Psykisk/fysisk vold!!! Jeg elsker han, men når er det nok!

[Anonym bruker]

Jeg har vært gift i fire år- og ar en datter fra før og fått et barn til med min nåværende mann. Mannen min har mange flott sider og stort sett har vi det veldig bra sammen og trives veldig godt i hverandres selskap. Vi er begge to i full jobb og har mange gode venner.

 

Problemet er at mannen min har store problemer med sinnet sitt. Siden vi ble gift har han hatt problemer med å styre seg når han blir sint. Han kaller meg de mest utrolige ting som : Jævla fitte, hore, forbannede drittkjerring, dra til helvete, at jeg eg stygg (jeg er ganske normal tror jeg), at om vi skiller oss og jeg sier til noen hvilke sinneproblemer han har skal han gjøre livet mitt til et helvete osv osv. Dette skjer som regel når barna ikke er tilstede, men noen ganger med dem i rommet. Noen ganger er han høylydt andre ikke. Ca En gang hver fjerde mnd (sånn cirka) så er han fysisk mot meg når han er sint. Da kan han dytte meg, sparke, låse meg ute fra soverommet, presse meg opp i et hjørne og kjefte (idet er ikke noe voldsomt, men et dytt er uakseptabelt mener jeg). I perioder er han svingende i humør, dette skjer når han har mye press rundt seg, for eksempel på jobb. JI perioder vet jeg aldri om han er glad, normal, sur eller sint. Dette sliter på meg, samt barna (på 6 og 2 år) merker det

Ofte ber han om tilgivelse etterpå, andre ganger ikke. Han vet dette er et problem og prøver å jobbe med det. Det er blitt noe bedre synes jeg. I somme bodde jeg noen dager hos familie, da jeg ikke orket mer av hans utskjelning. Kriteriet mitt for å komme tilbake var at vi skulle få hjelp. HAn sa ja til dette, men da dagen kom for å gå til rådgivning ville han ikke.

 

Han har også problemer med å akseptere at størstejenta har en annen far (vi har liten kontakt med han, slik har det alltid vært). Dette gjør at han ikke klarer å knytte seg skikkelig til jenta mi, samtidig som har blir sint når/om vi snakker om biologisk far, noe som jeg bare tar opp når hun skal treffe han. Jenta kaller mannem min for pappa.

 

Jeg sitter her å lurer på når nok er nok! Det er veldig vanskelig for meg å vite hva jeg bør gjøre da det bare er i perioder (som små stikk) dette skjer, vi har det også skikkelig bra sammen, har bra nettverk rundt oss, fint hus, gode venner, familie, god jobb osv. Men alt blir så meningsløst når jeg gang på gang blir kalt hore eller er redd for at han skal skubbe meg i sinne. Jeg må tenke på barna mine, og ønsker ikke at de skal vokse opp med en far som er svingende i humør og sier mye uhemmet i sinne. (det må sies at an er veldig flink med dem utenom). Jeg vet at ale krangler og er uenig, men det er måten det blir gjort på som er galt her. Håper jo på at han snart vil gå med på å ta imot hjelp. Jeg føler ikke jeg kan holde på å "flytte" inn og ut, det blir liksom som tomme trusler. JEg vil så gjerne at vi skal få dette til og at han skal behandle meg med den respekten jeg fortjener, når han er sint/sur, men kjenner at jeg tåler så lite nå.

 

JEg er så sliten............

Vær så snill å kom med noen synspunkt/råd.. HVor lenge skal en prøve? Hva skal en akseptere? Vi bor i en liten bygd, skilsmisse er siste utvei.

[Anonym bruker]

Hva du skal gjøre??

 

Jo - du skal lese innlegget ditt mange ganger, til du forstår at du selvsagt skal forlate denne mannen. Du kan da ikke for alvor mene at barna dine skal vokse opp med en slik rollemodell?

 

Jeg vet litt om hva du går gjennom. Når man blir utsatt for psykisk vold og trakassering, mister man fort seg selv. I stedet for å tenke at "det er han det er noe galt med", er det så mye lettere å si til seg selv at "det er sikkert jeg som er for kravstor - dette er sikkert noe jeg må leve med - alle andre er sikkert slik som han" osv.

 

Ta ansvar for deg selv og din egen situasjon - og selvfølgelig for barna dine. Du risikerer bl.a. at ungene finner seg prikk lik partner selv, når de blir så store. Det er jo dette de er vant til hjemmefra, og som de vil se på som normalt, dersom du ikke gjør noen grep her nå.

