Støtte til de som ønsker å beholde barnet men føler at de ikke kan pga div ting.

[bella09]

Jeg tenkte å dele min historie med dere.

Jeg endte opp i denne situasjonen i slutten av januar i år. Jeg var på fylla, ble med en gutt hjem og ja.. Jeg sa vi ble nødt til å bruke kondom fordi jeg tok abort noen måneder før (i fjor høst) og ikke ønsket å utsette meg for noe slikt igjen. Jeg sier ikke at jeg har hatt store psykiske problemer pga det i ettertid, men jeg syntes det var en stor påkjenning og en unødvendig situasjon å sette seg i når man har mulighet til å beskytte seg. Dette var ikke akkurat han interessert i, og sa vi heller skulle skaffe angrepille dagen etter. Jeg var full og tenkte at det ikke gjorde så mye og gikk med på det, hadde jo veldig lyst sååå...

Dagen etter ble det ikke mye av den angrepillen jeg hadde blitt lovet.

Det jeg hadde hørt om den fra før var at man skulle ta den innen 3 døgn, så jeg gikk til innkjøp av den på egenhånd og tok den på 30ende time+- og tenkte ikke mer over saken. Hadde ikke spesielt mye kontakt med denne gutten heller..

 

I og med at jeg var gravid høsten før, hadde jeg blitt klar over hvordan det føles å føle seg gravid. Noe jeg begynte å gjøre kort tid etter. Kjente meg rar på samme måte som sist, fikk vondt i magen av alkohol (drakk et par ganger) og mensen uteble. Men jeg hadde jo tatt denne evindelige angrepillen så tenkte jeg bare inbilte meg det. Etter mye klaging til min kollega, overtalte hun meg til å ta en test og jeg ble utrolig overrasket! Det var en strek. Jeg skjønte ingenting da og ble nødt til å kjøpe enda en av typen "gravid"/"ikke gravid". "Gravid"!

 

For å bli klokere på dette sjekket jeg eggløsningskalkulatoren, og den stemte på en prikk med den skjebneSVANGRE natten, så den angrepillen er blitt det aller dårligste kjøpet jeg noensinne har gjort. Etter sjokket, ble jeg mer irritert og sliten av tanken på å ha klart å bli gravid IGJEN på så kort tid, så sjeldent som jeg har ubeskyttet sex. Jeg hadde jo lovet meg selv i høst at jeg aldri skulle ta en abort igjen. Jeg skulle beskytte meg i fremtiden, og dersom jeg likevel klarte å bli gravid så skulle jeg beholde det. Men da hadde jeg nok forestilt meg at det var med en kjæreste og at man var to om det.

 

Som sikkert alle som er på disse sidene vet og har erfart, raser tankene 3 ganger vanlig og man får oppheng i hodet dag og natt med tanker rundt "skal/skal ikke". Jeg var ekstremt usikker. Tenkte på alle faktorer som er natulig å tenke på; hvor skal jeg bo? Får jeg støtte av han? Får jeg støtte av familien? Jeg er jo bare 21, kan jeg klare det? Hva vil andre tenke? Økonomi? osv..

 

Jeg ønsket på en måte å skåne BF best mulig i dette sjokket jeg visste ventet han. Jeg fant ut at det ville være best å inkludere han så tidlig som mulig uansett hvilket utfall denne situasjonen ville ha for ikke å komme i 13 uke: "sorry, jeg tok et valg. ikke noe å gjøre noe med." Så jeg fortalte jeg var gravid et par dager etter at jeg fant det ut selv. Han ble jo veldig satt ut og stressa. Det virket som om han regnet med at jeg kom til å ta abort, noe jeg tror veldig mange gutter regner med i en liknende situasjon. Jeg ville ikke skremme han fordi jeg var så usikker selv på dette tidspunktet, så jeg passet alltid på å unngå å svare ordentlig de gangene han spurte om abort. F.eks "Vi snakker abort, sant?" "Slapp av, har ikke tatt noe stilling til det. Mye å gjøre på jobben". I en 4ukers periode etter dette hadde vi liten kontakt, men jeg fikk et par bekymrede mld i løpet av denne tiden.

