hvordan forholder dere dere til illsinte småtroll?

[Anonym bruker]

ettåringen her i huset er svært ofte frustrert og sint, virker som det ofte er fordi han ikke får til noe han ønsker. Jeg prøver å gjelpe. Han blir bare surere. Jeg prøver å la han være i fred. Han blir fortsatt sur og griner til han til slutt sukker og gir opp. Spesielt hvis jeg prøver å overse han. Jeg tilbyr jhan noe annet å drive med, og er så blid som bare det. Han blir sur på det nye på tre sekunder. Altså, føler ofte at uansett hva jeg gjør der det bare kjipt. Greit nok at livet er vanskelig ofte for de små, men skulle så gjerne visst hvordan jeg bør forholde meg til slik atferd, slik at hvertfall jeg er konsekvent og ikke enda mer deppa fordi jeg er redd for å ikke møte han på best måte.

[Anonym bruker]

De er nå søte og da, selvom det er slitsomt når de er sinte og sure.

Har hatt noen perioder med snuppa også hvor humøret har vært svingende. Første gang jeg opplevde det var i tida like før hun lærte å krabbe. Da var hun helt tydelig frustrert og ble sint når hun ikke fikk det til.

Senere har det vært andre ting som har gjort henne sint. f.eks når hun ikke fikk til puslespill ble hun skikkelig irritert.

Jeg synes ikke du skal være redd for at du ikke gjør det på rett måte med sønnen din, du høres fornuftig og tålmodig ut.

Man må bare ta det hele rolig og forholde seg til det uten å lage for mye oppstyr rundt "anfallene" mener jeg. Akkurat hvordan man håndterer det kommer litt an på situasjonen, alder, hva som er årsaken til sinnesutbruddet osv.

Noen ganger er det riktig å hjelpe/vise, noen ganger er det riktig å la dem finne ut av det på egenhånd og noen ganger er det riktig å avbryte situasjonen og finne på noe helt annet. Der må man bare gjøre det man synes er rett for seg og sitt barn tror jeg.

[lille sprelle]

er hun sint, får hun trøst/nærhet

prøver å ikke hjelpe for mye - de må finne ut av ting selv (og det kan også skape litt frustrasjon...

[Anonym bruker]

takk for svar, og oppmuntring på at jeg kankje ikke er helt på jordet;-) Og jeg er så enig med deg, at det nok kreves ulike tilmærminger til ulike situasjoner. Men jeg sliter så sinnsykt med å forstå og bedømme hva som vil være det beste i hver enkelt situasjon... Skulle ønske jeg var mye tryggere på meg selv. Det har blitt veldi vanskelig, siden han har fått mye oppmerksomhet fra meg, og nå har en tendens til å være veldi utålmodig og hissig. På en side tenker jeg at han er vant til at mamma ordner opp og legger alt til rette hele dagen, så om han skal bli flinkere til å komme seg over frusrtasjoner (som nå om dagen er alt mulig hele tiden), må jeg bare overse han og la han på den måten finne ut selv. Men på den andre siden så føles det så vondt å ikke støtte han, mener jeg sender han signaler på at han ikke er bra nok som han er når jeg velger å overse han. Så blir det litt hipp som happ da, hjelper litt her, avleder litt der, overser litt her, finner på noe annet der, eller mamma er lei og gir blaffen i hele situasjonen....

 

har du lyst til å dele mer tanker med meg "anonym" om hvilken situasjoner du velger å hjelpe, trekke deg unna, avlede? Kan jo komme med noen eksempler, for å høre hvertfall hvordan andre gjør det:

 

-når han tydelig har lyst til å gjøre noe, men det passer ikke oss (f.eks leke med noe som krever at vi følger med, og vi har ikke tid/lyst til det). Gi han et annet alternativ og trøste ved sinne, eller la han være?

 

-Når han driver alene med leke og blir fort sint, og dette skjer med flere påfølgende leker. F eks krasjer i veggen med gåvil, klarer ikke stable klosser.

 

jeg blir veldi glad for innspill. Hilsen ei som må ha det inn med teskje;-)

[Anonym bruker]

Hei igjen. Jeg er ingen ekspert jeg da, må bare si det. Men jeg er av den oppfatning at om man er sånn passe oppegående og fornuftig og gjør som best man kan for ungen sin så skal det mye til at det er så veldig feil.

