Så rart..

[Anonym bruker]

å finne et forum med mennesker som er på akkurat samme sted i livet som meg. Jeg fikk en liten gutt for 8 mnd siden. Han sov svært lite, og jeg hadde overhodet ingen følelser for ham - annet enn sinne og frustrasjon. På nettene satt jeg våken og gråt og følte meg som verdens verste mor. Vi i ei lita bygd med svigerforeldrene mine som naboer, og de var veldig interesserte i det nye barnet. "se han ligner på oss!", "se han ruller med tunga, akkurat som oss!". De satt til og med og sammenlignet babyalbumene til sine egne barn, med bilder av sønnen min for å fastslå hvem gutten min hadde hvert ansiktstrekk fra. Fra han var 2 uker ble det presset på meg om når de skulle få passe ham, trille ham, når han skulle sove over, hvor mye klær han skulle ha på seg. Alt dette medførte at jeg følte meg helt alene og totalt udugelig. Jeg tenkte at alle syntes jeg var en dårlig mor, og at gutten min ville få det bedre hos andre. Jeg har ikke mange venner her heller, så det var veldig klart for meg at gutten var kommet til svigerfamilien min, ikke til meg. Dessuten er mannen min veldig stille, og snakker ikke om følelser. Da jeg ymtet frempå hvordan jeg hadde det et par dager etter fødselen, sa han at jeg var selvopptatt.

 

Jeg tenkte aldri over alle disse faktorene som var vansklige for meg. Jeg sto i det, og prøvde så hardt jeg kunne. Nå i ettertid ser jeg at alle disse faktorene var med å utløse fødselsdepresjonen min. Jeg har aldri snakket med noen om dette, men kjenner det gjør godt å lufte tankene sine.

 

Nå har heldigvis de gode følelsene for gutten min kommet. Jeg ser på ham, og får et smil tilbake som varmer mammahjertet mitt. Jeg kjenner fortsatt at med lite søvn blir jeg veldig sint på ham, men tenker ikke som jeg pleide å gjøre ("jeg vil gi ham bort, nå kaster jeg ham i veggen").

 

Tenker noen ganger på om jeg burde snakket med noen om det nå, selv om det er noen mnd siden, men vet ikke. Ønsker dere alle sammen lykke til, dere er bedre mødre enn dere gir dere selv kreditt for.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Så leit å høre om opplevelsene dine den første tiden som mor. Utrolig bra av deg å dele dine opplevelser med andre og ha overskudd til å gi oss andre her inne oppmuntrende ord!

 

Jeg har hatt det akkurat som deg. Men pga at jeg også slet med angst og depresjoner før graviditet og fødsel, hadde jeg kontakt med et hjelpeapparat som hjalp meg gjennom den vanskelige perioden. Jeg sluttet med antidepressiva da jeg ble gravid. Var en del deprimert og engstelig under svangerskapet, men det gikk bra med sykemelding og samtaler. Fikk imidlertid en skikkelig fødselsdepresjon etter fødselen og startet opp igjen med medisiner.

 

Gutten min er nå 3,5 mnd og jeg fungerer i hverdagen igjen. Men sliter fortsatt med usikkerhet og dårlig selvtillit overfor sønnen min. Men jeg kan ihvertfall glede meg over han!

 

Samboeren min har i perioder hatt litt problemer med å forstå at dette er en sykdom og at jeg ikke bare kan ta meg sammen. Men han har også forsøkt å stille opp i andre perioder.

 

Synes absolutt det er en god ide å snakke med noen om opplevelsene dine. Jeg ville også råde deg til å prøve å få med mannen din på noen samtaler etter hvert. Det har så mye å si at partneren er støttende og viser forståelse.

 

All honnør til deg for å ha kommet deg igjennom dette uten hjelp! Det er utrolig godt gjort! Ikke ha dårlig samvittighet for sinnet og tankene dine. det er mange andre som har tenkt akkurat det samme som deg og følt sinne ovenfor barnet vårt. det er helt naturlig, spesielt når man er deprimert.

 

Ønsker deg lykke til videre og håper du kan få bearbeidet dette slik at du kan få en annen opplevelse hvis du ønsker deg felere barn!

 

Stor klem fra meg!!