 

Jeg hadde bestemt meg for å unngå en repetisjon av høstens abort som var lite gjennomtenkt og man kan nesten kalle den spontan. Denne gangen skulle jeg ta 3 mnd fristen i bruk slik at jeg fikk tenkt nøye gjennom det og være fornøyd med valget. Lite tenkte jeg på at det kom til å bli vanskeligere med tiden. Man går jo bare rundt å tenker på denne bebien som vokser og som setter hverdagen fullstendig på hodet. Man kan tenke at dette bare er stress, men underbesvisstheten bygger sakte opp følelser for den lille. Instinkter og hormoner dukker opp. Jeg ble fortalt at jeg lå og hylgråt i søvne og våknet til det selv en gang. Tiden gikk og jeg ble nødt til å fortelle han at jeg var usikker.

 

Nå hadde jeg drøyd det så lenge og hadde en mor som stadig pushet meg til å snakke med han om hva jeg tenkte. Familien var gull i denne tiden forresten. Utsatte det enda et par uker og tilslutt ringte han. Jeg ble så stressa at jeg ikke tok tlf fordi dette hadde gått så langt at jeg ikke lenger kunne late som. Da visste jeg at jeg ble nødt til å slippe bomben dagen etter. Jeg hadde tenkt lenge på hvilken medieform som er best å bruke i en slik sammenheng, mail? tlf? mld? skrive på chatten på facebook? Hva passer seg liksom? Jeg holdt en knapp på meldingen faktisk. Jeg skrev at jeg så han hadde ringt, at dette hadde vist seg å være mye vanskeligere enn jeg hadde trodd og at vi kanskje burde ta en prat. Da ringte han, vi snakket lenge sammen og jeg skjønte han var fortvilet. Med stor grunn.

 

Etter dette gikk alt hakk i hakk. Nyheten spredde seg som ild i tørt gress bland venner og bekjente og ikke-venner og ikke-kjente. Selvom jeg fikk herlig støtte fra mine venninner som ville være der for meg uansett, så ble dette og de neste månedene den største psykiske påkjenningen jeg noengang har måtte tåle. Jeg hadde aldri i verden forestilt meg hva slags press jeg kom til å havne under fra forskjellige kanter og hvor mye jeg ville komme til måtte stå opp for meg selv. Selvom ikke alle de som var imot at jeg beholdt det ytret sine meninger direkte ovenfor meg, merket jeg det utrolig godt i blikk og væremåte.

 

BF involverte familien sin samme dag som jeg sa jeg var usikker. Dette var den verste delen. Jeg skjønner at foreldre støtter sønnen sin, men det var SÅ mye press fra deres side at jeg nesten begynte å helle mot abort. Jeg ønsket mer og mer å beholde barnet, men følte mer og mer at jeg ikke kunne. Disse menneskene prøvde alle mulige former for overtalelse, litt bestikkelse, møter, telefoner, rådgivning, småtrusler, osv. Jeg tror dette gjorde at jeg ble nødt til å virkelig gå inn i meg selv å tenke. Hva er det jeg virkelig ønsker? Jeg måtte ta et valg helt uavhengig av hva noen mente og KUN tenke på meg og barnet. Hadde jeg hørt på dem og senere sittet med følelsen av å ha tatt valget fordi jeg var presset til det, hadde det ødelagt meg totalt! For alltid tror jeg. Disse dagene var så vanskelige. Jeg merket at det var dager jeg ofte holdt på å besvime og måtte legge meg ned. Det var rett og slett helt jæ****- Jeg hadde fått krystallklar beskjed om at dersom valget falt på å beholde det så kom ikke barnet til å ha verken involvert far eller besteforeldre.

 

Rett før uke 12 hadde jeg satt opp en tidlig ultralydtime i 3D hos en spesialist i fosterdiagnostikk for å sjekke alt som det gikk an å finne ut om bebisen. Jeg gav derfor beskjed i forkant at jeg tok valget utfra resultatet av denne. "Er det ikke noe galt så beholder jeg det".

Alt var helt supert og jeg gav beskjed om dette på en kort telefonsamtale. Deretter var det ikke noe kontakt på en stund.

 

Her begynte også smertehelve*** i ryggen min som gjorde meg nesten invalid i flere dager av gangen de gangene det holdt på. Jeg trodde det var bekkenløsning, men det viste seg å være et punkt nederst i korsryggen hvor alt stresset hadde lagt seg. "The evilspot". Gikk til akupunktur og simsalabim!!

