følelsen av frustrasjon og maktesløshet!

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg må bare tømme hodet mitt her inne

Jeg er gravid for andre gang, men en liten jente som har vært 31 uker i min mage. 31 nærvepirrende men også veldig lykkelige uker. For 3 år siden var jeg gravid for første gang, med en liten gutt som døde i magen min i uke 28. Han ble obdusert og jeg ble testet men legene fant ingen ting. Og "diagnosen" ble krybbedød i mors liv. Det værste jeg har vært med på, men jeg vil si jeg kom meg greit videre. Jeg trodde ikke jeg skulle være så preget i ett nyt svangerskap, men der tok jeg feil.

Jeg får veldig god oppførlging på ullevål, og har fått ultralyd en gang i mnd. Prøvene er fine og babyen er fin. Men jeg har problmer med å "tro" på at det skal gå bra denne gangen. De siste dagene har vært helt J"(#/(", jeg orker ikke prate med noen og har bare lyst til å ligge hjemme og vente... Jeg føler at jeg må være så sterk, "alle" sier at det helt sikkert vil gå bra, og at babyen ser frisk og fin ut. Jeg hører også hva legen sier, jeg sier jeg tror på det, men jeg gjør desverre ikke det. Jeg føler jeg må le og smile og være lykkelig hele tiden. Jeg liker ikke å snakke om mine reddsler med andre en min mann, da blir det liksom så virkelig. Men jeg vet ikke om jeg greier dette mer.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut i 2-3 måneder til. Skulle nesten ønske de kunne tatt keisersnitt og lagt den lille jenta mi en kuvøse, men jeg vet at det ikke er bra!

 

Noen andre som sliter? hvordan takler man det?

 

[Anonym bruker]

Hei..

Jeg skjønner godt at du er engstelig...Fikk helt tårer i øynene av din historie,virkelig hjerteskjærende..

Håper så inderlig det går bra denne gangen,og det tror jeg!=)Er jo sjelden man hører noen opplever dette flere ganger..

 

Masse lykke til og sender noen varme tanker=)

[Lousje/1 i hjertet & 1 i magen]

Hei!

 

Først og fremst - forferdelig trist å lese at du mistet gutten din! Å leve med sorgen over barnet som døde er ufattelig tungt i perioder. Kanskje spesielt når man er gravid igjen. Det er en krevende øvelse å skulle sørge og være lykkelig, være redd og prøve å være optimistisk på samme tid! For å svare på spørsmålene dine: Ja, jeg sliter også, men vet ikke helt hvordan jeg skal takle det så det er ikke sikkert at jeg har så mange gode råd. Prøver meg likevel...

 

Min lille jente (førstefødte) døde i magen tre dager over termin i januar i år. Hun hadde navlestrengen fire ganger veldig stramt rundt halsen og obduksjonen vist morkakesvikt mot slutten. På grunn av min alder valgte vi å ikke vente lenge med å prøve igjen og jeg er nå gravid i uke 12. Ikke så langt som deg, så jeg har nok bare følt en brøkdel av det du som har kommet så langt i graviditeten tenker og føler. Jeg får også oppfølging på Ullevål, og det eneste jeg føler meg sikker på (så langt) i denne graviditeten er at jeg ikke kunne vært i bedre hender. Jeg er så heldig at det er den samme jordmoren som leder sorggruppen vi går i som følger meg opp. Det er på mange måter ekstra trygt, siden hun kjenner både meg og sambo, vår historie og våre innerste følelser så godt. det er også ekstra trygt å vite at det er hun som skal være med på fødselen og at vi kan planlegge den sammen med henne god tid i forveien. Håper du opplever like god oppfølging som vi gjør!

