Er det bare meg? (MA)

[Felis]

Forrige Fredag,altså for 8 dager siden skulle jeg til jordmor.

Jeg var 11 uker og 4 dager.

Hadde ingen symptomer på at jeg var gravid dette svangerskapet,noe som var nytt for meg fra mitt forrige svangerskap som ga meg en liten datter som nå er snart 2 år.

Legen og de fleste andre jeg snakket med om dette sa det var normalt,at alle svangerskap var forskjellige.

 

Jordmor fant ingen hjertelyd,noe som kunne være normalt da jeg ikke var lengre på vei enn litt over 11 uker.

Livmoren var mindre enn hun ventet,i forholdt til antall uker jeg var på vei.

Ble sendt til ul,hvor det ble påvist et svangerskap der fosteret hadde dødd tidlig.

Det var som å få et slag i trynet,et skikkelig sjokk og verden raste sammen.

Ble sendt hjem med Cytotec,følte ikke vi ble tatt vare på der nede.

Alle virket så kalde,men de sa jeg skulle slippe å se fosteranlegg.

 

Smertene kom noen timer etter jeg hadde satt pillene i skjeden,så begynte jeg å blø.

Pinex Forte var godt å ha.

Så kom det klumper,store klumper!

Den første var en stor klump med masse hvite tråder.Morkaka?

En stund etter,mens jeg dusjet kom det to klumper...

Å jeg VET at den ene var min lille. Det var veldig lite,og aldeles ikke likt et menneske,men det hadde øyne og antydning til munn.

Og en ryggrad?

Jeg sjekket på nettet,og det jeg så var likt et foster på 4 uker,altså mors 6 uke.

Så min lille hadde gitt opp da jeg var rundt 6 uker.

 

Jeg gråt og var helt ødelagt de første dagene,men nå går det bedre.

Nathalie,datteren min har vært redningen min <3

 

Poenget med dette lange innlegget,er:

 

Jeg har nå klart å innset at jeg ikke er gravid,men jeg lever som jeg fortsatt er det.

Jeg tar meg ikke en Cider,en Bayleis,ingenting med alkohol.

Rett og slett,fordi jeg lever som jeg er gravid enda...

Flere?

 

JEG MÅ BLI GRAVID IGJEN!

Lille min <3

[Lille diamant]

Uff dette var virkelig trist å lese..kjenner meg virkelig igjen i det du skriver.

 

Skrev ett svar på samme innlegg som deg nettopp, der jeg fortalte min historie om MA, og cytotec. Var selv 11 uker da jeg var hos legen til første kontroll og hadde da litt farget utflod. Hun hørte etter hjertelyd som hun ikke fant, og sa at det kjentes ut som livmoren min var mer 9 uker enn 11..

 

Fikk ultralyd to dager etter, og der så de ett 7 uker gammelt embryo uten hjertelyd jeg har altså trodd jeg var gravid, og har hatt ett dødt foster i magen i 1 mnd..for en grusom følelse det er!

 

Har selv tatt meg i å oppføre meg som jeg er gravid enda..med tanke på mat, klær og ikke minst alkohol. Men det slipper gradvis taket, ettersom jeg merker at kroppen min begynner å bli normal igjen.

 

Men det er en prossess full av sorg, for man vil liksom ikke gi slipp den lille som var i magen.. vi var begge kommet langt på vei, så da har man jo rukket å venne seg til tanken på at man skal bli mor også..det hadde ihvertfall jeg.

 

Nå tenker jeg kun på at jeg vil bli gravid igjen..og håper at dette aldri skjer igjen..

 

Men merker at det har hjulpet meg å snakke om det så har skjedd, og gitt meg selv lov til å sørge. Håper du har noen rundt deg som kan ta vare på deg nå, og gi deg den støtten du trenger!

 

Trøsteklem fra ei i samme situasjon

 

 

 

 

[Felis]

Jeg vet ikke hva jeg skal si...

Vi begge har opplevd det samme,og det er utrolig vondt.

Selvom det ikke var blitt et menneske enda,ble jeg knyttet.

Det ble sikkert du også,akurat fordi vi var gravid så så mange uker og forholdt oss etter det!

 

Jeg forstår ikke hvordan det går an,at spirer dør i magen uten at kroppen setter igang en abort.

Ved SA gjør den jo det,men ikke i vårt tilfelle.

En annen ting jeg synes er rart,er at legene sa jeg hadde en SA,men dette var jo en MA!!!

Skal til jordmor på samtale over helgen,da skal jeg forhøre meg om det ene og det andre.

 

Har fått mye støtte.

Mange har sagt til meg at jeg må være glad det skjedde så tidlig og at det var bra det ikke var blitt et menneske osv...

Men for meg gjør det hinsides vondt uansett,fordi for MEG var det et barn!

Skjønner?

 

Jeg tenker heller ikke på annet enn å bli gravid om dagen,jeg må bli d snarest!