 

En stund etter at fristen hadde gått ut ringte BF meg og fortalte at han hadde ombestemt seg. Tiltross for hva foreldrene mente klarte han å ta et selvstendig valg og tenkte at samvittigheten ved det å vite man har et uskyldig barn et sted kom til å ødelegge han resten av livet. Dermed ville han ta del i barnets liv. Jeg var veldig overrasket og veldig glad på hans og barnets vegne.

 

Nå sitter jeg her og det er snart 9 uker til hun kommer og jeg gleder meg vanvittig!! Det fine er at det gjør han også. To festglade mennesker som ble litt revet med og som ikke tok ansvar, har nå tatt ansvar og skal dele på det og det kommer til å bli verdens vakreste baby.

 

 

 

Dette ble et utrolig langt innlegg, men det er en historie som jeg for noen måneder siden har vært utrolig lei meg for var akkuratt min, men som jeg nå er stolt av! Selvom presset var sterkt fulgte jeg mitt hjerte og samtidig min fornuft og da VET jeg at jeg ikke kommer til å angre. Jeg får ei litta jente om et par mnd og det er helt villt!

 

Denne situasjonen har: lært meg mye mer om meg selv, gjort at jeg har vokst enormt mye (både fysisk og psykisk hehe), vist meg vennskap rundt meg jeg aldri trodde var så sterke, gjort meg mindre naiv til mennesker, og fått vanvittig bedre selvtillitt på veldig mange områder. Nettopp fordi jeg hørte på meg selv og ikke andre.

Dersom du føler at det er dette du vil, men har sterk tro på at du vil klare å stå imot presset: drit i det. Det er en prøvelse man må gjennom, men man sitter igjen med SÅ utrolig mye mer, som f.eks respekt for seg selv og overraskelse over hvor sterk psyken faktisk er. Dessuten blir det aldri som man har forestilt seg in the end. Folk blir redde og reagerer, men folk endrer også holdning og ingen hater barn. Heller ikke BF.

 

 

Lykke til med valgene allesammen. Uansett, abort eller kidd: Det man selv ønsker er det viktigste. Just do it!

 

[bella09]

rettelse nederst: *ikke har sterk tro

[Anonym bruker]

Hei er i en ganske lik situasjon.Er gravid med en jeg ikke er sammen med.Vi har møttes i over 5mnd og jeg er blitt utrolig glad i gutten.

Har lyst å beholde barnet men han sier han ikkke er klar og ikke vil ha barn nå,og heller ikke med en han ikke er sammen med.

Forøvrig har han ved tre annledninger( i litt beruset tillstand)sagt at han synes det er på tide å få barn og med meg hadde vært fint pga jeg er så snill og god....vet han er glad i meg,men jeg er forelsket og glad i han.Jeg er absolutt voksen nok til å få barnet og føler stor kjærlighet for den lille som vokser inni meg alleredet.

Etter ditt innlegg ble jeg enda mer positiv,har støtte fra alle mine venner og familie men vet ikke om han kommer til å delta i barnets liv,,det er skremmende.Tenker jo at alle må jo elske å se og ha lyst til å være sammen med barnet sitt etterhvert.

Hva tror andre?

[Anonym bruker]

jeg var i en veldig lignende situasjon, han ville ikke ha barnet men jeg bestemte meg for å beholde det. Idag angrer jeg ikke et sekund, uansett om han hadde vært i bildet eller ikke...heldigvis når han så henne for første gang forandret han mening, og idag er han en kjempegod far, selv om vi ikke er sammen lengre...

[Ny-mor_Mai-barn]

takk for din rørende historie. det betyr mye å høre den.

[Anonym bruker]

Fantastisk lesning..

 

Har ikke vært inne her på enstund,men hadde tenkt å dele min historie.Det er jeg IKKE klar for enda..

 

Tok en abort hele 15u gravid for noen uker siden..,bl.a etter en turbulent tid med barnefar og vårt barn var tom.planlagt..

For meg i ettertid ble dette en vanvittig stressbeslatning som resulterte i en ekstrem sorgreaksjon.Jeg angret-og jeg angrer..

 

Heldigvis har jeg truffet en ny mann og sammen skal vi bli gravide..

 

NB:Jeg sier at for MEG ble det å ta en abort så langt på vei feil-men at for andre kan det være rett..

 

Du er så fin fordi du sier du har vokst og kommet deg styrket gjennom ditt svangerskap..jeg er utrolig stolt på dine vegne.Sterk,flott lesning..klem