 

Likevel: jeg vet så altfor godt hvor galt det kan gå. Statistikken er på vår side, men det var den jo sist også og det hjalp jo ikke stort. Det finnes ingen garantier og ingen ord fra hverken leger, jordmor, venner eller andre som kan gjøre meg trygg på at jeg skal få med meg barnet mitt hjem fra sykehuset denne gangen. Jeg prøver å tenke positivt og klarer det mye av tiden. Så kan jeg plutselig ta meg i at jeg "planlegger" en ny begravelse - velger sanger, bestemer meg for kapell, at vi må passe på å ha ekstra pledd til å pakke babyen inn i, egne klær, et kosedyr... Klarer stort sett å riste av meg disse tankene når de kommer, men det er jammen ikke enkelt og jeg regner med at det kommer til å li tøffere og tøffere desto lenger jeg kommer ut i graviditeten.

 

For min del har det å miste jenta mi og selve fødselsopplevelsen også ført til fødselsangst (jeg ble igangsatt etter at vi fikk vite at hun ikke levde lenger, tok 33 timer, endte med sugekopp, stort blodtap og blodtrykksfall) Angsten er både ift at det kan skje mye galt under en fødsel og ift at det skal vekke opp igjen traumene fra sist. Kan liksom ikke helt skjønne at graviditet og fødsel kan føre til nytt liv og ikke ny død. Kan heldigvis bestemme selv om jeg skal føde vaginalt eller ta keisersnitt. Vil jo helst føde vaginalt fordi det er best for barnet, men vet ikke helt om jeg hverken klarer eller tør.

 

Jeg ptøver å ta tak i disse følelsene og frykten og å jobbe med dem. Tungt, men jeg tror det hjelper. For min del har det hjulpet mye å være medlem på englesiden.com - et lukket nettforum for foreldre som har mistet barn etter uke 15 i svangerskapet eller etter fødsel. Der er det en fantastisk, reflektert og omsorgsfull gjeng med damer (og noen få menn) som skjønner hva man føler og er raskt på pletten med trøst, råd og gode ord. Dessuten er det lettere å legge ut om de innerste følelsene og tankene fordi "hele verden" ikke kan lese dem. Englesiden har et eget underforum for gravide som det er veldig godt å ha nå om dagen.

 

I tillegg har jeg fått kontakt med en psykiatrisk sykepleier på helsestasjonen. Kanskje det er en på din helsestasjon også? Jeg har bare vært hos henne en gang foreløpig, men tror allerede nå at det kommer til å bli godt å ha hanne å prate med. Både for å få satt ord på det som er vanskelig og for å få litt drahjelp til å snu en del tankemønstre.

 

For å få bukt med fødselsangsten skal jeg også inn i Gaia-prosjektet på Ullevål. Har så flaks at det er jordmor på helsestasjonen min som koordinerer prosjektet, så jeg kjenner henne jo allerede og vet hvor god hun er å prate med. Har hørt mye positivt fra andre som har hatt kontakt med Gaia-jordmødrene, både de som har mistet barn tidligere og de som ikke har mistet. Håper derfor at det kan hjelpe.

 

Det er også mulig at LUB (landsforeningen uventet barnedød) skal starte opp gravid igjen-grupper, men det skjer vel kanskje ikke før du har født. Jeg har mast litt på dem i dag og håper at det kanskje skal bli startet opp noe raskt. I LUB kan du også få kontaktperson som det kan være fint å lene seg litt på innimellom - det gir framtidshåp å prate med noen som har opplevd det samme som en selv og kommet seg gjennom.

 

Dette ble langt og mer personlig enn jeg hadde tenkt da jeg startet å skrive. Hadde faktisk ikke tenkt å legge ut så mye om mine opplevelser, tanker og følelser her på BIM... Håper noen av tankene mine kan hjelpe deg litt videre, eller at du i det minste kan finne litt støtte i at det er flere som føler det samme som deg. Hadde også tenkt å signere med Anonym, men velger å signere med nick slik at du (eller andre som har opplevd noe av det samme som oss) kan kommunisere på pm. Så send gjerne en pm hvis det er noe du lurer på, eller om du vil "prate" med noen som kanskje skjønner litt av hva du går gjennom.

 

Mange varme tanker fra meg til deg!