Psykisk/fysisk vold. Jeg elsker han, men når er det nok?!!

[Anonym bruker]

Jeg har vært gift i fire år- og ar en datter fra før og fått et barn til med min nåværende mann. Mannen min har mange flott sider og stort sett har vi det veldig bra sammen og trives veldig godt i hverandres selskap. Vi er begge to i full jobb og har mange gode venner.

 

Problemet er at mannen min har store problemer med sinnet sitt. Siden vi ble gift har han hatt problemer med å styre seg når han blir sint. Han kaller meg de mest utrolige ting som : Jævla fitte, hore, forbannede drittkjerring, dra til helvete, at jeg eg stygg (jeg er ganske normal tror jeg), at om vi skiller oss og jeg sier til noen hvilke sinneproblemer han har skal han gjøre livet mitt til et helvete osv osv. Dette skjer som regel når barna ikke er tilstede, men noen ganger med dem i rommet. Noen ganger er han høylydt andre ikke. Ca En gang hver fjerde mnd (sånn cirka) så er han fysisk mot meg når han er sint. Da kan han dytte meg, sparke, låse meg ute fra soverommet, presse meg opp i et hjørne og kjefte (idet er ikke noe voldsomt, men et dytt er uakseptabelt mener jeg). I perioder er han svingende i humør, dette skjer når han har mye press rundt seg, for eksempel på jobb. JI perioder vet jeg aldri om han er glad, normal, sur eller sint. Dette sliter på meg, samt barna (på 6 og 2 år) merker det

Ofte ber han om tilgivelse etterpå, andre ganger ikke. Han vet dette er et problem og prøver å jobbe med det. Det er blitt noe bedre synes jeg. I somme bodde jeg noen dager hos familie, da jeg ikke orket mer av hans utskjelning. Kriteriet mitt for å komme tilbake var at vi skulle få hjelp. HAn sa ja til dette, men da dagen kom for å gå til rådgivning ville han ikke.

 

Han har også problemer med å akseptere at størstejenta har en annen far (vi har liten kontakt med han, slik har det alltid vært). Dette gjør at han ikke klarer å knytte seg skikkelig til jenta mi, samtidig som har blir sint når/om vi snakker om biologisk far, noe som jeg bare tar opp når hun skal treffe han. Jenta kaller mannem min for pappa.

 

Jeg sitter her å lurer på når nok er nok! Det er veldig vanskelig for meg å vite hva jeg bør gjøre da det bare er i perioder (som små stikk) dette skjer, vi har det også skikkelig bra sammen, har bra nettverk rundt oss, fint hus, gode venner, familie, god jobb osv. Men alt blir så meningsløst når jeg gang på gang blir kalt hore eller er redd for at han skal skubbe meg i sinne. Jeg må tenke på barna mine, og ønsker ikke at de skal vokse opp med en far som er svingende i humør og sier mye uhemmet i sinne. (det må sies at an er veldig flink med dem utenom). Jeg vet at ale krangler og er uenig, men det er måten det blir gjort på som er galt her. Håper jo på at han snart vil gå med på å ta imot hjelp. Jeg føler ikke jeg kan holde på å "flytte" inn og ut, det blir liksom som tomme trusler. JEg vil så gjerne at vi skal få dette til og at han skal behandle meg med den respekten jeg fortjener, når han er sint/sur, men kjenner at jeg tåler så lite nå.

 

JEg er så sliten............

Vær så snill å kom med noen synspunkt/råd.. HVor lenge skal en prøve? Hva skal en akseptere? Vi bor i en liten bygd, skilsmisse er siste utvei.

Anonym

 

[Gjest Moderator]

[Anonym bruker]

Hei!

 

Svært vanskelig situasjon du er i - ingen tvil om det. Det finnes vel egentlig ikke en "super-løsning" på dette her, men du må sette deg ned og tenke igjennom hva som er absoulutt viktigst for deg i hele verden. Jeg antar (uten å kjenne deg, men basert på mine egne følelser som to-barns mor) at du vil si at barna dine er det aller, aller viktigste for deg i livet ditt.

 

Hvis jeg har rett i det jeg skriver i avsnittet ovenfor her, så må du legge en slagplan for framtida ganske raskt. For sånn som du og barna har det nå, kan det ikke fortsette.

 

Har du en genuin tro på at mannen din vil møte opp til fastsatte timer og ha evnen til å ta til seg hjelp for å forbedre seg selv (i samarbeid med deg selvsagt), så synes jeg du skal gi det en sjangse til med å gå til en samlivsterapaut begge to og/eller psykolog for hans del.

 

Viser det seg at dette ikke fungerer nok en gang, eller du bare rett & slett ikke har noe tro på det og lar vær å forsøke en gang til, så mener jeg at du sterkt bør vurdere en skilsmisse.

 

Jeg forstår at ingenting er "svart-hvitt" her i verden, og at du kvier deg for skilsmissen og alt det den fører med seg. Mulig du mener at det er best du holder deg der du er, for han ville oppføre seg ENDA verre mot deg om du dro....

