Nedtelling til dommedag:(

[AOerfødt<3]

Jeg er litt over 5mnder på vei nå.. har hatt fødselsangst lenge før jeg i det hele tatt ble gravid...

 

men så skjedde det jo,jeg ble gravid.. jeg prøver å tenke positivt,at jeg skal få ei lita pie som jeg kan dulle og kose med,noe som jeg faktisk har skapt med min kjære.. men ALT blir overskygget av mine redsler og frykten for å skulle dø

 

Hodet mitt sier meg,åå i dag er det ca 20 uker til du dør,i dag er det ca 19uker til du dør..

Tror vel egentlig ikke det kan bli værre enn dette.. (bortsett fra at mine tanker får rett)

 

Jeg er redd for følelsen av å miste kontroll,redd for å ikke få til å puste,redd for at morkaka skal revne og jeg blør ihjel,redd for å få blodpropp etter fødsel og da dø av dette,redd for at jeg revner med totalruptur og aldri får et normalt liv igjen..redd for å få svangerskapsforgiftning og dø av dette..redd for lillepia mi.. Basicly.. REDD FOR ALT!!

 

På tirsdag skal jeg på omvisning på sykehuset i tillegg til jordmor samtale med en jordmor som i tillegg har en psykiatrisk utdannelse bak seg.. spent..men tror ikke hun kan hjelpe meg.. er så fastlåst i tankemønstret mitt..

 

og jeg vet realistisk sett.. i fjor var det ca 58000 fødsler i norge.. av disse døde 3.. så prosentvis skal jeg vel være ganske trygg..men jeg er en katastrofetenker.. så jeg tenker jo.. ja da blir vel jeg en av den dårlige statistikken:(

 

Nå skal det jo sies at jeg har slitt med angst og panikkangst i noen år.. det spiller nok en STOR rolle!!!

 

Er det noen andre som har det lignende som meg????

 

hilsen ei som har så fryktelig lyst å være glad for det som kommer.. og ikke panisk:(

[Chupa chups]

Du er ikke nødt til å ha det sånn! Jeg kjenner meg veldig igjen i tankene dine. Jeg innså til slutt at tanken på keisersnitt var en lettelse. Så jeg gikk gjennom en prosess som begynte med mange og lange diskusjoner på keisersnitt-forumet her inne, der jeg fikk masse god info. Deretter snakket jeg med jordmora mi, som sa at jeg aldri kom til å få ks. Men hun henviste meg videre, og etter fem veilednings-samtaler på sykehuset så fikk jeg innvilget planlagt ks. Legen sa til og med at jeg var reflektert og opplyst og at ks var et godt valg for meg

 

Nå ble jo dette litt propaganda fra min side, men poenget mitt var egentlig at hvis du i det hele tatt ser på keisersnitt som en lettelse for angsten din, så bør du gjøre alt for å få det innvilget. Når du har fått det, så har du ro til å tenke på og bearbeide tankene dine rundt den forestående fødselen uten en lammende frykt hengende over deg. Kanskje du forandrer mening, og kanskje du bare vil glede deg til ks´et (fordi planlagt ks kan være en kjempefin fødselsopplevelse hvis man er forberedt).

 

For min del var svangerskapet et psykisk helvete før invilget ks, og en fryd etter innvilget ks. Det var redningen min!

 

Lykke til, du fortjener ikke å gå og grue deg sånn!

 

 

[Gjest]

Er helt enig med Chupa chups. Du fortjener å nyte svangerskapet, og om du kan det ved å få ks så hvorfor ikke? For meg var andre ting som gav angst og jeg fikk trumfet gjennom de tiltakene som var nødvendig for meg. Og det gav meg en "god" fødselsopplevelse.

 

Håper du finner noe som kan hjelpe deg. Samme hva det er om det er KS, ekstra oppfølging av lege under fødsel e.l så lenge det hjelper deg!

 

Ønsker deg all lykke til og håper du slipper å gå å engste deg sånn resten av svangerskapet

[shy1]

På www.fødselsforum.no kan du lese historien til "madeleine" som har/hadde fødselsangst. Kanskje du kan sende henne en PM og få litt gode råd?

 

(har nettop lest alle historiene der inne skjønner du... (o: )

 

 

[AOerfødt<3]

tusen takk for svar og omtanke:) var på fødeavdelingen igår på omvisning.. ble ikkke så mye omvisning ,da jeg begynte å gråte med engang jeg traff jordmora.. jeg fortalte henne alle mine skrekkscenarioer.. hun fortalte meg at de hadde ikke opplevd hverken det ene eller det andre på denne avdelingen.. og hun hadde jobbet der i mange år.. det var jo betryggende.. så jeg slappa vel kanskje litt mer av.. men jeg må bare si.. når jeg kom opp på føden,så ble alt så virkelig.. (har gått i en sånn tåke,og egentlig ikke forstått at jeg faktisk skal ha baby)om 3,5mnder ++ så skal jeg dit.. og føde!!!!

uff.. jeg prøver å glede meg over lille nurket som vokser inni meg..men er bare redd:( håper den tette oppfølgingen jeg skal få,vil hjelpe meg..