 

Når jeg skrev det med ulike situasjoner så tenkte jeg ganske generelt egentlig. Noen konkrete eksempler er at om min datter f.eks sitter og styrer med et puslespill kl 14.30 og blir irritert og frustrert så lar jeg henne kanskje drive på litt selv mens jeg iaktar henne. Så går jeg kanskje bort og setter meg ned med henne og prøver å oppmuntre henne til å pusle det ferdig, roser henne hvis hun klarer en brikke eller to og kommer med et hint hvis hun står fast.

Men sitter hun og freser over puslespillet og det er helt på slutten av en lang dag, like før hun skal gå og legge seg og jeg vet at nå er hun sliten og alt blir bare dumt og vanskelig uansett så sier jeg heller at nå skal vi rydde opp, så kan vi pusle mer i morgen.

Det blir liksom å vurdere hver og en situasjon og prøve å ta det rette valget der og da synes jeg. Og det rette valget er ikke bestandig det samme, så det er ikke så lett å være helt konsekvent på alle ting.

 

Forleden opplevde jeg for aller første gang å være moren til den ungen som ligger på gulvet i butikken og vræler og sparker. Jaja, tenkte jeg. Nå er vi altså der vi også! Hun var litt incomunicado akkurat da, så jeg valgte å snu meg den andre veien i et minutt og studere innholdet i grov leverpostei mens hun avreagerte litt. Da jeg visste hva leverposteien var laget av hadde min datter innsett at vi faktisk ikke skulle ha seigmenn til middag og det gikk ganske greit å gå videre. Så det jeg gjorde her var vel egentlig ingen verdens ting, bare stå for det jeg hadde bestemt og la henne protestere litt på det.

 

Jeg prøver som regel å la henne finne ut av ting selv, ikke styrte til å hjelpe henne hele tiden. Har også vært opptatt av å begynne tidlig å lære henne å si noe om hva det er istedenfor å bare skrike. De trenger ikke å ha mye språk før det er mulig å si "hjelpe meg" istedenfor å bare skrike.

 

Jeg kommer ikke på så mange konkrete eksempler her jeg sitter nå. Ang det du skrev om når han vil og dere ikke vil så er det etter min mening helt greit å si nei noen ganger også. De trenger å kunne leke selv også og noen ganger passer det ikke for mamma/pappa å være med på leken. Jeg er mye på gulvet og leker med min, men jeg sier også i fra når jeg ikke har lyst. "Nå skal mamma drikke kaffe og se i avisen litt, nå kan du leke selv litt".

[Anonym bruker]

gjør ingenting om du ikke er ekspert, det hjelper meg å høre andres tanker uansett;-) tror jeg er så usikker fordi jeg har lite erfaring med barn fra før, og vet ikke helt hva jeg kan forvente av han osv. Pappaen er på jobb meste av dagen, og blir bare oppgitt over at jeg syntes dette er vanskelig, så ikke lett å prate med han. Det slår meg at jeg nok har vært litt for mye frempå, han blir lett frusrtert, og jeg iler til, men det blir ikke bedre av det. Så prøver jeg noen ganger å la han holde på, men han skriker seg jo bare helt ut. Kasnkje fordi han ikke har fått muligheten til å finne ut av ting selv. Kanskje jeg må bli strengere og heller tåle å få dårlig samvittighet ved å la han få klare seg mer selv en stund, og at han forhåpentligvis lærer seg å takle ting og å ta i mot hjelp bedre?

 

Blir hun sint når du hjelper henne eller avslutter leken når du ser det er håpløst? På dette punktet vil gutten min være fra seg av raseri, og bli enda sintere hvis jeg avslutter leken. Så da blir det å gå fra den ene leken til den andre, fordi han fort blir sint på en ting, og så på neste. Hvordan kan jeg la han være litt mer i fred og kanskje rase fra seg for å lære at han kan finne på noe annet selv, uten at han skal føle jeg avviser han?

 

helt enig med deg at de må tåle at vi ikke alltid kan stille opp. F eks når jeg lager mat, kan han komme og henge i bena mine og gråte. Da sier jeg at jeg ikke har tid nå siden jeg lager mat, og fortsetter med mitt. Burde jeg ta han bort? gi han noe å drive med i sted`? eller ikke snakke til han i det hele tatt?

 

denne formiddagen har vi vært ute og lekt og trillet, og han har bare vært sint.... blir skikkelig deppa av dette. Vet det er verre nå fordi han har vært syk denne uka, og da er det vanskeligere å sette grenser og, siden jeg er redd han har vondt. uansett hva jeg har gjort i dag, så har han bare blitt sur....

 

føler jeg stadig vingler mellom nå må mamma bli streng og la han skrike seg ferdig, eller nå må mamma bli flinkere til å forstå han for å hjelpe på rett måte.