 

Selvsagt har du det mye bedre på egenhånd. Og - det finnes heldigvis mange menn der ute som IKKE er psyko!

 

Lykke, lykke til!!!

 

 

[Anonym bruker]

HI: Ikke hør på hun som svarte deg.

 

Jeg mener iallfall så lenge dere har god sex så behold han. Litt vold har aldri skadet noen. Så lenge sexen er bra så fortsett og prøv å se det positive i han og forholdet.

[Anonym bruker]

Jeg tipper at du som svarte ovenfor her bare provoserer og vil skape debatt med innlegget ditt. Utrolig dumt av deg å gjøre slikt i situasjoner som oppleves som vanskelig for mennesker. Skulle du mene alvor, ja da er det mer synd på deg enn hovedinnlegge ( du kan ikke ha hatt det enkelt)..

[Anonym bruker]

Jeg mente ikke bare synd på deg, men synd på deg og dine barn (om du noen gang hadde akseptert vold i ditt forhold. For er barn er det like skadelig å se mor blir slått som dem selv -ingen forskjell...

[Anonym bruker]

HI

Hvis din datter var voksen og kom å fortalte deg denne historien (altså din historie var hennes) hva hadde du sagt til henne?

Hadde du bedt henne gå fra mannen sin?

 

Akkurat nå lærer du barna dine at slik oppførsel godtar man, slik skal mannen som elsker deg kan oppføre seg slik uten at det er noe galt i det.

 

Barn lærer av det de ser rundt seg og tro meg de ser så utrolig mye mer en vi tror.

Lær dem hva menneskeliv er verdt.

 

Klart han nekter rådgivning han vet jo at det ikke straffer seg.

 

Slike menn lover gull og grønne skoger for å få deg tilbake i sin vold.

Slik er det bestandig, og hvis han ikke vil gjennomføre etterpå så er det tydelig at han ikke har noen planer om å forandre seg.

 

Han er ikke så voldelig nå mener du men det er som en strikk som strekkes lengre og lengre og man vet aldri når degn dagen kommer at han går så langt at barna står uten en mor eller at han også begynner å ta sinnet ut over Barna.

 

Du må sette dine grenser, Vis at du prøver å forandre deg, vis at du blir bedre eller gå.

Ikke sett deg og barna i en slik farlig sitvasjon.

 

[Anonym bruker]

Hjelpe meg.. Var nesten som jeg skulle skrevet dette selv.. Bare enkelte detaljer som ikke stemmer.

 

Han har aldri slått meg, men har flere ganger "tatt tak" i meg..og dytta meg mot veggen.

Han har et voldsomt temperament, og dette lar han gå ut over meg..og til dels også sønnen min. De hanver veldig ofte i krangel..og han har store problemer med å godta at jeg har et barn med en annen. Synes dette blir bare verre og verre.. Skulle jo tro det ble lettere jo lenger det er siden jeg var sammen med faren hans..

 

Jeg har mange ganger lurt på om det riktige ville være å dra, men jeg vil ikke "mislykkes" en gang til. Vi er jo glad i hverandre, og vil jo få ting til å fungere. Men tror det er umulig å få han med til noen for å få hjelp.

 

Jeg vet at jeg kan være vanskelig jeg også, er absolutt ikke perfekt, men fortjener heller ikke den behandlingen jeg har fått av og til.

 

Hva i all verden gjør man?

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar folkens, setter veikelig pris på seriøse svar.. Det hjelper en å sette ting i perspektiv :-)

 

Til deg som sier du kjenner deg mye igjen i dette, føler med deg... Dette er ikke lett og eg forstår når du sier du ikke vil "mislykkes" igjen, det er hva mennesker rundt vil tenke... Det er likevel uakseptablet at dette går utover barna våre. Jeg har nå prøvd å satt foten ned ved å innvolvere familien vår, på begge sider. Nå har han et annet press på seg til å få hjelp. Kriteriet mitt er at han/vi får hjelp (har fått time på familievernkontoret), vil han ikke når dagen kommer så kommer jeg til å gå. Denne gang kjenner jeg at jeg kommer til å stå for hva jeg sier, da jeg har støtte fra familie.