 

om KS.. jeg har egentlig ikke noen formening.. er jo mer komplikasjoner der enn ved vanlig fødsel.. jeg har det i bakhodet..

skal sjekke fødselforumet,takk:)

[Anonym bruker]

Niks, ikke flere komplikasjoner ved et planlagt ks i forhold til vag. fødsel. Bare sånn til opplysning.

Propagandaen mot ks har visst virket hos deg...

[Linsy&snart 2prinsesser]

Kjempesunn innstilling du har Nervøsa!

 

Snakk med fagfolk som innehar erfaring og kunnskap Ikke la deg påvirke av de her inne som tror keisersnitt er svaret på alt.. KS er ett stort kirurgisk inngrep, fødsel er ikke det.

 

Du sier du har angst og panikkangst fra før.. Har du noen gang fått noe hjelp? Jeg gikk selv til psykolog frem til mai i år pga en grusom opplevelse på jobb, og jeg fikk super hjelp til å snu tankemønsteret mitt fra å krisemaksimere til å kriseminimere.

I forbindelse med fødselen er jo den egentlig bare en liten del av ett svangerskap og av barnets liv.. Og hver eneste mor du ser på gata, i butikken og overalt andre steder har faktisk født Så hvorfor skulle ikke du klare det? Og jeg kan garantere deg at det er en hel del kvinner som ikke er like oppegående som deg (les brødhuer..) som fint har taklet det å føde barn

Jeg har jobbet på både Barselavdeling og Nyfødtavd og 99% av fødende sier i ettertid at de tingene de har gruet seg for var bare bagateller og allerede glemt dagen etter Bare gå inn på 3.trimester her og les historiene.. For hvorfor skulle det skje deg noe ille? Som du sier så dør kanskje 3 av 58 000 fødende i året.. Det er vel ikke noen spesiell grunn til at det skal skje deg?

 

Fokuser heller på hva som skjer etterpå! Du blir mamma :0) Det største som skjer i livet! Ett barn som er laget i kjærlighet av deg og din kjære.. En baby som er ett produkt av at du har vært sterk, modig og flink i 9 mnd! Og som kommer til å elske deg betingelsesløst resten av livet Eller i hvertfall til hun blir tenåring..

 

Stol på kroppen din og at den gjør jobben, og gi klar beskjed til sykehuset om redselen din så tar de litt ekstra godt vare på deg de timene det står på

 

Lykke til! Dette klarer du fint

Og ha heller nedtelling til du skal møte datteren din og holde henne i armene dine.. Legg de tunge tankene i skuffen når de dukker opp. Det er der de hører hjemme

 

 

[Chupa chups]

Linsy:

 

Så åpent et sinn du har!!!

Utsagnet ditt ´Ikke la deg påvirke av de her inne som tror keisersnitt er svaret på alt´ vitner om et relativt ugjennomtenkt og naivt syn på angst og bearbeiding av dette. Du fremhever alt det positive ved vaginal fødsel med de samme gamle sitatene som går igjen over alt, og som alle kommer med når de tror de skal ´kurere´ fødselsangst. Gid, om vi bare kunne ´legge de tunge tankene i skuffen når de dukker opp´!! Huff, at jeg ikke tenkte på å gjøre det før!!!

 

Jeg foreslo keisersnitt til HI fordi jeg har erfart at vissheten om at jeg kunne få det ga meg ro til å jobbe med angsten. Sykehuset var fullt enig i dette, og lovte meg ks FØR de mange timene med samtaler jeg hadde. Det kunne vippet ene eller andre veien, men denne gangen ble det ks. Ja, et kirurgisk inngrep, men et som reddet svangerskapet mitt fra et psykisk helvete!!

 

Lykke til, HI, håper du får snakket med profesjonelle folk som har noe mer enn klisjeer å servere!

 

[vann123]

Jeg melder meg på dem som sier at du må snakke med profesjonelle og dele angsten din med noen - og sørge for at du får de tiltakene som er riktig for DEG, om det er keisersnitt eller noe annet.

 

Men vil tipse deg også om å kikke litt utenfor boksen. Har du en annen god samtalepartner som du kan prate med? Ikke en sensasjonslysten venninne som skal fortelle for flott/ille hennes fødsel var men en som lytter til deg og hører på det du forteller om angsten din, og kan komme med konstruktive innspill og spørsmål til deg som kan hjelpe deg videre? Ønsker du støtte av noen andre enn far under fødselen? Du kan jo vurdere en doula, de er der for deg (har bare lest om ordningen, ikke testet det selv, men det kan jo være verdt et forsøk?)

 

Hva med fødselsforberedende kurs? Jeg har to barn, venter nummer tre, og fødsel nr. 1 var et sjokk, selv om det gikk veldig fint altså, så var det et sjokk, fordi jeg var så uforberedt. Gikk på kurs med Judith Meadow før fødsel nummer to og det var SÅ annerledes.

 

Jeg påstår at forberedelse er som i alle andre situasjoner en nøkkel til suksess her - forberedelse som passer deg altså, enten samtaler med jordmor eller venninne eller psykolog eller fødselsforberedende kurs.