Kroppen min er så innstilt på alle mulige måter,og det er den eneste medisinen som kan hjelpe meg gjennom denne prosessen hvis du skjønner.

 

Håper d blir en ny spire på oss begge to snart,så sender deg masse hell og lykke. Ikke minst babystøv! <3

 

Trøsteklem tilbake <3

[Lille diamant]

Ja når man faktisk nærmer seg 12. uke, så føler man at det er ett lite menneske inni der. Vi for vår del, leste alt vi kom over om fosterets utvikling og sånt. Og derfor snakket vi mye om hva som skjedde inni magen min hver dag...

 

Når man finner ut at det faktisk ikke har skjedd noe som helst på mange uker, så er det ett voldsomt sjokk man mister babyen sin, og jeg har aldri før følt meg så utenfor meg selv.

 

Leste at en MA er en type spontanabort, der forskjellen kun er at kroppen ikke støter ut fosteret selv. Så kan være derfor de snakket om SA hele tiden? Men sier selv MA, da jeg føler det er litt forskjell på SA og MA.

 

Det er uansett godt å skrive med noen i samme situasjon, selv om jeg ikke unner noen å oppleve dette

 

Håper vi begge blir gravide fort, og at alt går fint i neste svangerskap dette var mitt første svangerskap, så er litt nervøs for å bli gravid igjen..samtidig som jeg nesten ikke kan vente!

 

[Felis]

Samme her,vi snakket også om den lille og dens utvikling hver uke.

Så på bilder av foster som var i den og den uken osv.

Åsså er det plutselig ikke noe der,alikevell!

Alt blir snudd på hodet!

 

Synes også det er godt å skrive med noen i samme situasjon,og er overasket over hvor mange som faktisk opplever dette!

 

Skjønner godt at du er nervøs da dette var ditt første svangerskap.

 

Jeg er glad det gikk bra med meg første gangen,jeg har et barn å våkne til om morgenen og alt d der.

D ventet du deg,men så blir det ingenting...

 

Jeg vil alltid ha et barn for lite,men det barnet jeg har fyller meg helt ut med glede og pågangsmot til å ikke gi opp.

Hadde jeg vært uten barn,som du hadde dette blitt mye værre,om mulig.

 

Hvor gammel er du,og hvor i verden er du fra forresten?

[Lille diamant]

Ja det er nok like vondt å miste uansett tror jeg, om man har barn eller ikke. Men kan jo tenke meg at det må være en stor trøst å vite at man faktisk har fått ett barn og ikke minst følge barnets utvikling hver eneste dag. Det må være en fantastisk følelse.

 

Jeg er 25 år og kommer fra vestlandet. Så befinner meg ihvertfall innenfor landets grenser ;0) hehe.

 

Legen på sykehuset sa at det var veldig dumt at så mange førstegangs gravide måtte oppleve å miste. For da får mange en angst for alt som kan skje igjen, og man får en dårlig start på en måte. Men er jo slik for de som har barn fra før og..de får vel samme angsten de og.

 

Men skal nok klare å komme oss gjennom dette, bare vi får ett friskt barn en gang i fremtiden. Tror ikke det kommer til å gå så bra med meg om dette skjer igjen flere ganger..da kommer jeg sikkert til å bli enda reddere for å prøve igjen.

 

Hvor gammel er du da, og hvor kommer da fra?

[Felis]

Veldig godt å ha et lite barn rundt seg ja.

Da har man alltid en grunn til å stå opp,og se fremtiden uansett hvordan man føler seg og hvor jævlig verden kan være.

For ikke å snakke om hvor fort tiden går,herregud den går altfor fort til tider!

 

Jeg er 22 år,23 i Desember og bor i Trondheim...

 

Jeg har nettopp dusjet,og har blødd minimalt idag,brunlig nå bare sånn til info ENDELIG kan vi kanskje prøve igjen?

Hjelper litt på humøret.

 

Blogger du?

Jeg gjør,kan sende den på PM om jeg får det til...

Skjønner ikke såååå mye her inne.

Da kan du iallefall følge med,og husk å si fra hvordan det går med deg med tiden

 

Håper det skjer fort for oss

[Lille diamant]

Jeg hadde utskrapning sist lørdag jeg når jeg tenker meg om, så er faktisk en uke siden idag da. Og jeg har faktisk begynt å få normal utflod igjen håper det er ett godt tegn!

 

Inne på bligravid forumet så er det flere som skriver litt om når de begynnte å prøve igjen etter MA/SA, og de skriver at man stort sett kan begynne å prøve når man ikke blør lenger. Så er sikkert ikke farlig å begynne å prøve igjen snart

 

Jeg for min del må fint vente til mannen kommer hjem igjen fra jobb..

 

Jeg blogger ikke nei, har cirka null peiling på sånt ;0) men skriver en del inne på bligravid her. Da kan man følge hverandre i både gode og dårlige dager iløpet av syklusen men hadde vært kjekt å følge med på bloggen din!

 

Du må ha en fin lørdagskveld, så prates vi sikkert her inne