[Anonym bruker]

Hei igjen! Jeg forstår at du ikke har det så lett for tiden, det er kanskje en litt slitsom periode for dere nå.

Jeg har det nok på mange måter annerledes enn deg, har vært lite alene med henne og har dessuten mye erfaring fra barnehage og barnepass osv. Dessuten tror jeg kanskje jenta mi er litt roligere enn gutten din, han høres ut som en gutt med temperament.

Jenta mi kan bli sint om jeg sier at vi må avslutte, rydde opp ol, men sjelden hun blir så veldig sint, det pleier å gå ganske greit.

Nå må jeg tilstå at jeg begynte å svare her uten å huske alle detaljer fra den første tråden din. Går han i barnehage? Er han mye ute og får brukt kroppen sin? Treffer andre barn regelmessig? Er søvnen god slik at han er uthvilt? Disse tingene er i allefall alfa og omega for humøret til datteren min, hun kan bli rimelig trollete hvis vi av en eller annen grunn ikke kommer oss ut og får rørt oss litt på formiddagen.

Hun gikk ikke i barnehage før nå nylig (snart 2 år) men vi pleide å dra til åpen barnehage og leke 1-2 dager i uka og ha besøk av en jevngammel 1-2 ganger i uka så hun fikk noen å leke med og bryne seg på.

En annen ting jeg har oppdaget at gir veldig god effekt er å sortere lekene litt og sette bort ting i perioder for så å ta det fram igjen. Har en slags rullering gående med lekene hennes og det gjør at hun leker mye bedre med det hun har fremme, også er det stor stas når jeg henter fram ting hun ikke har sett på et par uker. På den måten blir hun ikke lei og går og sutrer i en haug med leker.

Jeg har hatt grinete unge i buksebenet når jeg skal lage middag en periode jeg også, det er fryktelig slitsomt. Heldigvis har det gått seg til nå, jeg tror hun har forstått hvordan det henger sammen.

Mine beste triks med det problemet var å enten la henne "være med" litt på å lage middag. Hun fikk komme opp på benken og røre og ordne litt. Det andre var å gjøre ferdig så mye som mulig mens hun sov formiddagsluren sin. Utrolig mye mat kan gjøres klart og bare settes i ovnen senere.

[Anonym bruker]

ja nå har det virkelig bært turbulent en stund, så jeg blir veldi glad når jeg kan få råd her inne, har ikke så mange å spørre. Og erfaring fra barnehage er gull verdt, tror nemlig mye av problemene våres skyldes at vi kanskje forventer litt for mye av en 14 mnd gammel gutt, og grensesetter på litt feil områder. Kasnkje er litt for dårlige til å unngå konfliktsituasjoner og å avlede, og tenker for mye at dette må han finne seg i og takle, ellers blir han bortskjemt. Kom gjerne med litt tanker rundt hva barn på den alderen bør forventes å møte av krav og grensesetting!

 

Han har nettop begynt i barnehage, gått en uke som gikk bra, så ble han syk. Første dag igjen i dag, så spent på hvordan det blir. Tror han er en gutt som trenger mye stimuli, i går var en morsom familiedag med masse nytt å gjøre, da var han en solstråle;-) Men så er jo hverdagen sånn at man kan ikke underholde de hele tiden, og skulle ønske han klarte seg mer da uten å bli så sint. Nå har vi avtalt her hjemme at vi skal bli flinkere til å forebygge vanskelige situasjoner, avlede mer, og også overse den verste sutringa og grininga på endel områder vi tenker at dette bør han takle. Men fryktelig vanskelig å vite hvilken situasjoner det er riktig å overse, er så redd for å på den måten ikke gi han trygghet og aksept for de følelsene han har. Men på den motsatte side, tenker jeg at det kan jo ikke være lurt heller å gi han oppmerksomhet og gi etter når han først har begynt å hyle? F eks ved middagslaging, veldi gode råd med å være med. Jeg pleier alltid å tilby han noe leker eller kasseroller osv på gulvet, kan ikke bære han på armen heller. da tenker jeg det er logisk at hvis han hyler og drar i bena mine når jeg har sagt at nå skal mamma lage mat, så må må han leke selv, så er det å belønne den sutrete atferden ved å ta han opp og la han bli med? Er så vanskelig når han har så kraftig stemme og gråt for absolutt hver minste ting og motgang, tenker at han burde læres at det går an å vise misnøye på en litt mildere måte, for å få hjelp. Eller? er det for tidlig å stille slike krav til han, skal man mest bruke avledning osv fram til en viss alder/modenhetsnivå? ps han sover også veldi bra;-)