 

Lykke til!

[AOerfødt<3]

Tusen takk for omtanke og råd:) setter utrolig stor pris på det..

 

til de som lurer.. ja jeg har gått i behandling over 6år pga angsten min.. kan ikke si det har hjulpet så inderlig.. Men jeg vil ha en ting sagt om graviditeten min.. den dagen jeg fant ut jeg var gravid,sluttet jeg på angstmedisinen pronte.. og det var sikkert ikke lurt med tanke på stresset det førte med seg..men to dager etterpå følte jeg meg bedre enn noensinne.. har ikke hatt panikkangstfall mer enn to ganger siden jeg ble gravid og etter jeg har slutta med medisiner..det er veldig lite med tanke på at jeg pleide å ha det 2-3 ganger i uken tidligere..

 

Jeg ar venninner som har født.. og alle er så ulike.. noen har hatt store komplikasjoner andre har hatt sånne 1-3timers fødsler.(grønn av missunnelse) så det er så vanskelig å skal ta stilling til andres opplevelser.. siden de er alle så ulike.. er vel en katastrofe tenker.. og tenker alt det grusomme som kan skje..

 

det er tanken på det ukjente som jeg har i møte.. det å miste kontrollen..og ikke minst frykten for alvorlige komplikasjoner som igjen fører til død som plager meg..

 

har et fantastisk støtteapparat rundt meg da:) fastlege er gynekolog/fødselslege,psyk.sykepleier som kommer 1 gang i uken hjem til meg. som i tillegg har jobbet 11år på føden,jordmor 1gang i mnden frem til fødsel.. om ikke de klarer å få meg på bedre tanker.. så gud hjelpe meg..

 

men det har vært utrolig deilig å få skrevet ned alle tankene og redslene mine her:)

Tusen takk for at dere bryr dere..masse klemmer til alle dere som også er redde<3

[Kodex89]

Hei:)

 

Skjønner veldig godt åssen du har det. Jeg var også sikker på at jeg kom til å dø osv. Kjenner meg veldig igjen og sjekket også hvor mange som dør av det hvert år osv. Var sikker på at jeg kom til å dø. Klarte ikke å glede meg i det hele tatt. Folk rundt kjøpte klær og snakket om navn og alt om når han kom ut(hvor fint det ville bli osv), jeg satt å smilte og nikket, men inni meg tenkte jeg bare at jeg ikke kom til å oppleve det allikevel. Hadde "panikk" fra jeg fant ut at jeg var gravid og vurderte keisersnitt osv, men jordmora mi snakket meg fra det. Jeg kunne selvfølgelig få det om jeg ikke turte å føde vaginalt men siden jeg gar skrekk for sprøyter og operasjoner osv bestemte jeg meg for å føde vanlig. Også var det dette med revning osv...

 

Noe som hjalp mot redslen var å lese de fine fødselshistoriene som folk har lagt ut. Der la jeg merke til at de fleste synes fødselen var en fin opplevelse.

 

Jeg sliter også med angst fra før, men ikke i like stor grad som deg når det gjelder andre ting en fødsel tror jeg.

 

Jeg fikk en sønn for 8 uker siden og fødselen gikk strålende:) Det beste av alt var at når fødselen begynte var jeg ikke redd. Trodde ikke lenger at jeg kom til å dø, eller tenkte ihvertfall ikke på det. All angst var borte. Følte meg veldig trygg spesielt når jeg kom på sykehuset. Hadde en fødsel helt uten komplikasjoner og smertestillende. Synes ikke det var så ille at jeg trengte det og i tillegg er jeg jo redd for stikk så.... ingen smertestillende. Kun dusjing.. Dusjet vel i 8-9 timer og fra første ri varte fødselen i 14 timer. Revnet ikke!!!

 

Har 6 venninner som også har fødet i år, ingen av dem var så redde som meg, men alle synes det gikk greit å føde og ser tilbake med gode minner.

 

Vet jo selvfølgelig ikke om du vil føle det likt som meg, men er jo mulig. Og alle vet at det gjør vondt, men om du er som meg er det ikke smerten du frykter mest. Gjorde heller ikke så vondt som jeg hadde forestilt meg.. Selve utpressinga var nesten behagelig for du kjemper på en måte imot smertene.

 

Håper noe av dette hjelper deg for jeg vet selv at det er helt forferdelig å gå å grue seg, men av egne erfaringer hjelper ikke så mye når man er så redd. Ønsker deg ihvertfall lykke til:) Og husk at det er det mest naturlige og at vi er lagd for det.

[AOerfødt<3]

Kodex89...

 

det du fortalte meg der var så utrolig deilig og høre.. sitter her med tårer i øynene.. selvom jeg føler det som jeg gjør.. så kanskje det er håp for meg også??! jeg trenger virkelig å høre fra folk som har slitt i nogenlunde samme situasjon som meg.. og overlevd..

 

gratulerer så mye med lille nurket.. og takk .. tusen millioner takk for innlegget ditt.. <3<3