Er det andre som sliter litt med forholdet etter å ha mistet?

[Anonym bruker]

Kan være jeg bare har fulle kroppen med hormoner og sorg akkurat nå..vi mistet for 6 dager siden. Plutselig er jeg så sint på samboeren min, at vi har kranglet i to dager. Han er en person som trenger så god tid til å venne seg til ting, at jeg blir gal av han!

 

Tok han flere år å bestemme seg for å få barn sammen, og nå når jeg mistet så kjente jeg at følelsene for han ble så tydelige for meg oppi alt det vonde. Så jeg nevnte at det hadde vært så fint å forlovet seg, og endelig få en ring på fingeren...da fikk han helt panikk, og mente at det var opp til han å avgjør det, for han vil jo selvfølgelig fri til meg selv.

 

Men sannheten er at han er livredd for å forplikte seg, og det gjør meg rasende med tanke på babyen som faktisk var på vei. DET er jo den størrste forpliktelsen som finnes på jord! Men å forlove seg, nei det er en alt for stor avgjørelse.....kjenner at jeg bare vil kaste han ut og være i fred :( er jeg helt urimelig, eller hva synes dere??

 

[LillePersille88 ?]

Jeg mener også at et barn er en større forpliktelse enn et ekteskap. Dette er vel noe dere må finne ut sammen. Jeg mistet også nettopp i en ma, og jeg føler at jeg og sambo faktisk har kommet enda nærmere hverandre enn vi var. Det har blitt litt sånn nyforelsket-følelse igjen, etter snart 4 år sammen, og vi gleder oss begge til vi kan begynne å prøve igjen:)

 

Håper det ordner seg for dere, dere må bare ta tiden til hjelp. Ønsker dere lykke til framover:)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Ja jeg følte også det samme som du skriver her..at vi fikk ett enda tettere bånd på en måte. Så var derfor jeg nevnte dette med ekteskap noen dager etterpå..for følte at det var så rett vi har vært sammen i 5 år.

 

Men var nok hormonene mine som gjorde at jeg ble så sint over hans reaksjon, så snakket ut om det samme dag. Viste seg at han følte at det ble litt mye, rett etter denne opplevelsen..han trengte å sørge og bli ferdig med det akkurat nå.

 

Han mente også at det burde skje når vi var glade og hadde kommet videre på en måte..for han ville absolutt gifte seg, men han vil fri selv, som han sier.

 

Så ordnet seg dette, og så får jeg bare håpe hormonene roer seg også.. har ikke grått så mye før, som jeg gjorde når han reiste denne gangen. Snufs