STRESS

[lina*]

Jeg våknet idag morges som feminist! I alle år har jeg tatt livet med ro, kost meg med alle gleder, også de som min datter på 13 år byr på, men også hatt det slik at jeg har andre sider av meg enn å være mamma, selv om den rollen selvfølgelig er høyest verdsatt. Jeg har vært singel i flere år, og vært innstilt på at jeg ikke skulle ha flere barn. Så dukker kjæresten opp og han er selvfølgelig barnløs og har lyst på barn etterhvert. Jeg er 34 år. Og har et par tre år igjen av studier. Og så begynner omgivelsene å mase om at det burde jeg ikke gjøre, å fullføre studier, nei nå er det snakk om å konsentrere seg om å bli gravid. Og jeg blir så redd for at det skal bli "for sent" før jeg har rukket å summe meg ifht om jeg vil ha flere barn eller om jeg vil ha en kjernefamilie igjen osv. Men mest av alt kjenner jeg på stresset. Det er så urettferdig. Når må jeg begynne å stresse? Hva er det som skjer ved 35-års alder, er løpet liksom kjørt da??? Må jeg avbryte studier og skyndte meg videre i forholdet om jeg skal bli gravid? Hvor vanskelig er det egentlig for "eldre"? Er man "eldre" når man er 40? Hilsen nyklekket nyforelsket tenåringsmamma.

[magica fra tryll]

Jeg personlig hadde ikke latt meg stresse av dette. Jeg fikk 2 barn til etter at mine 3 andre barn var 14,14 og 10. Jeg var da 39 og 42 år. Og det var for meg ikke noe problem å bli gravid da. Det gikk på 1. og 3. prøveperiode. Det viktigste er vel at du har lyst på og er klar for å få fler? Jeg føler meg slett ikke eldre nå som 42-åring:) Lykke til!!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg ville heller ikke latt meg stresse. Men støtter deg i å begynne med prøvingen nå, studiene kan du alltids ta igjen etter endt permisjon.

 

Lykke til med prøvingen, håper at det klaffer fort!