 

Anbefaler deg å sette foten hardt ned på en eller annen måte, slik at han forstår at du alvorlig talt ikke kan ha det slik.. Om ikke kan du gå, og selv om det i andres øyne vil se ut som du mislykkes, så vil du vite i hjertet ditt at du gjør det for at du og sønnen din skal få deg godt. Eller hva tenker du?

 

Takk igjen for svar, det gir meg mot, og en overbevisning om hva eg skal gjøre for å se en forandring.

[Anonym bruker]

Jeg synes at det å leve i denne situasjonen er fullstendig uakseptabelt, og det bryter med all menneskeverd!!

 

Bryt med denne mannen - før det er for sent!! Det er det alle beste for både deg og barna dine! Og hvis du har muligheten til det, så flytt av sted! Min mamma gjorde det, flyttet av sted med oss ungene, og det er det aller, aller beste, sterkeste og vanskeligste hun noen gang har gjort - å beskytte oss alle mot sin psykopatiske mann.

 

INGEN burde leve med en slik siyuasjon, jeg anbefaler på det aller sterkeste å finne et trygt sted for seg og brana, og forlate denne mannen for godt.

 

Håper du klarer å gjøre det beste for deg og barna.

 

Det er DITT liv, og DU bestemmer!!!

[Anonym bruker]

Min mamma ble forresten skilt andre gangen i dette tilfellet... Og ble med det nærmest hora i bygda...

 

MEN: Det var verdt det!!!!!! Det er det alelr beste som har hendt oss!!! Og nå snakker jeg fra et barns perspektiv - og en mors ettersom jeg og mamma har snakka mye om dette de senere årene. Vi er fullstendig enige i at det er det beste hun noen gang har gjort!!!

 

Lykke til med valget ditt...

[Anonym bruker]

Jeg har engang vært i dine fotspor, til slutt valgte jeg det som var det beste for meg. Sjøl om vi hadde ett barn å ta hensyn, angrer ikke en dag på det jeg gjorde, jeg forlot faren til mitt barn.

Det jeg ikke visste var at han var i stand til å gjøre mot meg å mitt behov for mitt barn. Han kom med de rareste beskyldninger mot meg, ovenfor min familie sa han at jeg var i ubalanse, han gjorde det som sto i hans makt altså han gjorde livet mitt til ett sant helvete, så tomme ord ble virkelighet.

Jeg mistet mitt barn og min familie, dette er 10 år sia. Enda sliter mitt forhold med min familie, ja jeg synes du skal lytte til ditt indre deg.

Det kan gå an å søke hjelp i kommunen du bor, du skal tenke på deg sjøl ikke hva din mann kommer til å gjøre mot deg for det vil du nok ikke klare å tenke på, det får du ta da eventuelt da du kommer så langt.

Heldigvis har jeg fått igjen kontakt med mitt barn, men det har vært masse slit, tårer, falske beskyldniner, svik, bedratt, psykiater og til slutt valgte jeg å overlate alt til en Advokat.

Om du bor i bygd,by eller på landet så skal du gjøre det som er best for deg og dine barn, samme hva andre måtte mene, du skal lytte til ditt indre deg for det er det som veier mest.

Jeg ville valgt å reist til ett krisesenter dem er der for deg å dine barn, de kan hjelpe deg med alt, gi deg råd om hvordan du skal gjøre ting. Bare ikke handle på egenhånd å ikke stol på hvem som helst, for den du stoler på kan bedra ditt indre.

Så tenk over om du vil leve slik, eller ha ett godt selvbildet.

For det er ikke deg det er noe galt med, det er din mann som sliter.

Finne i seg litt skitt skal ingen kvinne gjøre, hva gjør vel det? Jo det gjør masse, vi skal føle oss verdt å elsket, ikke misbrukt for at mannen sliter, det er mitt standpunkt.

Derfor tenk på fornuften en dag vil du seire å da har du deg sjøl å takke, du vil kunne smile å være meget stolt av deg sjøl.

Man skal ikke finne seg i å bli behandlet som møkk så lenge man klarer å gå på do sjøl.

 

Jeg har det bra nå men det er takket være mennesker som tror på meg, min familie valgte sitt for mange år sia, det sliter enda..nå har jeg en ny mann og en sønn på 3 år, venter vårt 2 barn like rundt hjørnet, ja med tid å stunder vil alt forandre seg til og med menneskene rundt deg.

 

Til slutt ønsker jeg deg til lykke med ditt valg..