskjer det lukke lukke til. Ta god vare på deg sjølv, ta den tida du treng. Du vil aldri gløyma, smerten blir bare annleis med tida. Husk å snakka godt med 3-åringen. Det er tungt for han også. min kan framleis byrja å gråta (aborten var i januar 09) når han ser nyfødte eller gravide. Han saknar denne vesle som han skulle passa på å læra alt.

 

OG VIKTIGAST av alt, ikkje la nokon få deg til å tru " du må ikkje ta det så tungt, du har jo ein fra før, tenk på dei som ikkje kan få. dei veit ikkje kva dei snakkar om. Sorga for denne er like stor alikevel.

 

Ynskjer deg lukke lukke til. Skal tenka på deg. Eg veit kva som ventar.

 

Håpar eg ikkje skremmer deg no, men det går ikkje ann å rosemala ei slik hending. Men tida går. det går på eit vis. For meg var det å starta på jobben igjen redninga. Få noko anna å tenka på.

 

No, 8 mnd etterpå er eg gravid igjen, men nerverne er tynnslitte, redd heile tida, gråter masse. Tenk om tenk om......

[Mamma til to guttegull]

For noen triste historier. Jeg sitter her og gråter ...

Jeg har heldigvis aldri opplevd det samme som dere.

Sender oppmuntrings- og trøste-klemmer

[Anonym bruker]

Dette var kjempe trist å lese tenker på dere, og alle andre som må oppleve noe så grusomt. Og som andre skriver her, så kan ingen forstå hva dere går gjennom, uten å ha opplevd det selv. Men jeg kan tenke meg at det må være helt forferdelig og ubeskrivelig..

 

Masse gode tanker sendes til dere..håper dere blir tatt godt vare på i denne tunge tiden.

[Molait]

Så trist og leit. Ord blir fattige, og det err des. ikke noe man kan si som hjelper. Jeg gikk ikke så langt (uke 14), men tok imot en hjemme og måtte føde på "vanlig" vis nr. 2.

 

Mitt tips til deg (om du orker) ta bilder!! Hold og stell og ta på, lukt på. Få tatt ordentlig farvel. Det er grusomt å gi slipp, men jeg er i ettertid glad jeg holdt dem. Og glad jeg har bilder.

 

Be om smertestillende. Liten vits i å lide mer fysisk enn man må. Man får som regel masse om man vil.

 

Vi hadde vår egen minnestund far og jeg. Far kjøpte en rose og vi lagde vår egen stund.

 

Dersom det er mulig så ta avtrykk (vet ikke hvor stor den er) Ta vare på minner.

 

Vet det er grusomt og man ikke vil tenke slik, men for ettertiden er det bedre å bli påminnet slike ting nå.

 

Tenk også over om dere vil ha minnelund eller egen grav eller kanskje grav sammen med besteforeldre e.l. Dette haster nok ikke veldig dersom det blir obduksjon, men greit å tenke litt. Så man også kan spørre på sykehuset. Dere vil nok få spm om obduksjon ønskes, greit å være forberedt på det.

 

Blir en grusom dag og en grusom tid fremover. Pass godt på hverandre og sørg så lenge du vil og hvordan du vil og når du vil!! Ingen andre enn DU vet hvordan du har det så drit i samfunn og familie og venner som mener ditten og datten. Ta også imot tilbud om sorgstøtte e.l.

 

Tenker på dere.

[Carina har to små gull]

Kjære deg, dette var en trist lesing.

 

Har opplevd noe av det samme som deg. Ble gravid i oktober i fjor. KOm på UL i uke 19 og da var den lille gutten vår død. Dette kom som et veldig stort sjokk på oss. Be om smertestillende og ikke vær redd for å kreve noe.

 

Nå mange mnd etter gleder vi oss til å bli gravide igjen. Kommer aldri til å glemme den lille gutten som lå inni magen min. Vi fikk tilbud om å se han, men sidenhan hadde lie ca 3 uker død i magen min anbefalte de oss å la være. Dette har jeg ikke angret på. Han ligger på ei minnelund for dødfødte fostre nå.

 

Sorgen kommer til å være stor, men det kommer til å gå bedre etter hvert. Prat og gråt med hverandre. Sorgen har gjort vårt forhold sterkere så det har kommet nor godt ut av det også.

Har du ikke fått tilbud om sosionom så krev det. Vi var til henne jevnlig de første mnd etter at vi mista og det har hjulpet oss veldig. Hun har kommet med forslag til hvordan vi skulle takle hverdagen da det var som værst.

 

Sender deg en kjempe stor trøsteklem. Og så masse lykke til idag.

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Uff, ord blir så fattige når man leser disse historiene......

Føler veldig med dere og har egentlig bare 1 råd å gi; tillat dere å sørge så mye dere vil og ta godt vare på hverandre i denne tunge tiden. Ingen kan fortelle dere at dere er jo heldige som har en fra før osv. Det er bare slik at vi har ingen barn å miste. Det veet jeg alt om og uansett om man er 6,10 eller 20 uker på vei så er det like vondt å miste.

Tenker masse på dere og håper det går bra med dere etterhvert.

Stoooor trøsteklem