psykopatisk mor?

[Anonym bruker]

kan noen fortelle meg om eg har ei psykopat mor..eg er psykisk sjuk, sliter med angst og forvirring..mora mi må heile tida gjør alt for meg..eg føler eg mister helt kontroll over livet mitt..ho skal vite ka eg gjør på til enhver tid,.dattra mi har begynt i barhehagen og ho har kjøpt inn alt ho trenger, men det gjør at eg blir hjelpeslaus og avhengig av ho på en måte..virker som ho vil ha kontroll over livet mitt..av andre virker det som ho gjør alt for meg og at eg er en utakknemmlig drittsekk..får aldri skryt av ho..er det noe eg gjør bra så tar ho æren av det..da kan ho si " du gjør det så bra sånn som meg, og da har eg lært det av ho og kommer fra ho, men vist eg ikkje gjør ting bra så kommer det ikkje fra ho da er det eg som er udyglig..er eg på besøk hos ho og skal ha drikke får eg ikkje tømme oppi skjøl for ho sier at eg kommer helt sikkert til å grise for det har ho sett før..eg føler eg må være der for ho..vist det er en dag eg for eksempel har fravær fra skulen så kan ho fortelle kor udyglig eg er..føler en stor indre uro når eg er med ho no.,føler eg ikkje strekker til uansett ka eg gjør..faren min er helt annerledes men han trur og det er min skyld..vist eg sier til mora mi at ho må slutte å gjør alt kan ho si" eg må jo få lov til å være mor, elr eg må jo få lov til å være bestemor. men til andre kan ho si at ho gjør alt for meg og eg er aldri takknemilig. føler meg fanga veit ikkje kordan eg skal greie meg skjøl for har ekstremt dårlig sjølvtillit for har fortalt heile livet at eg greier ingenting. har eg en psykopat mor?

[lovable]

ja visst det går så langt at hun frarøver deg muligheten til å utvikle deg fordi hun vil være mest mulig i livet ditt er hun nok psykopat jah :/

[Anonym bruker]

Problemet er at eg holder på å bli helt psykisk ødelagt, går på skule så kan ikkje flytte..ka eg skal gjør?

[Anonym bruker]

føler meg tom..har ein unge å ta var på og..,har bare lyst å komme meg vekk..har sagt at eg blir ødelagt av ho, men da sier ho bare" du kan ikkje nekte meg å se barnebarnet mitt og deg" gjidde faen om at eg blei ødelagt så lenge ho fekk se oss..ikkje rart eg har vært så forvirra heile livet, trur ho er sjalu på meg og. har alltid trydd ho har vært glad i meg for det er helt utenkelig for meg at man ikkje kan være glad i barnet sitt, men ho bruker meg bare som ei søppelkasse for å ta sine egne problemer over på, har snakka med ho mangen ganger og no veit eg kofor det ikkje hjelper, ho har fått heile familien min i mot meg, fordi det er eg som oppfører meg sånn som eg ikkje skal og dei trur på ho, ho hevner seg sikkert fordi eg ikkje finner meg i det i den grad som ho vil..har fått kjeft fra pappa og for han tror det er min skyld, og mamma lata som ho er så deprimert pg av meg..ho ser utrolig grei og uskyldig ut..veldig flink til å snakke for seg. det var etter at eg fekk svangerskapsdepresjon at det gjekk opp for meg for da var eg så langt nede.., og da følte eg at eg ikkje fortjente å leve, var ingenting verdt, fekk ikkje lov til å føle noe, at eg var egoistisk, fortejnte ikkje at noen var glad i meg..ho har vært til legen å klaga på meg og. sikkert fordi ho er redd for at eg skal gå dit, ho er så overbevisende og så flink til å hjernevaske og snakke for seg at det er umulig å skylde på ho, ho har jo overbevist meg i alle disse årene, grunnen til at eg fant meg i det var at eg følte eg fortjente det, tok skylda på meg..men eg er jo menneske som alle andre..faren min tror alt er min skyld og.. har hatt ekstreme raserianfall rundt ho.., kasta ting rundt meg, no veit eg korfor..fekk fre fra ho ei stund og følte meg så masse bedre, men no krever ho å se oss..ho må jo ha noen å overføre sin dårlig samvittighet på og ho har sagt til besteforeldrene mine at ho ikkje har sett oss på lenge og no prøver dei og å få meg ned sånn at ho får se oss,det trur jo og det er meg og at eg er egoistisk som ikkje lar ho få se oss...det at alle trur det er min skyld gjør at eg ikkje får noe medfølelse fra noen..ingen som ikkje har ei mor som eg så sjuk forstår ka eg går igjennom, å ha ei mor som ikkje er glad i en er det værste folk kan oppleve..merker kor glad eg er i min egen unge så for meg er det helt uforståelig, men ho er veldig sjuk..og vil aldri bli frisk..i tillegg er søstra mi og sjuk, det er jo arvelig..eg er lik faren min. men sliter med mye på grunn av det og det vil eg alltid gjør, pg av hjernevaskingen..trudde vi hadde det bra i lag men tenker at eg blei hjernevaska til å tru det.. blei veldig langt dette., men er mangen i min sitvasjon.

[Anonym bruker]

Herre Gud, stakkars deg!

 

Nei, ho har ikke "rett" til å se verken deg eller barnebarnet sitt, ho har ikke rett til noe som helst hvis du er myndig. Dersom mor di insisterer på å skjenke i koppen din fordi ho trur du kommer til å grise, så er det henne det er noe feil på!!! Det er jo totalt overkontrollerende.

 

Du har en eneste ting å gjøre, og det er å søke hjelp. Be legen om henvisning til psykolog, eller dra på familievernkontoret. Dette gjelder oppveksten til barnet ditt, og du er babyens familie - du må være frisk og sterk for babyens skyld.

 

Begrens kontakten så mye du kan klare til du blir modig nok til å si at det ikke skal være sånn og at du ikke vil ha henne i livet ditt dersom ho ikke skjerper seg.

 

Øv deg på å svare kort men saklig når hun overkontrollerer deg; f eks "Tja, kanskje har jeg fravær på skolen, menDU trenger ikke spørre hvorfor. Det har ikke noe med deg å gjøre." eller "Nei, jeg er fint i stand til å fylle koppen min sjøl, jeg er ikke født i går". eller "Ja, det er lov å være mor og bestemor, men akkurat DETTE gjør jeg sjøl, jeg er gammel nok til det!"

 

Ønsker deg lykke til. Ikke gi deg! Når du har brutt ut, eller klart å markere deg nok til ikke å bli underkua mer - da er magien hennes brutt. Andre vil begynne å se din side av saken også, ikke være redd for det. Men du går tunge dager i møte - i en periode. Skaff deg et nettverk, venninner, hjelpeapparat i helsevesenet osv.

[Anonym bruker]

Det finnes ingen annen løsning på dette enn at du flytter for deg selv. Ta kontakt med NAV. Dersom du er alenemor har du helt sikkert rettigheter i forhold til økonomisk støtte.

 

Jeg tror ikke det finnes noen annen løsning på denne situasjonen enn at du flytter, viser at du er og voksen og får deg et eget selvstendig liv hvor du kan sjenke i koppen din selv og kjøpe inn det du trenger til deg og barnet

 

Lykke til, dette fikser du.