 

Jeg kjenner heller ikke til ditt nettverk av familie og venner, noe som opplagt spiller en stor rolle hvis man skal ta det skrittet og gå i fra en mann som er slik du beskriver mannen din som. For han kan helt sikkert finne på å lage en del "kvalm" i ettertid også. Og siden dere har et felles barn, er du nødt til å forholde deg til ham på et vis i årene som kommer.

 

Vel, det kom kanskje ikke så mye konkret utav dette her - som sagt før; En ganske komplisert situasjon du er i på mange måter.

Men ha en tanke i hodet: BARNA DINE. Hvordan kan de, og du, få det best mulig oppi alt dette her. Tror det er oppgaven du må prøve å få til på best mulig måte.

 

Barn tar skade av å vokse opp i en familie hvor den ene forelderen ikke respekterer og er slem mot den andre, selv om det bare "eksploderer" nå og da og dere har gode perioder innimellom. Ungene plukker opp stemningen dere imellom, selv om mannen din er forholdsvis rolig og ikke kjefter/dytter eller bråker med deg. Og føler du deg nedfor og fortvila, så går det også inn på dem tilslutt. Uten at du for alt i verden vil vise dem at du er det, kanskje. De føler det på deg uansett.

 

 

Ikke noe "fasitsvar" på dette her, nei - føler med deg i din fortvilede situasjon.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk til deg som svarte meg ovenfor...

 

Du kom med mange vise ord som jeg tar med meg...

 

JEg har bestemt meg for å prøve familievernkontoret. Der må han vise at han ønsker å jobbe med dette, samt møte opp. Jeg vet han ønsker over alt i verden at dette skal fungere...Jeg har innvolvert familiene våre nå ,og hans familie støtter oss i å få hjelp (min familie har støttet meg hele veien). Jeg har ikke fortalt dem alt om hans sinnesproblem, bare at han har det. Dette gjorde jeg ovenfor han for å vise at jeg setter foten ned. Han ble først veldig sint, tok faktisk mobilen min i to dager for han var redd jeg kom til å ringe dem mer (han mente vi brude klare dette selv). Jeg fikk mobilen tilbake, og nå ser også han at det ikke var så dumt å innvolvere dem.

 

Går ikke det så vet jeg at jeg gjorde mitt. Og ja, han kommer nok til å gjøre noe "kvalm" om jeg forlater han, typisk han når han er såret og sint.

 

Og ja, BARNA mine er dem jeg må tenke på og tenker på hele tiden, hva er best for dem. Utad ser vi ut som er suksessfull og flott familie, det stemmer i peroder, andre ikke...

[Anonym bruker]

Hei, meg "ovenfor" her igjen.

 

 

Godt å lese at du har tatt et grep om situasjonen til deg og familien din!

Jeg tror det du gjør nå er lurt, både ved å søke hjelp på familievernkontoret og ikke minst å involvere familiene (særlig hans, siden de ikke har vært så "med" hele veien).

Nå viser du at du mener alvor, og du viser det ved at du ønsker å kjempe for det du har kjært; Familien din!

 

Jeg er ingen terapaut eller psykolog, men på meg høres det ut som om mannen din blir brå-sint, sånn nesten før han får tenkt seg om, også kan det ofte være at han ser det hele litt annerledes når han får roet seg ned. Tenker på episoden med mobilen din som han tok fra deg i to dager før han fikk besinnet seg.

Jeg tenker at det må da være muligheter, med hjelp fra de rette fagfolk og ikke minst ønske om hjelp fra mannen din, til å få bukt på dette brå-sinnet. Blir brå-sint selv jeg, men i mye mindre alvorlig grad altså! Og jeg har både hørt og lest om at det finnes metoder man kan trene seg opp til å bruke så man får de aggresive følelsene sine ut på en annen måte enn sinne.

 

Håper alt ordner seg for dere, det hadde vært det beste selvsagt!

Masse lykke til!!!

 

Klem.

[Anonym bruker]

Hei! Håper dere finner utav det. Selv har jeg vokst opp med en far som har hatt et veldig temperamang, jobber mye og blir lett stressa.. Dette har ført til at jeg har alltid vært veldig redd for pappan min, og har lite/ingen kontakt med ham. Få ordna oppi noe fort, eller kom dere vekk.. Barna har det ikke bra med densalgs.

[Anonym bruker]

Greier han å beherske sinnet sitt i forhold til andre, f.eks arbeidskolleger?

Jeg synes du skal ha tilnærmet nulltoleranse for vold i forholdet. Det er ikke bra for deg og ikke minst for barna. Kom deg i sikkerhet før dette blir verre!

Har selv sett vold i familien og dette setter sår som varer i flere år. Bruk de kreftene du har og kom deg vekk. Han fikk sjansen til å gjøre noe med det, men brukte den ikke.

 

Det hjelper ikke at du elsker ham dersom han bryter ned både deg og barna.

 

Pass på at din og barnas sikkerhet er ivaretatt og kom deg unna!